Den beste familien for evig

Olivia hang med hodet mens hun lyttet til den begeistrede hviskingen fra pikene som satt bak henne på bussen.

“Jeg er så glad din mor sa du kunne gå av sammen med meg på min bussholdeplass! Har du med spillene?”

“Jeg har dem. Mor lot meg også ta med en pakke popcorn!”

Olivia rynket pannen og så ned i boken hun leste. Visste de ikke at hun kunne høre dem? Hun likte absolutt ikke å høre at de to venninnene hennes planla noe hun ikke ble bedt med på.

Stephanie, Rebecca og Olivia hadde vært venner lenge. De pleide å være sammen om alt. Men da det nye skoleåret begynte, oppdaget Stephanie og Rebecca at de fikk samme lærer, mens Olivia kom i en annen klasse! Olivia husket hvor vondt det føltes i magen da de to pikene ivrig snakket om å sitte ved siden av hverandre i klassen og spise lunsj sammen. Hun følte det samme nå.

Bussen stanset utenfor Rebeccas hjem. Olivia så trist ut gjennom vinduet da pikene hoppet av bussen og løp inn i hagen.

Da bussen endelig kom til Olivias holdeplass, klarte hun nesten ikke holde igjen tårene. Hun skyndte seg inn i huset.

“Hvordan gikk det på skolen?” spurte mor.

Olivia begynte å gråte. “Det var fryktelig! Rebecca og Stephanie snakker nesten ikke med meg mer, og vi skulle være bestevenner for bestandig!” hulket hun.

“Jeg er så lei meg, Olivia. Det kan være vondt når vennskap begynner å endres,” sa mor. Hun stoppet opp litt. “Husker du da vi reiste til templet for å bli beseglet?” spurte hun og pekte på bildet på veggen. Olivia så på det og så at familien sto smilende foran templet. Hun hadde vært mye yngre da, men husket fremdeles at hun var sammen med sine foreldre og sin eldre søster, Jane, i det vakre beseglingsrommet.

“Vet du hvorfor vi arbeidet så hardt for å bli klar til å reise til templet?”

“Fordi vi ønsket å være en familie for evig?” svarte Olivia.

“Nettopp. Selv om du ikke er bestevenner med Rebecca og Stephanie for evig, har du likevel din familie som dine venner for evig.”

“Ja,” sa Olivia. “Men det er ikke det samme.”

“Jeg vet at du føler deg såret,” sa mor, “men jeg er glad du er hjemme. Jeg har en jobb for deg og Jane.”

Olivia kunne ikke tro sine egne ører. Istedenfor å hjelpe henne til å føle seg bedre, ga mor henne noe hun skulle gjøre!

“Gå og ta på deg noen gamle klær og møt meg på baksiden av huset. Be Jane komme også.”

Olivia gikk ovenpå og stampet litt hardere med føttene enn vanlig. Hun tok på seg arbeidstøy.

Da pikene hadde kledd på seg og kommet ut, så de at mor kom ut fra boden. Hun bar et grønt spann, noen malerkoster og en plastrull. Da hun kom til sitteplassen, la hun ned plastrullen og ga pikene hver sin kost.

“Vil du at vi skal male noe?” spurte Olivia skeptisk. Vanligvis var det far som gjorde slike ting.

“Ja,” sa mor. “Jeg ønsker at bakdøren skal være malt før middag.” Så snudde hun seg og gikk inn.

Pikene sto og så på hverandre en stund, så kniste de. Dette kunne bli gøy. De dyppet kostene sine i den jevne, grønne malingen og satte i gang. Olivia likte denne jobben – den virket slett ikke som en kjedelig oppgave. Jane viste henne hvordan hun skulle bruke kosten med lange, jevne strøk. Snart lo og pratet de. Olivia begynte å huske alle de morsomme stundene hun og Jane hadde hatt sammen. Hun var glad hun alltid ville ha sin søster som venn.

Et par timer senere var pikene dekket med grønne malerflekker, og de smilte bredt. Olivia åpnet forsiktig den skinnende, grønne døren og stakk hodet inn. “Mor, vi er ferdige med døren,” ropte hun. “Kom og se hvor flott den er!”