Tro mot pakten

For mange år siden, da jeg hadde et oppdrag på de vakre Tonga-øyene, fikk jeg anledning til å besøke Kirkens skole der, Liahona High School, hvor våre unge blir undervist av lærere som har samme tro som dem, og oppøver deres sinn og forbereder dem for livet. Da jeg kom inn i et klasserom, la jeg merke til hvor stor oppmerksomhet barna viet sin innfødte lærer. Hans og deres lærebøker lå lukket på pultene. I hendene holdt han et underlig fiskeagn som var laget av en rund sten og store skjell. Jeg fikk vite at dette var en «maka-feke», eller blekksprutfelle. På Tonga er blekksprut en delikatesse.

Læreren forklarte at tonganske fiskere glir over et rev i utriggerkanoene sine og padler med en hånd og holder «maka-feken» over siden med den andre hånden. En blekksprut farer frem fra oppholdsstedet blant klippene og griper agnet i den tro at det er et herlig måltid. Blekkspruten holder så fast og har et så kraftig instinkt om ikke å gi avkall på det dyrebare byttet, at fiskerne kan vippe den rett opp i kanoen.

Etterpå var det lett for læreren å forklare de ivrige og storøyde unge at den onde – Satan – har laget såkalte «maka-feker» som han kan lokke godtroende personer med og ta kontroll over deres fremtid.

I dag er vi omgitt av «maka-feker» som Den onde plasserer foran oss og som han prøver å lokke oss med for så å fange oss. Når man første er grepet, er slike «maka-feker» uhyre vanskelige – og noen ganger nesten umulige – å slippe unna. For å være sikre må vi gjenkjenne dem for det de er, og deretter være urokkelige i vår beslutning om å unngå dem.

Vi utsettes konstant for «maka-feken» umoral. Nesten hvor vi snur og vender oss, er det noen som vil ha oss til å tro at det som en gang ble betraktet som umoral, nå er akseptabelt. Jeg tenker på skriftstedet: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke.»¹ Dette beskriver «maka-feken» umoral. I Mormons bok blir vi minnet om at kyskhet og dyd er mer dyrebart enn alt annet.

Når fristelsen melder seg, kan vi huske apostelen Paulus’ kloke råd. Han sa: «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.»²

Den onde plasserer også «maka-feken» pornografi foran oss. Han vil ha oss til å tro at ingen blir skadet av å se pornografi. Alexander Popes velkjente An Essay on Man er så treffende:

Noen forlag og boktrykkere prostituerer seg ved å trykke millioner pornografiske verk hver dag. Det spares ikke på noe for å produsere et produkt man vet vil bli sett og sett om igjen. En av de mest tilgjengelige kilder til pornografi i dag er Internett. Man kan slå på en datamaskin og straks ha for hånden en mengde steder med pornografi. President Gordon B. Hinckley har sagt: «Jeg er redd dette kan foregå i noen av deres hjem. Det er forkastelig. Det er slibrig og stygt. Det er forledende og vanedannende. Det vil føre [deg] ned i ødeleggelsen like sikkert som noe annet i verden. Det er motbydelig smuss som gjør utbytterne rike og ofrene utarmet.»⁴

Moralsk fordervet er også en filmprodusent, fjernsynsprogramleder eller underholdningsartist som fremmer pornografi. Gårsdagens restriksjoner er for lengst blitt borte. Såkalt realisme er i skuddet, med det resultat at vi i dag er omgitt av dette smusset.

Unngå alt som ligner på pornografi. Det vil gjøre ånden følelsesløs og ødelegge samvittigheten. I Lære og pakter blir vi fortalt: «Det som ikke oppbygger, er ikke av Gud, men er mørke.»⁵ Dette beskriver pornografi.

Så nevner jeg «maka-feken» narkotika, også alkohol. Når man først har begynt, er denne «maka-feken» spesielt vanskelig å bli kvitt. Narkotika og alkohol sløver tankene, fjerner hemninger, splitter familier, knuser drømmer og forkorter liv. De finnes overalt og plasseres med hensikt i sårbare ungdommers vei.

Vi har alle et legeme som en kjærlig himmelsk Fader har betrodd oss. Vi har blitt befalt å ta vare på det. Kan vi bevisst misbruke eller skade vårt legeme uten å bli holdt ansvarlig? Det kan vi ikke! Apostelen Paulus sa: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? … Guds tempel er hellig, og det er dere.»⁶ Vi skulle holde vårt legeme – vårt tempel – i god form, rent og fritt for skadelige stoffer som ødelegger oss fysisk, mentalt og åndelig.

Den siste «maka-feken» jeg vil nevne i dag, er en som kan knuse vårt selvbilde, ødelegge forhold og etterlate oss i en håpløs situasjon. Det er «maka-feken» stor gjeld. Det er en menneskelig tendens å ønske ting som gir oss betydning og prestisje. Vi lever i en tid da det er lett å låne. Vi kan kjøpe nesten alt vi kan ønske oss, bare ved å bruke et kredittkort eller oppta et lån. Det er ytterst populært med huslån der man kan låne hele beløpet mot pant i huset. Det vi kanskje ikke forstår, er at et slikt huslån er det samme som å pantsette hele huset. Regnskapets time vil komme hvis vi stadig har levd over evne.

Mine brødre og søstre, unngå den filosofi at det som før var luksus, nå er nødvendigheter. De er ikke nødvendigheter med mindre vi selv gjør dem til det. Mange påtar seg langsiktig gjeld bare for å oppdage at situasjonen endres: man blir syk eller skadet, firmaer går konkurs eller nedbemanner, man mister arbeidet, naturkatastrofer rammer. Av mange grunner kan man ofte ikke lenger nedbetale stor gjeld. Gjelden blir som et damoklessverd som henger over vårt hode og truer med å tilintetgjøre oss.

Jeg oppfordrer dere innstendig til å leve innenfor rammen av deres midler. Man kan ikke alltid bruke mer enn man tjener og være solvent. Jeg lover at dere da vil bli lykkeligere enn om dere stadig må bekymre dere for hvordan dere skal klare neste avdrag på en unødvendig gjeld. I Lære og pakter leser vi: «Betal gjelden du har stiftet… Fri deg fra trelldom.»⁷

Det er naturligvis utallige andre «maka-feker» som Den onde plasserer foran oss for å føre oss bort fra rettferdighetens sti. Men vår himmelske Fader har gitt oss livet og med det evnen til å tenke, til å resonnere og elske. Vi har evne til å stå imot enhver fristelse og til å bestemme hvilken vei vi vil ta, i hvilken retning vi vil gå. Vårt mål er Guds celestiale rike. Det er vår hensikt å holde en ufravikelig kurs i den retningen.

Til alle som vandrer på livets sti, gir vår himmelske Fader denne advarsel: Se opp for omveiene, fallgruvene, fellene. De er så listig plassert de dyktig forkledde «maka-fekene» som frister oss til å ta tak i dem og tape det vi mest ønsker. Bli ikke bedratt. Ta deg tid til å be. Lytt til den stille, svake røsten som uttaler Mesterens milde innbydelse i vårt indre: «Kom … og følg meg.»⁸ Ved å gjøre det vender vi oss bort fra ødeleggelse og død og finner lykke og evig liv.

Men det er noen som ikke hører, som ikke vil adlyde, som lytter til Den ondes lokking, som griper tak i disse «maka-fekene» til de ikke lenger kan slippe dem, inntil alt er tapt. Jeg tenker på en mektig person, en kardinal, selveste kardinal Wolsey. William Shakespeares produktive penn beskrev de store høyder, maktens tinder som kardinal Wolsey nådde. Den samme penn fortalte hvordan prinsipper ble ødelagt av forfengelig ærgjerrighet og egne interesser, i jakt etter posisjon og prestisje. Så fulgte et tragisk fall, en smertens klage fra en som hadde vunnet alt og så tapt alt.

Til sin trofaste tjener Cromwell sier kardinal Wolsey:

Den inspirerte befaling som ville ha ledet kardinal Wolsey til sikkerhet, ble ødelagt av jakten på makt og innflytelse, på rikdom og posisjon. I likhet med andre før ham og mange flere siden falt kardinal Wolsey.

I en tidligere tid, og ved en ugudelig konge, ble en Guds tjener prøvet. Ved hjelp av himmelens inspirasjon tolket Daniel skriften på veggen for kong Beltsasar. Om de lovede belønninger – en purpurkappe og et gullkjede – sa Daniel: «Dine gaver kan du selv beholde, og dine belønninger kan du gi til en annen!»¹⁰

Darius, en senere konge, hedret også Daniel og opphøyet ham til den mest innflytelsesrike stilling. Dette vekket mengdens misunnelse, fyrsters sjalusi og ærgjerrige menns renkefulle planer.

På grunn av knep og smiger undertegnet kong Darius en erklæring om at enhver som ba til en annen gud eller mann enn kongen, skulle kastes i løvehulen. Det var forbudt å be. I slike saker fulgte Daniel ikke påbud fra en jordisk konge, men fra himmelens og jordens Konge, hans Gud. Daniel ble grepet i sine daglige bønner og bragt frem for kongen. Nølende ble straffen erklært. Daniel skulle kastes i løvehulen.

Jeg elsker Bibelens beretning som så følger:

«Tidlig om morgenen, … stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han kom nær til hulen, ropte han på Daniel med sorgfull røst…: Daniel, … Har din Gud, som du stadig dyrker, maktet å frelse deg fra løvene? Da svarte Daniel: … Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noen skade… Kongen ble da overmåte glad… Og da Daniel var dratt opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.»¹¹

I nødens stund ga Daniels beslutning om å forbli sann og trofast ham guddommelig beskyttelse og et tilfluktssted.

Historiens ur markerer i likhet med sanden i timeglasset tidens gang. Nye personer trer inn på livets scene. Dagens problemer rager illevarslende foran oss. Vi er omgitt av utfordringene som følger tidens livsstil, og ser mot himmelen etter veiledningen som aldri svikter, så vi kan stikke ut og følge en klok og riktig kurs. Vår himmelske Fader vil ikke la vår oppriktige bønn forbli ubesvart.

Når jeg tenker på rettskafne personer, ser jeg raskt for meg navnene Gustav og Margarete Wacker. La meg beskrive dem. Jeg møtte dem for første gang da jeg ble kalt til å presidere over Den kanadiske misjon i 1959. De hadde immigrert til Kingston, Ontario, Canada, fra sitt hjemland Tyskland.

Bror Wacker tjente til livets opphold som barber. Hans midler var begrenset, men han og søster Wacker betalte alltid mer enn en tiendedel i tiende. Som grenspresident startet bror Wacker et misjonærfond, og på et tidspunkt var han den eneste bidragsyter i månedsvis. Når det var misjonærer i byen, ga Wackers dem mat og tok seg av dem, og misjonærene forlot aldri ekteparet Wackers hjem uten et følbart bidrag til sitt arbeid og sin velferd.

Gustav og Margarete Wackers hjem var en himmel. De ble ikke velsignet med barn, men de var som mor og far for sine mange gjester fra Kirken. Lærde og sofistikerte menn og kvinner oppsøkte disse ydmyke, uskolerte Guds tjenere og regnet seg som heldige hvis de kunne tilbringe en time sammen med dem. Ekteparet Wackers utseende var ordinært, deres engelsk haltende og noe vanskelig å forstå, og deres hjem var beskjedent. De hadde ikke bil eller fjernsyn, heller ikke gjorde de noe av det som verden vanligvis er opptatt av. Likevel besøkte de trofaste dem ofte for å få del i den ånden som fantes der.

I mars 1982 ble bror og søster Wacker kalt som heltidsordinansarbeidere i Washington, D.C. tempel. Den 29. juni 1983, mens bror og søster Wacker fremdeles hadde dette oppdraget, forlot bror Wacker, med sin kjære hustru ved sin side, fredfullt jordelivet og gikk til sin evige belønning. Disse ord er så treffende: «Den som ærer Gud, vil Gud ære.»¹²

Mine brødre og søstre, la oss beslutte her og nå å følge den rette sti som fører hjem til vår alles Fader, så det evige livs gave – liv i vår himmelske Faders nærhet – kan bli oss til del. Hvis det finnes noe som må forandres eller korrigeres for å nå dette, oppfordrer jeg dere til å gjøre dette nå.

Som det står i en kjent salme, måtte vi være …

Måtte vi alle gjøre det, er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi navn, amen.