Jeg klarer det!

Det var en kveld i julen, og et tungt teppe av snø lå på bakken. I månedsvis hadde min ledsager og jeg trosset det kalde været i Tyskland, banket på dører og levert ut eksemplarer av Mormons bok. Selv da, 15 år etter at 2. verdenskrig var over, var mange tyskere forsiktige overfor amerikanere.

Men den kvelden skulle Ingeborg Bienmuller bli døpt. Men på den lange bussturen til USAs flyvåpenbase var hun stille. Jeg følte hennes økende uro.

Da vi nærmet oss busstoppestedet, vendte Ingeborg seg til oss og sa: “Forstår dere hvor vanskelig dette er for meg? De allierte drepte min mann i krigen, og bombeangrep drepte mange andre familiemedlemmer.”

Hun tok på leggen sin. “Jeg ble truffet av metallsplinter fra en bombe. Benet mitt blir aldri bra. Jeg vet ikke om jeg kan gå inn der.”

Vi satt i stillhet mens ordene hennes sank inn og bussen stoppet. Ingeborg satt urørlig. Hjertet mitt banket. Jeg ba om at hun ikke skulle ombestemme seg på grunn av frykt.

Da reiste hun seg fra setet og erklærte: “Min himmelske Fader har gitt meg et vitnesbyrd om gjenopprettelsens sannhet. Jeg vet at Mormons bok er sann. Jeg klarer dette! Eldste Atkin, vær så snill å hjelpe meg å gå.”

Vi tok den lange spaserturen til porten. Ingeborg pustet tungt da vi passerte vaktene. Vi tok på oss våre hvite klær og fant bassenget på basen. Bassenget ble et hellig sted, og freden senket seg over oss. Fortvilelsen i Ingeborgs ansikt vek plassen for glede da hun gikk ut i vannet og ble døpt som medlem av Kirken.

“Den kvelden eldstene la en Mormons bok etter seg hos meg, ble jeg begeistret,” fortalte hun oss da vi kjørte hjem. “Jeg satt oppe og leste til jeg kom til Mosiah 18, der Alma oppfordrer folket til å bli døpt: ‘Se, her er Mormons vann … og nå, ettersom dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, …hva har dere så imot å bli døpt?’” (Mosiah 18:8, 10).

Hun fortsatte lavmælt: “Jeg sovnet da jeg leste de ordene, og jeg hadde en drøm. Jeg sto ved et vakkert vann i likhet med Mormons vann. På den andre siden av vannet sto mennesker kledd i hvitt – min familie! Min mann, som var blitt drept i krigen, smilte og gjorde tegn til meg at jeg skulle bli døpt.”

Den kvelden ble søster Bienmuller medlem av Würzburg gren og en av de mange i Tyskland som til slutt overvant sin frykt og sluttet seg til Kirken.