Et og et halvt minutt i regnet

I oppveksten var jeg et slikt barn man ikke trengte å være urolig for. Jeg hadde vært aktiv i Kirken hele mitt liv. Jeg hadde vært president i mine prestedømsquorumer og Seminar-klasser. Jeg deltok på hver ungdomskonferanse, tempeltur, speideraktivitet og GUF-kveld. Jeg hadde også et vitnesbyrd om evangeliet. Men da jeg ble medlem av mitt prestenes quorum, strevde jeg, selv om ingen visste det. Jeg var jo et slikt barn man ikke trengte å være urolig for.

De første ukene og månedene i quorumet gjorde jeg det jeg alltid hadde gjort: Jeg gikk i kirken, på GUF og speideraktiviteter. Men innvendig strevde jeg. Jeg følte ikke at jeg tilhørte gruppen eller at de andre unge mennene ønsket å ha meg der. Jeg ønsket fortvilet å høre til.

Etter hvert som tiden gikk, hadde jeg spørsmål og tvil om jeg ønsket å være en del av quorumet. Men jeg fortsatte å være aktiv, led i stillhet og håpet at noe eller noen ville hjelpe meg å føle meg velkommen.

Min far og jeg hadde nettopp blitt ferdige med å sette i stand min første bil, en nydelig Ford Mustang 1967-modell. Bror Stay, Unge menns president, spurte meg av og til hvordan det gikk med den. Jeg trodde spørsmålene hans viste hans interesse for en klassisk bil – ikke for en ung mann.

Alt dette forandret seg en regnværskveld etter GUF. På grunn av pøsregnet kjørte bror Stay oss alle hjem fra kirken, og jeg var den siste han satte av. Da han så den blå Mustangen min i oppkjørselen, kommenterte han den igjen. Jeg tilbød ham å se motoren som jeg hadde brukt timevis på å reparere.

Bror Stay visste lite om biler, og han hadde en kone og en liten sønn som ventet på ham hjemme. Likevel sto han der i mørket, i regnet, og betraktet en knapt synlig bilmotor. I det øyeblikket forsto jeg at han ikke gjorde det han gjorde for å se en klassisk bil – han gjorde det fordi han brydde seg om meg.

Takket være dette et og et halvt minuttet i regnet fant jeg det jeg trengte. Endelig følte jeg meg velkommen. Mine stille bønner var blitt besvart.

Siden da har jeg vært i templet, vært på misjon, tatt avsluttende eksamen fra høyskole og prøvd å holde mine pakter. Bror Stay husker kanskje ikke det øyeblikket, men jeg kommer aldri til å glemme det.

Vi strever alle med noe, men vi kan alle finne et ekstra et og et halvt minutt hver dag til å vise kjærlighet til ett av Guds barn. Det kan bety hele forskjellen – selv for den vi tror vi ikke trenger være urolig for.