Kalt av Gud

Min mann og jeg hadde nettopp flyttet til en ny by og så frem til å tilhøre vår nye menighet. Det viste seg at menighetens grenser skulle justeres, og menigheten ble delt.

Etter kirketid den andre søndagen gjorde menighetssekretæren en avtale med oss om at vi skulle snakke med den nye biskopen tirsdag kveld. Etter en liten innledning spurte biskopen min mann om han ville gi ham tillatelse til å kalle meg til Primær-president i den nye menigheten. Deretter kalte han meg. Jeg ble sjokkert, men hadde lært at jeg aldri skulle nekte å ta imot et kall, så jeg gikk med på å gjøre mitt beste.

Biskopen ga meg en navneliste og ba meg komme til ham om to dager med forslag til rådgivere og sekretær. Jeg følte meg overveldet. Da vi kom hjem, låste jeg meg inne på badet og gråt. Deretter utøste jeg mitt hjerte for min himmelske Fader og ga uttrykk for mine bekymringer for mitt nye kall. Jeg kjente ingen i den nye menigheten, og jeg trengte hans hjelp. Da jeg avsluttet bønnen, ble jeg fylt av fred.

Neste morgen ba jeg og tok så fatt på mitt vanlige husarbeid. Navnelisten biskopen hadde gitt meg, lå på kjøkkenbordet, og jeg kastet et blikk på den hver gang jeg gikk forbi. Etter at jeg hadde sett på listen flere ganger, syntes to navn å skille seg ut. Jeg tok listen og leste navnene. Da jeg uttalte navnene, ble jeg fylt av varme. Jeg hadde aldri følt Den hellige ånd så sterkt.

Straks henvendte jeg meg til min himmelske Fader i bønn med tårer strømmende nedover kinnene idet jeg gjentok navnene. Jeg visste ingenting om disse to kvinnene, men jeg visste i mitt indre at de skulle være mine rådgivere.

Senere den kvelden gikk jeg over navnelisten i mitt indre. Ett navn sto frem hver gang jeg så for meg listen. Hun ble min sekretær.

Jeg hadde møte med biskopen neste dag og ga ham navnene til mine rådgivere og min sekretær. Til min overraskelse var det de samme kvinnene som biskopen hadde tenkt ville være bra i Primær. Da jeg kom til kirken på søndag, sto førsterådgiveren i biskopsrådet sammen med meg utenfor møtehuset og pekte ut mine rådgivere og min sekretær etter hvert som de kom. Da jeg så på disse søstrene, følte jeg det som jeg allerede kjente dem. Ånden bekreftet igjen for meg at disse kvinnene var kalt av Gud.

Jeg visste at vi kunne arbeide harmonisk sammen og tjene Herren – og det gjorde vi. Selv om jeg ikke kjente disse søstrene, var de perfekte i sine kall. Herren visste hvem han ønsket å kalle. Det var en utviklende erfaring for meg å få førstehåndskunnskap om hva det betyr å være kalt av Gud ved profeti.