Mi Vida, Mi Historia

Carmen ble født i en religiøs familie i Guatemala City, Guatemala. Da hun var ni år gammel, underviste siste-dagers-hellige misjonærsøstre familien i evangeliet. Hun likte å gå i Primær og snakket om en ny lykkefølelse i familien. Et år senere ble familien døpt. Hun sier: «Dette var en strålende, strålende tid.» Hun husker at president David O. McKay (1873–1970) besøkte Guatemala i 1954 og underviste barna om tiendeprinsippet. Da hun var 17, ble hun kalt til å tjene i Mellom-Amerika misjon og var takknemlig for å dele budskapet om «håpet om et bedre liv og det å være sammen for evig».

Miriam er fra Brasil. Da hun ønsket å reise på misjon, fylte hun ut papirene. Syv uker senere, med familien samlet hjemme, leste hun brevet som kalte henne til Utah Salt Lake City Temple Square misjon. Hun sier: «Da jeg leste brevet, var det interessant å høre at familien ropte på samme måte som de gjør når Brasils fotball-landslag scorer mål. Jeg var også lykkelig, og jeg visste at Herren sendte meg.»

Ikke lenge etter at Nelson ble født i Asunción, Paraguay, møtte foreldrene hans misjonærene. «En dag befant min far seg på verandaen hjemme og så eldste Higbee og eldste Johnson, men han visste ikke at de var misjonærer,» minnes bror Mousqués. «Han ba min søster hente ut to stoler, for, sa han: ”De unge mennene vil forandre vårt liv.” Da eldstene banket på døren, åpnet han den og sa: ”Kom inn. Vi har ventet på dere.” Min far og hele familien sluttet seg til Kirken.»

Robin vokste opp i Ecuador i fattigdom, men han ønsket å forbedre sin situasjon. En gang mens han arbeidet på en plantasje 12 timer om dagen, ba han om veiledning, og mens han ba, lyste lyn opp omgivelsene. Robin så dette som et budskap fra Gud om at livet var lovende. «Jeg visste at mine følelser kom fra Gud,» minnes Robin. Han forsto at han kunne forandre sitt liv ved hjelp av tro. Da han var 16, reiste han til Guayaquil for å arbeide, og der ble han døpt. Ytterligere inspirasjon førte ham til Brigham Young University, der han nådde sin ambisjon om å skaffe seg en utdannelse.

Søster Brock husker at hun grunnet over meningen med livet da hun var bare fem år gammel. Da hun var tenåring i Venezuela, underviste misjonærene henne og familien i evangeliet, og de ble døpt. Hun hadde stor tro og ble kalt til grenens Primær-president da hun var 16 år. Etter et helt liv i tjeneste forstår hun nå at for henne «er tro et valg». Hun forklarer: «Jeg velger å gjøre plass for Frelseren i mitt liv. Jeg forstår nå at forsoningen er den mest fantastiske, uselviske kjærlighetshandling for hele menneskeheten. Min Frelser og Forløser, Fredsfyrsten, har blitt min aller beste venn – en konstant for meg.»

Lincoln bodde sammen med sin familie i Santiago i Chile til hans mor døde da han var 10 år. Etterpå bodde han hos sin tante og onkel. Da Lincoln var 18, kom eldste Barton og eldste Bentley til hans tante og onkel. Lincolns tante og bestemor tok straks imot evangeliet, men Lincoln unngikk misjonærene. En søndag morgen kom hans vanligvis så milde bestemor inn på rommet hans, rev teppene av sengen hans og sa at han skulle bli med dem til kirken. Sjokkert over bestemorens uvanlige adferd og av respekt for henne, sto han opp og gikk i kirken. Den dagen følte han noe nytt og mektig inni seg som forandret hans liv. Han ble snart en av Kirkens første konvertitter i Chile.

Luis og Karla møtte hverandre som tenåringer i Honduras. De begynte å gå ut sammen, og giftet seg snart. Luis, som ikke var medlem av Kirken, beundret Karlas foreldre, som «behandlet hverandre med respekt og kjærlighet, og dette fikk meg til å ønske å lære mer om deres verdinormer». Snart ble Luis døpt, og Karla og Luis ble beseglet i Guatemala City Guatemala tempel. Da de var tidlig i 30-årene, ble deres forhold anstrengt, og Karla dro hjemmefra og lurte på om deres tenåringsekteskap var en feiltakelse. Luis fastet og ba Gud «bringe Karla hjem igjen, og det gjorde han. Han gjorde det». I dag er deres ekteskap sterkere enn noensinne.

Noemí ble født i Argentina, der familien hennes sluttet seg til Kirken. De utvandret til USA da hun var tenåring. Hun er glad for å være amerikaner, men er mest lykkelig når hun kan oppleve kulturen i Argentina. «I Latin-Amerika er folk svært, svært vennlige. De tar straks imot deg. De blir venner med deg. De er sammen med deg. De elsker å være sammen med familie og venner, og spise god mat. Det er fantastisk, og å oppleve den delen av kulturen er noe jeg ikke ville bytte mot noe annet.»

I Uruguay i 1948 tilbød Omars mor to siste-dagers-hellige misjonærsøstre paraplyen sin. Det førte til at hun begynte å snakke med misjonærene, og Omars eldre søster ble senere døpt. Omar ble født i 1948 og var det første barnet som ble velsignet i Uruguay misjon, som var blitt åpnet i 1947. Omar og hans foreldre ble døpt da han var åtte år. Noen år etter at Omar hadde giftet seg med sin kjæreste, emigrerte de til USA. Omar arbeidet innen kringkasting, og i 1973 ble han ansatt av Kirken og virket som spansk tolk under generalkonferanser.