Kom, la oss ham prise

Den lille gutten som ankom i denne tiden for lamming, er kjent som “Guds lam” (Johannes 1:29; 1 Nephi 11:31; L&p 88:106). Det er en tittel med stor betydning, for han ankom sammen med lammene og skulle en dag “føres bort for å slaktes” (Jesaja 53:7). Men paradoksalt nok var han også Den gode hyrde (se Johannes 10:11), en som viser omsorg for lammene. Slik representerer disse to symbolene både de som tjener og de som blir tjent. Det var på sin plass at Kristus skulle spille begge roller, for han “steg ned under alt” i livet (L&p 88:6), og i evigheten “fór [han]opp til det høye” og er i og gjennom og “omgir alt” (L&p 88:6, 41). Han kjente alle livets sider og vinkler, både over og under. Han som var den største, gjorde seg selv til den minste – den himmelske Hyrde som ble Lammet.

Hans komme var mer enn bare at en stor profet ble født, mer enn en lovet arving til den kongelige trone, endog mer enn ankomsten av den eneste fullkomne person som noensinne ville vandre på jorden. Det var himmelens Gud som “hadde kommet fra himlen ned til jord”.³

Jesus Kristus er verdens Skaper og Det gamle testamentes store Jehova. Det var hans røst som runget fra Sinai berg, hans kraft som støttet det utvalgte Israel på dets vandringer, og hans nærvær som åpenbarte for Enok, Jesaja og alle profetene storheten i det som skulle komme. I dette finnes Hans fødsels største mirakel – da himmelens og jordens Gud og Skaper først åpenbarte seg personlig for verden, valgte han å gjøre det som et lite barn – hjelpeløs og avhengig.

I gammel hebraisk tradisjon hevdes det at Messias skulle bli født i påsken. Vi vet at denne april i tidens midte virkelig falt sammen med uken for påskefeiringen – denne hellige jødiske markeringen av at Israel ble reddet fra den ødeleggende engel som bragte død over de førstefødte sønner i Egypt. Hver israelittisk familie som ofret et lam og strøk dets blod på dørstolpene i sin bolig, ble spart (se 2. Mosebok 12:3-30). 33 år etter Kristi fødsel den påsken ble hans blod smurt på korsets tre for å frelse hans folk fra dødens og syndens ødeleggende engel.

Påskefesten kan ha vært årsaken til at det ikke var noe rom i herberget for Maria og Josef. Jerusalems innbyggertall økte med titusener i løpet av påsken og tvang reisende til å søke overnattingssted i omkringliggende småbyer. Maria og Josef dro til Betlehem, Josefs forfedres hjem, for å rette seg etter kravene fra keiser Augustus om å la seg innskrive i manntallet. Det var tillatt å la seg innskrive og komme til Betlehem når som helst i løpet av året, men trolig valgte de påsken fordi Moseloven krevde at alle menn skulle fremstille seg i Jerusalem i påsken.⁴ Fordi Betlehem lå like i nærheten av Den hellige by, kunne paret fra Nasaret fullføre to forpliktelser samtidig.

Verten i herberget har blitt noe beryktet gjennom tidene. Men med tanke på hvor overfylt det var i regionen gjennom påsken, kan vi neppe klandre ham for at han ikke hadde noe ledig rom å tilby paret fra Nasaret. Majoriteten av påskepilegrimene slo seg ned i tusenvis av telt på slettene rundt Jerusalem, mens tusenvis av andre søkte ly i de lokale herbergene, kjent som karavanseraier eller “khans”. Herberget i Betlehem var uten tvil overfylt, og vertens tilbud om å ta inn i stallen var trolig et uttrykk for ekte vennlighet.

Selv om paret hadde fått plass i herberget, ville det bare tilbudt dem primitive forhold. En typisk “khan” i den perioden var en steinbygning med en rekke små rom, som bare hadde tre vegger og var åpne for offentlig beskuelse på en side. Men stallen var sannsynligvis en innebygget gårdsplass eller til og med en kalksteinshule, der gjestenes dyr oppholdt seg.⁵ Enten det var en gårdsplass, hule eller annet tilfluktssted, hadde Kristi fødsel blant dyrene en tydelig fordel fremfor et overfylt herberge: her var det i det minste rolig og privat. Derfor var tilbudet om stallen en velsignelse som gjorde at den mest hellige fødsel i menneskehetens historie fant sted i ærbødighet på et ensomt sted.

700 år før denne første jul nedtegnet profeten Jesaja en messiansk profeti som Frelseren senere leste for sine medborgere i Nasaret: “Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne” (Jesaja 61:1; se også Lukas 4:18-19).

Når vi leser om Kristi misjon for å forkynne frihet for de fangne og åpne fengslet for dem som er bundet, tenker vi trolig først på hans gjerning i åndeverdenen blant de døde. Men vi er alle fangne – fanget av det jordiske legemets forgjengelighet og svakhet, og underlagt kjødets fristelser, skrøpeligheter og til sist døden – og alle har vi behov for å bli satt fri.

Hva som enn binder oss – synd, omstendigheter eller tidligere hendelser – så kom vår Herre Jesus Kristus, den store Immanuel, for å sette oss fri. Han utroper frihet for de fangne og frihet fra dødens bånd og syndens, uvitenhetens, stolthetens og villfarelsens fengsel. Det ble profetert at Han ville si til fangene: “Gå ut” (Jesaja 49:9). Den eneste betingelse for vår frihet er at vi kommer til ham med sønderknust hjerte og angrende ånd, omvender oss og søker å gjøre hans vilje.

For omkring 30 år siden traff jeg en mann jeg vil kalle Thomas. Han var 45 år da jeg traff ham. 20 år tidligere hadde hans foreldre sluttet seg til Kirken. Thomas hadde ingen interesse for foreldrenes nye religion. Men foreldrene var glad i ham, og de håpet at deres sønn en dag ville komme til å kjenne det gjengitte evangeliums sannhet. Etter hvert som årene gikk, prøvde de mange ganger å overtale ham til i det minste å treffe misjonærene og høre deres budskap. Han avslo gang på gang, og han latterliggjorde foreldrene på grunn av deres religiøse tro.

En dag sa hans mor fortvilet til ham: “Thomas, hvis du vil ta misjonærleksjonene én gang, skal jeg aldri mer snakke med deg om Kirken.” Thomas mente dette var en god avtale og gikk med på å møte misjonærene. Under de tre første leksjonene satt han bare hovmodig der, og innimellom gjorde han narr av det eldstene forklarte ham.

Under den fjerde leksjonen, om Jesu Kristi forsoning og evangeliets første prinsipper, sa ikke Thomas noe, men ble uvanlig stille og lyttet oppmerksomt. Da leksjonen var over, bar eldstene vitnesbyrd om Frelseren. En av misjonærene følte seg deretter tilskyndet til å åpne Bibelen og lese følgende ord:

“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler” (Matteus 11:28-29).

Uten forvarsel begynte Thomas å gråte. “Prøver du å si at Kristus kan tilgi meg mine synder?” spurte han. “Jeg har levd et fryktelig liv. Jeg blir plaget når jeg tenker på mine synder. Jeg ville gjøre hva som helst for å bli kvitt skyldfølelsen min.”

Hans stolthet hadde vært et skalkeskjul for en sjel fanget av synd og skyld. Eldstene forsikret Thomas om at Kristus ville tilgi ham og befri ham for syndebyrden hvis han bare ville omvende seg og bli døpt og bekreftet. Deretter bar de vitnesbyrd om forsoningens kraft. Fra det øyeblikket av ble alt endret i Thomas’ liv. Han hadde mye å omvende seg fra og overvinne, men takket være Herrens velsignelser kvalifiserte han seg til dåp.

Da jeg mer enn 20 år senere satt i møtesalen i Frankfurt Tyskland tempel, snudde en gråhåret mann foran meg seg rundt og sa: “Er ikke du eldste Porter?” Til min store glede gjenkjente jeg Thomas – en mann som var befridd fra fangenskap ved Jesu Kristi kraft, og som fortsatt var trofast i Herrens kirke.

Kanskje vi i denne julehøytiden kan bestemme oss for å henvende oss til vår Fader i himmelen i ydmyk bønn og be inderlig om at hans elskede Sønns kraft må være med oss i vår hverdag og befri oss fra vår egen form for fangenskap, stor eller liten.

I desember 1987, omtrent to uker før jul, var jeg på forretningsreise til Israel. Det var dessverre ingen fredelig tid i Det hellige land. Det var demonstrasjoner på Vestbredden, gatene i den gamle delen av Jerusalem var folketomme, og butikkene var stengt. Den politiske uroen føltes overalt, og for å gjøre det hele verre regnet det kaldt nesten hele uken. Turistene fryktet vold og holdt seg unna. Da jeg spaserte gjennom Jerusalem, følte jeg likevel fred fordi jeg visste at dette var den byen Forløseren elsket høyt.

Jeg kom tilbake til USA sent fredagen før jul. Jeg våknet tidlig sabbatsmorgen av at vekkeruret mitt spilte “O, hellige natt”:

Musikken og budskapet gjennomtrengte meg, og tårene rant mens jeg overveiet Israels Forløsers strålende offer og fullkomne liv – Han som ble født for å være de beskjednes venn og de saktmodiges håp. Jeg tenkte på min opplevelse i Jerusalem, og jeg ble helt fylt av kjærlighet til Ham som hadde kommet til jorden og påtatt seg alles byrder. Jeg ble overveldet ved tanken på at han kunne betrakte meg som venn. Jeg har aldri glemt de varme følelsene denne tidlige søndagsmorgen. De var et like sterkt vitnesbyrd som noe jeg noensinne har mottatt.

Jeg bærer vitnesbyrd om verdens Frelser. Jeg vet at han lever. Jeg vet at han ble forutordinert før verden ble skapt til å forkynne frihet for de fangne. Om hans fødsel og liv sier jeg: “O kom, la oss Ham prise.”⁷