Jeg forsvarte min avhandling – og Mormons bok

Da jeg studerte ved universitetet, krevde programmet jeg hadde valgt at studentene skrev en avhandling. Studentenes avhandlinger måtte overvåkes og godkjennes av to professorer.

Som min avhandling valgte jeg å utforske og analysere krigsføringen i Mormons bok. Jeg rådførte meg med en professor med hensyn til ideen, og han gikk med på å være den ene tilsynsføreren. Han foreslo også en annen professor som en mulig tilsynsfører nummer to.

Jeg snakket med denne andre professoren og forklarte emnet for ham. Straks jeg nevnte Mormons bok, forandret hans holdning seg, og han begynte å kritisere Kirken. Jeg lyttet stille til han var ferdig, og forklarte så kort at jeg følte at han misforsto vår tro. Han syntes ikke overbevist, men til min overraskelse gikk han med på å ha tilsyn med min avhandling.

Etter nesten et år med forsking og skriving sendte jeg min avhandling til fakultetet for å få den godkjent. I løpet av det året var jeg blitt opptatt ved jusstudiet, og jeg måtte fullføre dette prosjektet for å få eksamen og gå videre.

Innen en uke mottok jeg en e-post fra professoren som hadde kritisert Kirken. Han ba meg komme til sitt kontor.

Da jeg kom, ba han meg lukke døren og sette meg. Nesten med det samme gikk han til angrep – ikke på avhandlingen, men på Mormons bok. Så rolig jeg kunne, bar jeg vitnesbyrd om Mormons bok.

Nølende spurte jeg professoren om han likevel ville godkjenne avhandlingen. Han sa at det ville han ikke.

Da jeg gikk hjem, følte jeg meg nedfor og usikker på hva jeg skulle gjøre. Uten denne mannens godkjennelse kunne jeg gå glipp av eksamen og anledningen til å studere juss. Jeg ba om at alt ville ordne seg på en eller annen måte.

Da jeg forklarte situasjonen for den andre professoren som hadde tilsyn med avhandlingen, rådet han meg til å snakke med professoren neste dag og gi ham enda en sjanse til å godkjenne den.

Neste formiddag satt jeg utenfor professorens kontor og ventet. Jeg var nervøs og usikker på hvordan han ville reagere ved å se meg igjen. Da han kom, åpnet han stille kontordøren og vinket meg inn. Uten et ord tok han en penn og skrev under på avhandlingen min og ga meg sin offisielle godkjennelse. Han ga ingen forklaring på hva som hadde fått ham til å ombestemme seg, men smilte til meg da jeg sa farvel.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk anledning til å bære vitnesbyrd for denne mannen. Jeg vet at når vi står frem for det vi tror, vil vår himmelske Fader styrke og velsigne oss.