Det motsatte av frykt

Tricia stirret med store, tårefylte øyne på skapet i soverommet. Døren var gått i stykker og ville ikke gå helt igjen. I mørket lignet klærne på sammenkrøpne monstre som hvert øyeblikk kunne hoppe ned fra kleshengerne og styrte mot henne. Enda verre var det at hun kunne høre noen som pustet høyt, og at det syntes å komme fra skapet.

Hun visste at det fantes slemme mennesker som noen ganger skadet barn. En av dem kunne ha gjemt seg i skapet hennes! Hun husket også historien som en gutt i barnehagen hadde fortalt om et mareritt. Han hadde blitt jaget av en slange med en veldig lang hale. Slangen fanget ham og bandt ham fast med halen sin!

Tricias søstre, MaryAnn og Rebecca, sov også i rommet, men hun ropte ikke på dem. Det som gjemte seg i skapet, kunne angripe. Hun hørte at fjernsynet ble stille. Det betydde at foreldrene hennes var ferdig med å høre nyhetene og skulle gå og legge seg. Men hun kunne ikke springe ut til dem – hun kunne ikke engang røre seg!

Tricia var så redd at hun holdt på å gråte, men hun våget ikke å lage noen lyd. Alt hun kunne var å stirre på det mørke, skremmende skapet og håpe at det som måtte lure der inne, ikke ville ta henne.

Mens Tricia stirret, kom en tanke stille til henne: «Hvorfor ber du ikke?» Straks følte hun seg litt bedre. Moren hadde fortalt henne at hun kunne be når som helst, hvor som helst. Hun behøvde ikke engang å lukke øynene! Tricia ba inni seg. Så snart hun hadde sagt «i Jesu Kristi navn», kom en rolig følelse. Hun visste at vår himmelske Fader hadde hørt bønnen hennes.

For hvert pust ble hun roligere. Den skremmende pustingen hørtes heller ikke så godt lenger. Faktisk ble hennes egen pust roligere og roligere, det samme ble pustingen fra skapet. Tricia holdt pusten. Pustingen stoppet helt. Endelig forsto hun – hun hadde vært redd for sin egen pust!

Hun følte seg litt dum, men hun var mest takknemlig. Så snart hun hadde tenkt på Jesus, hadde de skremmende tankene ikke vært skremmende lenger, og hun kunne se hvor dumme de egentlig var. Hun husket at faren hadde fortalt henne at det motsatte av frykt er tro på Herren Jesus Kristus. «Det er ikke så rart at Satan liker at folk blir skremt,» tenkte hun. «De tenker ikke på Jesus når de er redde.»

Tricia stakk nesen under teppet og ba igjen. Denne gangen takket hun vår himmelske Fader for at han hørte hennes bønn og hjalp henne å overvinne frykten. Da hun hadde bedt, sang hun stille: «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn». Nå var hun ikke redd for å lukke øynene og la melodien og ordene varme henne. Ikke lenge etter sov hun godt.

Bilde

«Vår tro på den Herre Jesus Kristus er den kilde til åndelig kraft som vil gi dere og meg den forsikring at vi ikke har noe å frykte.»

Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum, «Vår Herre og Frelser», Lys over Norge, des. 1997, 14; «Dere har intet å frykte ved reisen», Lys over Norge, juli 1997, 61.