Det største mirakel

En klar septemberdag var vår yngste datter, Erica, utsatt for en alvorlig bilulykke. Hun ble fløyet til sykehuset, og etter timer med operasjon mottok vi den fryktelige nyheten: vår vakre, livlige 17 år gamle datter hadde dødd.

De neste månedene var smertefulle for oss. Vi kom oss gjennom hennes fødselsdag og Thanksgiving, og stålsatte oss for vår første jul uten henne. Folk advarte oss og sa at julehøytiden ville bli vanskelig, men uansett hvor mange ganger vi ble fortalt dette, kunne det ikke ha forberedt oss.

I tillegg til den overveldende sorgen og fortvilelsen var jeg misunnelig på andre familier som feiret jul lykkelig sammen. Bittert undret jeg: “Hvorfor oss?” Hvorfor fikk ikke vi oppleve et slikt mirakel som andre snakker om?”

I min fortvilelse mintes jeg en gang menigheten vår hadde en aktivitet kalt “Jul i Betlehem”. Medlemmene kom kledd som om de levde på den tiden Jesus ble født. Erica, som var fire år gammel den gangen, hadde på seg en arvet lang, hvit kjole og et sjal rundt hodet. Kveldens høydepunkt var et skuespill som viste Jesu fødsel i en “stall” med høyballer og en krybbe. Et ungt par med sin nyfødte hadde rollene som Maria, Josef og Jesusbarnet.

Da vi samlet oss rundt julescenen, merket jeg at Erica ikke var ved siden av meg. Jeg fikk panikk inntil jeg fikk et glimt av den hvite kjolen hennes i nærheten av julescenen. Da ble min panikk for hennes sikkerhet til frykt for at hun skulle forstyrre skuespillet. Jeg skulle til å rope på henne, men stanset og så at hun gikk mot krybben.

Erica knelte stille ved siden av Maria og så opp på henne som for å be om tillatelse. Deretter strakte Erica seg frem og klappet forsiktig det sovende barnet. Jeg var ikke den eneste som la merke til det. Andre sto snart i stillhet og så på at hun knelte ned ved siden av barnet. En varm følelse kom over gruppen da de forsto at dette barnet var Jesusbarnet for Erica.

I min sorg bragte dette minnet meg fred og trøst da jeg mintes min lille datters hengivenhet. Mitt sinn hadde vært opptatt av spørsmål om liv og død – spørsmål som ikke hadde syntes så viktige før Ericas død. Mens jeg mediterte over oppstandelsen og korsfestelsen, identifiserte jeg meg med Maria. Hun elsket sin nyfødte Sønn, og senere utholdt hun fryktelig smerte og kval da hun var vitne til hans lidelse og død. Kristus ble ikke spart for korset, og Maria ble ikke spart for sin sorg.

I julen feirer vi at Frelserens liv på jorden begynte, men for meg vil hans fødsel nå alltid være forbundet med hans lidelse, død og oppstandelse – forsoningen. Fordi Frelseren brøt dødens bånd, vet jeg at Ericas død ikke vil være endelig. Det er miraklet vi skal være takknemlige for – det største mirakel noen gang.