Bror, jeg er forpliktet

To unge brødre sto øverst på en klippe med utsikt til det klare vannet i en blå innsjø. Dette var et populært sted for stuping, og brødrene hadde ofte snakket om å hoppe derfra – noe de hadde sett andre gjøre.

Begge ønsket å hoppe, men ingen ønsket å være den første. Klippen var ikke veldig høy, men for de to unge brødrene syntes avstanden å øke hver gang de begynte å lene seg frem – og motet avtok raskt.

Endelig satte den ene broren foten på kanten av klippen og beveget seg besluttsomt fremover. I samme øyeblikk hvisket broren: «Kanskje vi skal vente til neste sommer.»

Men den første brorens drivkraft trakk ham allerede fremover. «Bror», svarte han, «jeg har bestemt meg for å gjøre det!»

Han plasket ned i vannet og kom raskt opp til overflaten med et seierrikt rop. Den andre broren fulgte straks etter. Etterpå lo begge av den første guttens siste ord før han kastet seg ut i vannet: «Bror, jeg har bestemt meg for å gjøre det.»

Forpliktelse ligner litt på å stupe ut i vannet. Enten har du forpliktet deg eller ikke. Enten beveger du deg fremover, eller du står stille. Det er ikke noe som heter halvveis. Vi møter alle avgjørende øyeblikk som forandrer resten av livet for oss. Som medlemmer av Kirken må vi spørre oss selv: «Vil jeg hoppe eller bare stå på kanten? Vil jeg gå i gang eller bare kjenne på vannets temperatur med tærne?»

Noen synder blir begått fordi vi gjør feil. Andre synder blir begått fordi vi ikke gjør noe. Å være bare litt forpliktet overfor evangeliet fører til frustrasjon, nedstemthet og skyldfølelse. Dette skulle ikke gjelde oss, for vi er et paktsfolk. Vi inngår pakter med Herren når vi blir døpt og når vi går inn i Herrens hus. Menn inngår pakter med Herren når de blir ordinert til prestedømmet. Det kan ikke være noe viktigere enn å overholde en forpliktelse vi har inngått med Herren. La oss huske Rakels og Leas svar til Jakob i Det gamle testamente. Det de sa, var enkelt og rett frem og viste deres forpliktelse: «Alt det Gud har sagt til deg, gjør det» (1. Mosebok 31:16).

De som er bare delvis forpliktet, kan forvente bare å delvis motta vitnesbyrdets , gledens og fredens velsignelser. Himmelens sluser vil bare delvis kunne bli åpnet for dem. Ville det ikke være tåpelig å tenke: «Jeg vil forplikte meg 50 prosent nå, men ved Kristi annet komme vil jeg forplikte meg 100 prosent?»

Forpliktelse overfor våre pakter med Herren er en frukt av vår omvendelse. Forpliktelse overfor vår Frelser og hans kirke bygger opp vår karakter og styrker vår ånd, slik at når vi møter Kristus, vil han omfavne oss og si: «Vel gjort, du gode og tro tjener» (Matteus 25:21).

Det er en forskjell på det å ha til hensikt å gjøre noe, og det å gjøe det. De som bare har til hensikt å forplikte seg, kan finne unnskyldninger overalt. De som virkelig forplikter seg, møter sine utfordringer helt og holdent, og sier til seg selv: «Ja, det ville være en svært god grunn til å utsette det, men jeg har inngått pakter, derfor vil jeg gjøre det jeg har forpliktet meg til.» De søker i Skriftene og søker oppriktig veiledning fra sin Fader i himmelen. De aksepterer og foredler sine kall i Kirken. De er tilstede på sine møter. De utfører sitt arbeid som hjemmelærere og besøkende lærerinner.

Et tysk ordspråk lyder: «Løfter er som fullmånen. Hvis de ikke holdes straks, forminskes de dag for dag.» Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har vi forpliktet oss til å være disipler. Vi har forpliktet oss til å følge vår Frelsers eksempel. Tenk hvordan verden vil bli velsignet og forvandlet til det gode når alle medlemmer av Herrens kirke lever opp til sitt sanne potensial – omvendt i sitt innerste og forpliktet til å bygge opp Guds rike.

På en måte står vi alle ved et avgjørende punkt og ser utover vannet. Det er min bønn at vi vil ha tro, gå fremover, møte vår frykt og tvil med mot og si til oss selv: «Jeg er forpliktet!»