To brev fra mamma

I 1996 hadde min hustru og jeg to sønner, fire og syv år gamle. Vi var en typisk travel ung familie. Sent en kveld tok min hustru seg tid til å skrive et brev til min nevø Glen, som da var på misjon i Finland.

Av en eller annen grunn følte hun at hun trengte å skrive et langt brev – et fylt med detaljer om hva hvert familiemedlem gjorde, hvor de var åndelig, hva som skjedde i mitt og hennes kall i Kirken, historien om hennes omvendelse, hennes følelser om misjonærarbeid og hennes vitnesbyrd om evangeliet.

Det var et flott brev, men jeg lurte på om min nevø virkelig trengte så mye informasjon. Senere skrev hun til ham igjen.

Seks år senere, mens jeg var biskop og guttene våre var 10 og 13, forandret min verden seg brått. 2. januar 2002 døde min hustru av hjerteinfarkt, bare 42 år gammel.

Hjemme forsøkte jeg å fortsette å følge prinsippene i “Familien – En erklæring til verden”.¹ Jeg fant ut at jeg kunne presidere og forsørge, men jeg kom til kort når det gjaldt å gi mine sønner den omsorg de trengte. Likevel gikk vi videre etter beste evne.

I juni 2012 sendte min yngste sønn Sam, som da var på heltidsmisjon i Colorado Denver syd misjon, meg en e-post. “Noe virkelig fint skjedde denne uken,” skrev han. “Jeg fikk to brev fra mamma.”

Han forklarte at han hadde mottatt en pakke fra sin fetter Glen som inneholdt brev hun hadde skrevet til ham mens han var i Finland.

“Han fortalte meg at disse to brevene som mor sendte ham på hans misjon, egentlig var skrevet til meg på min misjon,” skrev Sam. “Så han sendte dem til meg, og de var fantastiske!”

Å lese om morens omvendelse til evangeliet, vitnesbyrd og følelser overfor misjonærarbeid var “en stor moralsk støtte på det tidspunktet”, skrev Sam. Han sa at han hadde tenkt å ta kopi av brevene og sende originalene hjem.

“Jeg hadde ingen anelse om at du noensinne hadde vært eldstenes quorumspresident eller menighetens misjonsleder,” skrev Sam. Han fikk vite at da han var fire år gammel, pleide han “å hoppe opp og ned i sengen etter bønner og rope ‘jeg vil bli misjonær’.”

Så la han til noe han hadde funnet ut om sin mor: “Mamma må ha visst at jeg skulle bli bryter, for hun sa at jeg kunne sjarmere sokkene av en proffbryter. :)”

Jeg ble rørt til tårer av Sams reaksjon på brevene. Noen uker senere sendte han dem hjem. De var sterke, personlige og gripende da de ble skrevet i 1996, men gitt hendelsene i årene siden, hadde de blitt det i enda større grad.

Brevene fra min hustru hadde styrket min nevø, men som når man kaster “brød på vannet” (se Forkynneren 11:1), vendte de tilbake mange år senere for å velsigne hennes misjonærsønn og enkemann.