Hjemmelærer sammen med bror Skinner

Jeg ble døpt inn i Kirken som tenåring, men sluttet å gå i kirken like etterpå. Tre år i hæren bidro ikke til at jeg gjenvant min åndelige helse. Men like etter at jeg ble dimittert, oppfordret Herrens ånd meg mildt, men vedholdende til å vende tilbake til aktivitet i min hjemmemenighet. Jeg adlød pliktoppfyllende.

Selv om jeg var grov i kantene, ønsket eldstenes quorum meg velkommen uten å dømme meg og satte meg i gang som hjemmelærer sammen med Burniss Skinner, som var annenrådgiver i biskopsrådet. Under bror Skinners kjærlige veiledning følte jeg at mitt vitnesbyrd begynte å slå rot.

Noen av våre tildelte familier strevde med dårlig økonomi, småbarn, kronisk sykdom, ensomhet og med aktivitet i Kirken. Andre var eksempler på den fred evangeliet gir. Blant disse familiene var Hazel og John Peterson i særdeleshet spesielle. Jeg hadde gått på videregående skole sammen deres sønn Mike, og han var en av de unge menn som hadde bidratt mest til at jeg ble medlem av Kirken. Som ung undersøker hadde jeg tatt misjonærdiskusjonene i deres hjem. Nå kom jeg dit som deres hjemmelærer.

I hvert hjem vi besøkte, underviste bror Skinner vennlig og tålmodig ut fra sitt hjertes godhet. Hans ord og uttrykk for trøst, velsignelse, omsorg og veiledning har jeg bevart i mitt hjerte som leksjoner om Frelserens kjærlighet. Å være hjemmelærer sammen med bror Skinner var ikke en byrde, men det største privilegium og den største ære.

Innen et år hadde jeg blitt forfremmet i prestedømmet, blitt beseglet i templet til min kjære hustru og flyttet bort fra bror Skinner og våre hjemmelærerfamilier. Etter at jeg var ferdig med høyskole og jusstudiet, arbeidet jeg 20 år i det militære og flyttet sammen med familien til fire land på tre kontinenter. Men jeg glemte aldri bror Skinner, og i min tjeneste i forskjellige menigheter og grener prøvde jeg å ta etter hans barmhjertighet og plikttroskap.

Etter at jeg hadde sluttet i det militære, flyttet jeg tilbake til min hjemby for å fortsette som jurist. I de mellomliggende 20 år var menighetene blitt reorganisert og hadde helt andre grenser, men jeg følte at jeg skulle besøke søster Hazel Peterson, som hadde bodd alene siden mannen døde av kreft.

Men seks måneder senere hadde jeg fremdeles ikke besøkt henne. En vintermorgen da jeg kjørte til mitt advokatkontor, så jeg uventet søster Petersons ansikt for mitt indre. Da jeg kjørte forbi avkjørselen på motorveien som var nærmest hennes hus, prøvde jeg å ignorere denne følelsen og fortsatte å kjøre. Men da jeg kom til neste avkjørsel, kjørte jeg av motorveien og tilbake til søster Petersons bolig. På samme måte som Ånden mildt hadde tvunget meg tilbake til aktivitet nesten 25 år tidligere, hvisket den nå mildt at jeg skulle besøke denne søsteren som jeg hadde vært hjemmelærer for.

Jeg banket på søster Petersons dør og ventet. Etter noen minutter lurte jeg på om jeg var kommet forgjeves. Jeg banket igjen og ventet noen minutter. Endelig skramlet det i vinduet over døren, og det gled opp. Søster Peterson tittet ned på meg. Årene hadde gjort håret hennes hvitt som den reneste ull, og hun så liten og tynn ut. Ansiktet var fortrukket i smerte. Til tross for sin tunge pust begynte hun å gråte da hun kjente meg igjen. «Å, Kevin,» sa hun, «jeg er så glad du kommer. Jeg har så fryktelige smerter på grunn av leddbetennelse, og jeg trenger en prestedømsvelsignelse. Takk for at du ventet. Vær så snill å komme inn.» Før hun gikk bort fra vinduet, tilføyde hun: «Jeg trodde du var Burniss.»

Jeg ble forbløffet da jeg hørte navnet Burniss. «Mener du bror Skinner?» spurte jeg. «Bor han fremdeles her i nærheten?»

«Nei,» sa hun. «Han bor 65 km nordover. Men han arbeider fremdeles her i nærheten, og jeg har nummeret til arbeidet hans. Jeg ringte for ca. 20 minutter siden og ba ham komme og gi meg en velsignelse. Han skulle være her hvert øyeblikk.»

En bil kjørte inn i oppkjørselen, og bror Skinner kom ut – langt mer gråhåret, men på den samme hyggelige måten og med et vennlig smil i ansiktet. Vi håndhilste, og 20 års adskillelse smeltet bort. Vi gikk inn i søster Petersons kjente bolig, stedet hvor jeg hadde fått åndelig opplæring av bror Skinner for så mange år siden. Jeg salvet søster Petersons hode med innviet olje, og bror Skinner uttalte velsignelsen. Vi var sammen igjen som ledsagere i et uforberedt kall til tjeneste fra Herren selv.

Kevin Probasco er medlem av Glen Eagle menighet, Syracuse Utah vest stav.