Sion midt i Babylon

I fjor sommer fikk min hustru og jeg anledning til å reise til San Diego, California, og der se Shakespeares Macbeth på Old Globe teater. Vi så to forestillinger, ettersom vår datter Carolyn hadde rollen som en av de tre heksene i stykket. Vi var naturligvis glade for å få se henne i stykket, og enda gladere da hun i et dramatisk øyeblikk uttalte den velkjente replikken: «Ved gikten som i tommelen flyr, nu noe ondt inn til oss tyr!» (Macbeth, 4. akt, 1. scene, oversatt av Gunnar Larsen.)

Da jeg hørte det, tenkte jeg hvor nyttig det ville ha vært å ha et varslingssystem som fortalte oss når noe ondt var i gjære, slik at vi kunne være forberedt på det. For det onde kommer til oss, enten vi har et varslingssystem eller ikke.

Ved en senere anledning var min hustru og jeg ute på en lengre biltur en kveld, og vi nærmet oss en stor by. Da vi kom over åsene og så de skarpe lysene i horisonten, vekket jeg min hustru og sa: «Se på Babylon!»

Det er selvsagt ingen bestemt by i dag som kan sammenlignes med Babylon. Babylon var på det gamle Israels tid en by som hadde blitt sanselig, dekadent og fordervet. Den viktigste bygningen i byen var et tempel for en avgud som vi ofte kaller Bel eller Ba’al.

Sanselighet, fordervelse, dekadens og avgudsdyrking finnes imidlertid i mange byer, store og små, over hele jorden. Som Herren har sagt: «De søker ikke Herren for å grunnfeste hans rettferdighet, men hvert menneske går sin egen vei og etter sin egen guds bilde — et bilde som er i verdens lignelse» (L&p 1:16).

For mange av verdens mennesker har begynt å ligne det gamle Babylon ved å gå sin egen vei og følge en gud hvis bilde er i verdens lignelse.

En av de største utfordringene vi står overfor, er å klare å leve i denne verden, men på et eller annet vis ikke være av denne verden. Vi må opprette Sion midt i Babylon.

«Sion midt i Babylon». For et glødende og strålende uttrykk, som et lys som skinner midt i åndelig mørke. Hvilken forestilling å ha klart for oss, etter hvert som vi opplever at Babylon brer om seg. Vi ser Babylon i våre byer, vi ser Babylon i våre lokalsamfunn, vi ser Babylon overalt.

Og når Babylon trenger seg på, må vi skape Sion midt i den. Vi skulle ikke tillate oss selv å bli oppslukt av den kulturen som omgir oss. Vi er sjelden klar over i hvilken grad vi er et produkt av stedets og tidens kultur.

I det gamle Israel var Herrens folk en øy av den eneste sanne Gud, omgitt av et hav av avgudsdyrkelse. Dette havets bølger slo ustanselig inn over Israels kyst. Til tross for budet om ikke å gjøre seg noe utskåret bilde og bøye kne for det, kunne Israel tilsynelatende ikke dy seg, påvirket som de var av stedets og tidens kultur. Om og om igjen, på tross av Herrens forbud, på tross av hva profeter og prester hadde sagt, søkte Israel etter fremmede guder og knelte ned for dem.

Hvordan kunne Israel ha glemt den Gud som førte dem ut av Egypt? De var under konstant påtrykk fra det som var populært i miljøet rundt dem.

Hvilken snikende ting den kulturen vi lever i er. Den gjennomsyrer våre omgivelser, og vi tror vi er fornuftige og logiske, når vi altfor ofte har blitt formet av livssynet, det tyskerne kaller zeitgeist, eller stedets og tidens kultur.

Ettersom min kone og jeg har bodd i ti forskjellige land, har vi sett hvilken virkning livssynet har på adferden. Skikker som er fullstendig akseptable i én kultur, blir sett på som uakseptable i en annen. Språk som er høflig noen steder, regnes som avskyelig andre steder. Folk i alle kulturer beveger seg i en kokong av narraktig selvbedrag, helt overbevist om at deres måte å se ting på er den rette.

Vår kultur har en tendens til å avgjøre hva slags mat vi liker, hvordan vi kler oss, hva som er høflig adferd, hvilke idretter vi driver, vår musikksmak, viktigheten av utdannelse og våre holdninger til ærlighet. Den påvirker oss også når det gjelder viktigheten av rekreasjon eller religion, påvirker kvinners prioritering av karriere og barn, og har en solid innvirkning på hvordan vi ser på formering og moralske spørsmål. Altfor ofte er vi som marionetter som lar kulturen avgjøre hva som er «kult».

Det finnes naturligvis en zeitgeist vi skulle ta hensyn til. Og det er Herrens livssyn, kulturen til Guds folk. Som Peter uttrykker det: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys (1. Peter 2:9).

Det er livssynet til dem som holder Herrens bud, går på hans veier og «[lever] ved hvert ord som går ut av Guds munn» (L&p 84:44). Hvis det gjør oss underlige, får det så være.

Mitt engasjement i forbindelse med byggingen av Manhattan tempel ga meg muligheten til å være i templet ganske ofte før innvielsen. Det var så fantastisk å sitte i det celestiale rom i absolutt stillhet. Ikke en eneste lyd trengte inn fra de travle New York-gatene utenfor. Hvordan var det mulig at templet kunne være så ærbødig stille, når storbyens mas og kjas var bare noen få meter unna?

Svaret lå i templets konstruksjon. Templet ble bygget innenfor veggene til en eksisterende bygning, og templets indre vegger hadde kun kontakt med ytterveggene på noen få knutepunkter. Slik begrenset templet (Sion) påvirkningen fra Babylon, eller verden utenfor.

Vi kan kanskje lære noe av dette. Vi kan opprette det virkelige Sion blant oss ved å begrense Babylons innflytelse på oss.

Ca. 600 år før Kristus, da Nebukadnesar kom fra Babylon og erobret Juda, bortførte han Herrens folk. Nebukadnesar valgte ut noen av de unge mennene til en spesiell opplæring.

Blant dem var Daniel, Hananja, Misael og Asarja. De skulle bli de mest begunstigede blant de unge som ble ført til Babylon. Kongens tjener sa at de skulle spise av kongens kjøtt og drikke av kongens vin.

La oss virkelig prøve å forstå hvilket press de fire unge mennene var under. De var blitt ført bort og tatt til fange av en erobrer, og de var i husholdningen til en konge som kunne bestemme om de skulle leve eller dø. Likevel nektet Daniel og hans brødre å gjøre det de mente var galt, uansett hvor sterkt den babylonske kulturen mente det var rett. Og fordi de var så trofaste og tapre, velsignet Herren dem med «kunnskap og forstand på allslags skrift og visdom» (Daniel 1:17).

Fordi vi er forført av vår kultur, kan vi ofte knapt gjenkjenne vår avgudsdyrkelse. Våre tråder trekkes av det som er populært i den babylonske verden. Som poeten Wordsworth sa: «Verden er for meget med oss.» («The World Is Too Much with Us; Late and Soon», i The Complete Poetical Works of William Wordsworth [1924], 353.)

I sitt første brev skriver Johannes:

«Jeg har skrevet til dere … fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.

Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» (1. Johannes 2:14-15).

Vi behøver ikke ta til oss Babylons normer, skikker og moral. Vi kan opprette Sion midt i Babylon. Vi kan ha våre egne normer for musikk, litteratur, dans, film og språk. Vi kan ha våre egne normer for påkledning, oppførsel, høflighet og respekt. Vi kan leve i overensstemmelse med Herrens morallover. Vi kan begrense hvor mye av Babylon vi slipper inn i våre hjem gjennom kommunikasjonsmediene.

Vi kan leve som et Sion-folk om vi ønsker det. Vil det være vanskelig? Klart det vil, for den babylonske kulturens bølger slår hvileløst mot vår kyst. Vil det kreve mot? Klart det vil.

Vi har alltid latt oss begeistre av historier om mot, om dem som tross overveldende odds vant. Mot er grunnlaget for alle våre andre dyder, og manglende mot reduserer enhver annen dyd vi måtte ha. Hvis vi skal ha Sion midt i Babylon, trenger vi mot.

Har dere noen gang fantasert om at når dere virkelig blir satt på prøve, ville dere gjøre noe heltemodig? Det gjorde iallfall jeg som gutt. Jeg forestilte meg at noen var i fare, og at jeg, med fare for mitt eget liv, reddet dem, eller at jeg i en eller annen farlig konfrontasjon med en fryktinngytende motstander hadde mot nok til å overvinne vedkommende. Slik er vår ungdommelige fantasi!

Etter å levd i nesten 70 år, har jeg lært at disse heroiske mulighetene kommer sjelden, om de i det hele tatt kommer.

Men muligheter til å stå for det som er rett – når presset er mer underfundig og når selv våre venner oppfordrer oss til å gi etter for tidens avgudsdyrkelse – de kommer langt oftere. Ingen fotograf er til stede og kan forevige heltemotet, ingen journalist vil pryde avisens forside med det. Men i stille ettertanke vil vår samvittighet fortelle oss hvordan vi møtte prøven: Sion eller Babylon?

La dere ikke forlede. Mye av Babylon, om ikke mesteparten, er ondt. Og vi vil ikke bli advart av prikking i tomlene. Men bølge etter bølge kommer og slår inn over vår kyst. Blir det Sion, eller blir det Babylon?

Hvis Babylon er verdens by, er Sion Guds by. Herren har sagt om Sion: «Sion kan ikke bygges opp med mindre det skjer ved de prinsipper som tilhører det celestiale rikes lov» (L&p 105:5) og: «For dette er Sion – de rene av hjertet» (L&p 97:21).

Uansett hvor vi er, uansett hvilken by vi måtte bo i, kan vi bygge vårt eget Sion ved det celestiale rikes prinsipper og alltid søke å bli de rene av hjertet. Sion er det vakre, og Herren holder det i sine egne hender. Våre hjem kan gi tilflukt og beskyttelse, akkurat som Sion.

Vi behøver ikke å bli marionetter i hendene på stedets og tidens kultur. Vi kan være tapre og gå på Herrens veier og følge hans fotspor. Gjør vi dette, vil vi bli kalt Sion, og vi vil være Herrens folk.

Jeg ber om at vi må få styrke til å motstå Babylons angrep, og at vi kan opprette Sion i våre hjem og våre lokalsamfunn, at vi må ha «Sion midt i Babylon».

Vi søker Sion fordi det er vår Herres tilholdssted, ja, Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser. I Sion og fra Sion vil hans glødende lys stråle, og han vil regjere for alltid. Jeg bærer vitnesbyrd om at han lever og elsker oss, og vil våke over oss.

I Jesu Kristi navn, amen.