David O. McKay – Troens ambassadør

David Oman McKay ble født 8. september 1873 i Huntsville i Utah, og var den første sønnen til David McKay og Jennette Evans McKay. Da David var bare syv år gammel, aksepterte hans far et misjonskall til Skottland – selv om søster McKay på den tiden ventet barn og bare hadde denne lille sønnen til å hjelpe til på gården. Hennes oppmuntring bidro uten tvil til avgjørelsen. Straks hun hadde lest brevet med misjonskallet, sa hun: «Selvfølgelig må du si ja. Du trenger ikke å bekymre deg for meg. David O. og jeg greier dette fint!»²

Under Jennettes ledelse gikk det bra med gården. Sterk åndelig vekst gikk hånd i hånd med den timelige fremgang familien opplevde mens David sen. var på misjon. «Familiebønn var en fast prosedyre i McKays hjem, og da Jennette ble værende alene med sin lille familie, syntes den å være en stadig viktigere del av dagens gjøremål. David [O.] fikk lære å ta sin tur ved morgen- og aftenbønnen, og han lærte hvor viktig det er med himmelens velsignelser i hjemmet.»³

I en generalkonferansetale mange år senere fortalte president McKay om følgende opplevelse med bønn i barndommen:

«Jeg husker at jeg lå [i sengen] en natt og skalv av frykt. Som barn var jeg normalt, eller unormalt, redd for mørket, og jeg lå ofte og fantaserte om innbruddstyver, busemenn og usynlige krefter. Slik lå jeg en natt fullstendig lammet av redsel. Men jeg hadde lært at Gud besvarer bønn. Jeg samlet styrke og gikk ut av sengen, knelte ned i mørket og ba Gud fjerne redselen. Da hørte jeg like tydelig som dere hører røsten min i ettermiddag: “Ikke vær redd. Ingenting vil skade deg.” Å ja, noen sier kanskje: “Rett og slett innbilning.” Si hva dere vil, jeg vet at jeg kjente den gode fred som ledsager et barns bønn som blir besvart.»⁴

Hans fars læresetninger og eksempel var like mektige som hans mors. Ved en anledning holdt David O. McKay, hans brødre og hans far på med å kjøre inn høy. Da de skulle hente det tiende lasset, som skulle gis Kirken som tiende, ba David McKay sen. guttene gå til et bedre sted enn der de hadde hentet de ni foregående lassene. Da den unge David O. stilte seg tvilende til denne beskjeden, sa faren: «Det er det tiende lasset, og bare det beste er godt nok for Gud.» Mange år senere sa David O. McKay at dette var den «mest effektive tale om tiende jeg har hørt i hele mitt liv».⁵

Etter hvert som president McKay ble eldre, forsto han bedre hvilken innflytelse foreldrene hadde øvet på ham. Når han underviste Kirkens medlemmer om familiens og hjemmets betydning, benyttet han seg i stor grad av personlige opplevelser:

«Det at jeg visste om mors kjærlighet, sammen med lojalitet overfor en eksemplarisk fars forskrifter, vendte mine steg mer enn en gang gjennom … ungdomsårene bort fra fristelsens stup.

Hvis jeg ble bedt om å nevne det største behov i verden, ville jeg uten å nøle si kloke mødre og som nummer to, eksemplariske fedre.»⁶

Som ungdom og ung voksen viste David O. McKay svært gode evner på mange områder, inkludert boklig lærdom, sport, musikk, offentlig tale og lederskap. Det er udiskutabelt umulig å si hva som var hans største talent, men å undervise var blant hans største.

I 1889, da han var 15, ble han kalt til sekretær i Søndagsskolen i menigheten, en stilling han hadde i fire år til han ble kalt til Søndagsskole-lærer. Samtidig som han var Søndagsskole-lærer, arbeidet han som lærer og skolestyrer ved Huntsville barneskole – før han tok universitetsutdannelse.

Han hadde allerede mye praktisk erfaring da han studerte ved University of Utah fra 1894 til 1897. Han gikk ut med de beste karakterer og fikk tilbud om å undervise i Salt Lake County. Men etter eksamen fikk han en annen anledning til å undervise. Han ble kalt på misjon til Storbritannia, et kall han utførte fra 1897 til 1899.

Hans misjonærerfaring omfattet tallrike utendørsmøter, der han og andre misjonærer forkynte evangeliet på gatehjørner eller andre offentlige steder og delte ut traktater, eller brosjyrer, til dem som ville ta imot. Som hans misjonærdagbok bevitner, var hvert møte en enestående erfaring. Etter en spesielt vanskelig samling utendørs skrev eldste McKay: «Jeg har sukket tusen ganger!» Etter et mer vellykket møte skrev han: «Hadde flere interessante samtaler. Nesten alle som tok imot en traktat i forrige uke, virket glade for å ta imot den. Flere spurte når vi skulle ha neste møte.»⁷

I 1898, mens han hadde tilsyn med misjonærarbeidet i Skottland, skrev han en artikkel til en lokalavis i Glasgow for å tilbakevise en ærekrenkende omtale avisen hadde gitt om Kirken. I dette tilfellet og i lignende situasjoner han kom opp i som misjonspresident 20 år senere, ble hans brev til redaktøren tatt vel imot på grunn av den milde tonen og de godt begrunnede læresetningene.⁸

Kort tid etter at han var avløst fra misjonen, begynte han å virke som medlem av Weber stavs Søndagsskole-utvalg. Han fikk i oppgave å reorganisere og fornye klassearbeidet ved å samarbeide med lærere og revidere undervisningsmateriellet. Etter seks års tjeneste i Weber stav ble han annenassistent for Søndagsskolens tilsynsfører på generalplan, som på den tiden var president Joseph F. Smith. Han ble førsteassistent i 1909, og i 1918 ble han tilsynsfører.

Mens han gjorde sin første innsats i Søndagsskolen, arbeidet han også i offentlige skoler. Han underviste ved Weber stavs akademi i Ogden, Utah, en skole som nå er kjent som Weber college, og senere ble han utnevnt til rektor ved akademiet. En av hans studenter, Joseph Anderson – senere medlem av De sytti – mintes: «Vi ble alle svært begeistret for ham. Og han ble så oppslukt av emnet at han av og til ikke engang hørte klokken ringe.»⁹

Han trodde sterkt på at all utdannelse skulle fremme kristen karakter. «Sann utdannelse,» sa han, «søker å gjøre menn og kvinner ikke bare til gode matematikere, dyktige lingvister, grundige vitenskapsmenn eller briljante litterære lys, men også til hederlige mennesker med dyd, måtehold og broderlig kjærlighet. Den søker å skape menn og kvinner som verdsetter sannhet, rettferdighet, visdom, velgjørenhet og selvbeherskelse som det beste man kan erverve seg i et vellykket liv.»¹⁰

Han fortsatte å undervise i evangeliet gjennom hele livet, men hans formelle heltidsarbeid i offentlige skoler ble avsluttet i 1906, da han ble kalt til apostel i en alder av 32.

David O. McKays ekteskap med Emma Ray Riggs, som ble inngått 2.januar 1901, var en kilde til glede for ham. Det ble et eksempel for alle. Når president McKay underviste om lykkelige ekteskap, erklærte han:

«Jeg vil gjerne fremheve vedvarende forelskelse og anvende dette på voksne mennesker. Altfor mange par har kommet til alteret og sett på vielsesseremonien som avslutningen på en tid med forelskelse istedenfor som begynnelsen til en evig forelskelse. La oss ikke glemme at under byrdene ved familielivet – og de melder seg – verdsettes omtenksomme ord og høflighet faktisk enda mer enn i de lykkelige dagene og månedene man gikk på frierføtter.»¹¹

President McKay rettet seg etter dette – han skrev kjærlighetsdikt til sin hustru på hennes fødselsdag, holdt bildøren åpen for henne, og hilste på henne og tok avskjed med henne med et kjærlig kyss. En gang da president og søster McKay reiste gjennom California, kom en ung gutt som hadde iakttatt dem, bort til henne og sa, idet han pekte på president McKay: «Jeg tror den mannen der borte er glad i deg.»¹²

De syv barna deres nøt godt av sine foreldres rettskaffenhet og kjærlighet til hverandre. En av deres sønner, David Lawrence McKay, mintes: «Våre foreldres forventninger viste oss veien vi skulle følge, og vår kjærlighet til dem ga oss en sikker motivasjon til å gå den veien. Vi lærte å elske dem fordi de først holdt av hverandre og oss.»¹³

Eldste McKay ble kalt til apostel i april 1906 og holdt sin første generalkonferansetale på det siste møte under oktoberkonferansen samme år. Med ord som gjenspeilte hans ønske om å tjene, sa han: «Som medlemmer av Kirken … tror jeg at vi bør gå hjem fast besluttet på å utføre det ansvar som påhviler oss, ikke bare fordi disse brødre har bedt oss innstendig om å gjøre det, men fordi vi ønsker sterkt å gjøre det.»¹⁴

I 1920, da eldste McKay var 47 år, kalte Det første presidentskap ham til å bruke ett år på å besøke og styrke Kirkens grener og misjoner rundt om i verden. Denne reisen bebudet på mange måter hans globale vektlegging som president. Han og hans ledsager, Hugh J. Cannon, president for Liberty stav i Salt Lake City, reiste ca. 95 000 km og høstet kunnskap som bidro til å forberede Kirken til ytterligere vekst over hele verden.

Kort tid etter at han kom tilbake fra denne ett år lange misjonen, ble kan kalt til å ta med seg familien til England for å presidere over Den europeiske misjon. Mens han utførte dette kallet, ble «ethvert medlem en misjonær» hans motto. Han forkynte: «[Ethvert medlem] er ansvarlig for å sette noen – en mor, far, nabo, medarbeider, bekjent, en eller annen – i kontakt med evangeliets budbærere… Og det er personlig kontakt som vil påvirke disse undersøkerne… Det er det du er, ikke det du later som du er, som vil få mennesker til å undersøke.»¹⁵

I 1934 ble han kalt til Det første presidentskap som rådgiver for president Heber J. Grant. I 1945 ble han kalt til rådgiver for president George Albert Smith. I løpet av disse årene fikk han verdifull erfaring og hadde store administrative og kirkelige ansvarsoppgaver.

Våren 1951 forlot president og søster McKay Salt Lake City på en sårt tiltrengt ferie. Men den første natten de var borte, våknet president McKay med en bestemt følelse av at de skulle vende tilbake til Kirkens hovedkvarter, noe de gjorde neste morgen. Innen få uker fikk president Smith slag og døde.¹⁶

I april 1951, etter at David O. McKay allerede hadde virket i Det første presidentskap i 17 år, ble han Kirkens niende president. På den tiden hadde Kirken litt over en million medlemmer og åtte templer i drift (alle i USA, Hawaii og Canada).

President McKay var fast bestemt på å se Kirken fortsette å vokse rundt i verden. Misjonærarbeidet var en svært viktig faktor i dette. I 1952 innførte Det første presidentskap den første offisielle proselytteringsplan for heltidsmisjonærer. I 1961 sammenkalte president McKay alle misjonspresidenter til det første verdensomspennende seminar, der de ble undervist om betydningen av eksempel og fellesskapsfremmende arbeid i misjonærarbeidet. Han understreket begrepet «ethvert medlem en misjonær».

President McKay mente at det å personlig styrke de hellige rundt omkring i verden var en annen viktig faktor for Kirkens vekst. I en konferansetale som Kirkens president sa han: «Gud velsigne Kirken. Den er verdensomspennende. Alle nasjoner skulle merke dens innflytelse. Måtte Hans ånd påvirke mennesker overalt og vende deres hjerter til godvilje og fred.»¹⁷ Mellom 1952 og 1963 besøkte han de siste-dagers-hellige i Europa flere ganger og tok turer til Syd-Afrika, Syd-Amerika og Det sydlige Stillehav.

Han ønsket også å gjøre templets velsignelser tilgjengelige for flere av Kirkens medlemmer. Mens han var president, innviet han templer i Bern i Sveits, Los Angeles i California, Hamilton i New Zealand, London i England og Oakland i California. Han skrev: «Jeg ønsker å bringe templet til folket,» og han trodde bestemt at «et av særtrekkene ved den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke er dens ordinanser og seremonier av evig natur»¹⁸.

Rundt om i verden ble president McKay betraktet som en viktig åndelig leder. Under et besøk hos dronningen av Nederland i 1952 ble president og søster McKay tilbudt te. Da ekteparet McKay avslo av religiøse grunner, spurte dronningen: «Mener De å fortelle meg at De ikke vil drikke litt te, ikke engang sammen med dronningen av Nederland?» President McKay svarte: «Ville [De] be lederen for 1 300 000 mennesker gjøre noe som han lærer sitt folk at de ikke skal gjøre?» Hun svarte: «De er en stor mann, president McKay. Jeg vil ikke be Dem gjøre det.»¹⁹

Kirkens medlemmer elsket å høre president McKay tale og ganske enkelt være i nærheten av ham. Til tross for sine mange oppgaver ble han ofte værende igjen etter møter til han hadde håndhilst på alle. Et medlem som var tilstede ved innvielsen av London England tempel, mintes «at hun sto i en endeløs kø» for å hilse på profeten, men endelig ble det hennes tur. «Han fikk hver eneste en av oss til å føle seg spesiell når vi så lett kunne ha vært bare én av hundre,» sa hun.²⁰

Det begynte å gå nedover med president McKays helse i 1960-årene, og det ble kalt flere rådgivere til Det først presidentskap for å hjelpe til med å føre verket videre. Men han fortsatte å styrke medlemmer med sine konferansetaler, som han noen ganger holdt personlig og som andre ganger ble lest av en av hans sønner.

Da han døde i januar 1970, hadde Kirkens medlemstall nådd nesten tre millioner. President Joseph Fielding Smith, som etterfulgte president McKay som Kirkens president, sa om denne mannen som så utrettelig hadde undervist om familie, selvbeherskelse, karakter, misjonærarbeid og tro på Jesus Kristus: «Han var en mann med stor åndelig styrke, en naturlig leder for mennesker og en mann som var elsket av sitt folk og respektert av verden. I all fremtid vil mennesker stå opp og prise hans navn.»²¹

President Hugh B. Brown, som var førsterådgiver for president McKay, oppsummerte hans liv: «President McKay har levd et så Kristus-lignende liv som det er mulig for et menneske å leve. Han mente at svaret på menneskenes lengsel etter et rikt liv er å være uselvisk i sin kjærlighet til andre. Han beviste sannheten i Kristi paradoksale utsagn: “Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Han var en sann Herrens tjener. Han levde som han forkynte.»²²

Wade Murdock er medlem av South Jordan tredje menighet, South Jordan Utah stav.