2014
Bli fullkommen i Kristus
Juli 2014


Bli fullkommen i Kristus

Bilde
Eldste Gerrit W. Gong

Å forstå Frelserens forsonende kjærlighet som er gitt oss fritt, kan frigjøre oss fra selvpålagte, feilaktige og urealistiske forventninger til hva fullkommenhet er.

Bilde
Portrait painting of Jesus christ.

Verdens lys, av Howard Lyon, kopiering ikke tillatt

Vi synger sammen med våre barn: “Min Frelsers kjærlighet så rikelig jeg mottar.”1

Hans forsonende kjærlighet, som er gitt oss fritt, er som “melk og honning uten penger og uten betaling” (2 Nephi 26:25). Forsoningen er altomfattende og evig (se Alma 34:10), og innbyr oss til å “[komme] til Kristus og bli fullkommengjort i ham” (Moroni 10:32).

Å forstå Frelserens forsonende kjærlighet som er gitt oss fritt, kan frigjøre oss fra selvpålagte, feilaktige og urealistiske forventninger til hva fullkommenhet er. En slik forståelse gjør det mulig for oss å gi slipp på frykt for at vi er ufullkomne – frykt for å gjøre feil, frykt for at vi ikke er gode nok, frykt for at vi er mislykket i forhold til andre, frykt for at vi ikke gjør nok for å fortjene hans kjærlighet.

Frelserens forsonende kjærlighet, som er gitt oss fritt, hjelper oss å bli mer tilgivende og mindre fordømmende overfor andre og oss selv. Denne kjærligheten helbreder våre relasjoner og gir oss muligheter til å elske, forstå og tjene slik vår Frelser ville.

Hans forsonende kjærlighet forandrer vårt begrep om fullkommenhet. Vi kan sette vår lit til ham, flittig holde hans bud og holde fast ved troen (se Mosiah 4:6) – samtidig som vi også føler større ydmykhet, takknemlighet og avhengighet av hans fortjeneste, barmhjertighet og nåde (se 2 Nephi 2:8).

I videre forstand plasserer det å komme til Kristus og bli fullkommengjort i ham, fullkommenhet på den evige reise i ånd og kropp – i bunn og grunn vår sjels evige reise (se L&p 88:15). Å bli fullkommen kommer av vår reise gjennom fysisk liv, død og oppstandelse, når alle ting blir gjenopprettet “til sin rette og fullkomne skikkelse” (Alma 40:23). Det omfatter prosessen med åndelig fødsel, noe som bringer “en mektig forandring” i vårt hjerte og våre tilbøyeligheter (Mosiah 5:2). Det gjenspeiler vår livslange foredling gjennom Kristus-lignende tjeneste og lydighet mot Frelserens bud og våre pakter. Og det anerkjenner det fullkommengjørende forholdet mellom de levende og de døde (se L&p 128:18).

Ordet fullkommenhet misforstås imidlertid noen ganger dithen at man aldri gjør en feil. Kanskje du eller noen du kjenner prøver hardt å være fullkommen på denne måten. Fordi den slags fullkommenhet alltid synes utenfor rekkevidde, kan selv vår beste innsats etterlate oss engstelige, motløse eller utmattet. Vi mislykkes med å kontrollere våre omstendigheter og menneskene rundt oss. Vi ergrer oss over svakheter og feil. Det er faktisk slik at jo hardere vi prøver, jo lenger unna føler vi oss kanskje fra den fullkommenhet vi søker.

I det følgende prøver jeg å utdype vår forståelse av læren om Jesu Kristi forsoning og av den kjærlighet og barmhjertighet som Frelseren gir oss fritt. Jeg vil oppfordre deg til å anvende din forståelse av læren om forsoningen til å hjelpe deg selv og andre, herunder misjonærer, studenter, unge enslige voksne, fedre, mødre, enslige forsørgere og andre som kan føle seg presset til å finne fullkommenhet eller å være fullkomne.

Jesu Kristi forsoning

Vår Frelsers forsoning var beredt fra verdens grunnvoll (se Mosiah 4:6-7), og den gjør oss i stand til å lære, omvende oss og vokse ved våre egne erfaringer og valg.

I denne jordiske prøvetid hjelper både gradvis åndelig vekst i form av “linje på linje” (L&p 98:12) og forvandlende åndelige opplevelser i form av en “mektig forandring” i hjertet (Alma 5:12, 13; Mosiah 5:2), oss å komme til Kristus og bli fullkommengjort i ham. Det velkjente uttrykket “holde ut til enden” minner oss på at evig vekst ofte innebærer både tid og utvikling.

I det avsluttende kapittelet i Mormons bok lærer den store profet Moroni oss hvordan vi skal komme til og bli fullkommengjort i Kristus. Vi “[nekter oss] all ugudelighet”. Vi “elsker Gud av hele [vår] makt, sinn og styrke”. Da er hans nåde tilstrekkelig for oss, “så [vi] ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus.” Hvis vi ikke fornekter Guds kraft, kan vi bli “helliggjort i Kristus, ved Guds nåde”, som “ifølge Faderens pakt er til [våre] synders forlatelse”, så vi kan bli “hellige og plettfrie” (Moroni 10:32, 33).

Til syvende og sist er det Frelserens “store og siste offer” som tilveiebringer “barmhjertighet som overvinner rettferdigheten og tilveiebringer et middel for menneskene så de kan ha tro til omvendelse” (Alma 34:14, 15). Faktisk er vår “tro til omvendelse” avgjørende for å komme til Kristus, bli fullkommengjort i ham og nyte godt av velsignelsene ved “den store og evige forløsningsplan” (Alma 34:16).

Når vi fullt ut mottar vår Frelsers forsoning, kan det øke vår tro og gi oss mot til å gi slipp på hemmende forventninger om at vi på en eller annen måte er nødt til å være fullkomne eller gjøre ting fullkomment. Svart-hvitt-tenkning sier at alt er enten helt fullkomment eller håpløst mangelfullt. Vi kan imidlertid takknemlig akseptere at som Guds sønner og døtre er vi hans henders største gjerning (se Salme 8:3-6; Hebreerne 2:07), selv om vi fortsatt er et arbeid under utvikling.

Når vi forstår vår Frelsers forsonende kjærlighet som er gitt oss fritt, slutter vi å frykte at han er en streng, kritiserende dommer. Isteden føler vi forsikringen om at “Gud [ikke sendte] sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Johannes 3:17). Vi forstår også at tid og utvikling er nødvendig for vekst (se Moses 7:21).

Vårt fullkomne eksempel

Bare vår Frelser levde et fullkomment liv, og også han lærte og vokste i jordelivet. Ja, “han mottok ikke av fylden til å begynne med, men fortsatte fra nåde til nåde inntil han mottok en fylde” (L&p 93:13).

Bilde
Christ as a youth learning carpentry skills in a carpenter's shop. Joseph, the husband of Mary, is watching him.

Han lærte ved erfaring i jordelivet å “påta seg [våre] skrøpeligheter… så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12). Han ga ikke gi etter for fristelser, synder eller det daglige presset, men han steg ned under alle jordelivets prøvelser og utfordringer (se L&p 122:8).

I Bergprekenen befaler Frelseren oss: “Vær da fullkomne” (Matteus 5:48). Det greske ordet for fullkommen kan oversettes med “fullstendig, ferdig, fullt utviklet” (i Matteus 5:48, fotnote b). Vår Frelser ber oss om å bli fullstendige, ferdige, fullt utviklet – å bli fullkommengjort i de dyder og egenskaper han og vår Fader i himmelen er eksempler på.2

La oss se hvordan det å anvende læren om forsoningen kan hjelpe dem som føler at de trenger å finne fullkommenhet eller å være fullkomne.

Perfeksjonisme

Å misforstå hva det vil si å være fullkommen kan resultere i perfeksjonisme – en holdning eller adferd som tar et beundringsverdig ønske om å være god, og gjør det til en urealistisk forventning om å være fullkommen nå. Perfeksjonisme oppstår noen ganger fordi man tror at bare de som er fullkomne, fortjener å bli elsket, eller at vi ikke fortjener å være lykkelige med mindre vi er fullkomne.

Perfeksjonisme kan forårsake søvnløshet, angst, nøling, motløshet, selvrettferdiggjøring og depresjon. Disse følelsene kan fortrenge den fred, glede og trygghet vår Frelser ønsker at vi skal ha.

Misjonærer som ønsker å være fullkomne nå, kan bli engstelige eller motløse hvis det å lære misjonens språk, se folk bli døpt eller motta lederoppgaver i misjonen ikke skjer fort nok. For dyktige unge mennesker som er vant til å prestere, kan en misjon være livets første store utfordring. Misjonærer kan imidlertid være fullstendig lydige uten å være fullkomne. De kan måle sin fremgang hovedsakelig ved sitt engasjement for å hjelpe enkeltpersoner og familier å “bli trofaste medlemmer av Kirken som ledsages av Den hellige ånd”.3

Skoleelever og studenter som begynner på et nytt skoleår, særlig de som drar hjemmefra for å gå på et universitet, opplever både spenning og bekymringer. Studentforskere, idrettsutøvere, artister osv går fra å være en “stor fisk i en liten dam” til å føle seg som en ørekyte i et hav med ukjente tidevann og sterke, uforutsigbare strømmer. Det er lett for studenter med perfeksjonistiske tendenser å føle at uansett hvor hardt de prøver, har de mislyktes hvis de ikke er best i alt.

Gitt livets krav, kan elevene lære at det noen ganger er helt greit å gjøre alt de kan, og at det ikke alltid er mulig å være den aller beste.

Vi stiller også forventninger om fullkommenhet i vårt eget hjem. En far eller mor kan føle seg tvunget til å være den perfekte ektefelle, forelder, husmor, familieforsørger eller del av en fullkommen siste-dagers-hellig familie – nå.

Hva hjelper dem som strever med perfeksjonistiske tendenser? Åpne, støttende henvendelser formidler aksept og kjærlighet. De innbyr andre til å fokusere på det positive. De lar oss definere hva vi føler går bra. Familie og venner kan unngå konkurransepregede sammenligninger og i stedet gi oppriktig oppmuntring.

En annen alvorlig dimensjon av perfeksjonisme er å måle andre opp mot våre urealistiske, fordømmende eller uforsonlige normer. Slik oppførsel kan faktisk hindre eller begrense velsignelsene ved Frelserens forsoning i vårt eget og andres liv. For eksempel kan unge enslige voksne lage en liste over ønskede egenskaper i en mulig ektefelle og likevel være ute av stand til å gifte seg på grunn av urealistiske forventninger til den perfekte ledsageren.

Følgelig er kanskje ikke en kvinne villig til å vurdere stevnemøter med en flott, verdig mann som kommer til kort på hennes perfeksjonistiske skala – han er ikke flink til å danse, planlegger ikke å bli rik, har ikke vært på misjon, eller innrømmer et tidligere problem med pornografi som siden er løst ved omvendelse og rådgivning.

På lignende måte vil kanskje ikke en mann vurdere stevnemøter med en flott, verdig kvinne som ikke passer hans urealistiske profil – hun er ikke sportsentusiast, Hjelpeforenings-president eller skjønnhetsdronning, fører ikke budsjetter på høyt plan, eller hun innrømmer en tidligere svakhet med hensyn til Visdomsordet som nå er løst.

Naturligvis bør vi vurdere egenskaper vi ønsker i oss selv og i en mulig ektefelle. Vi bør opprettholde våre største håp og høyeste normer. Men hvis vi er ydmyke, vil vi bli overrasket av godhet på uventede steder, og vi kan skape muligheter til å vokse nærmere en som, i likhet med oss, ikke er fullkommen.

Tro erkjenner at ved omvendelse og forsoningens kraft, kan svakhet gjøres til styrke, og synder man har omvendt seg fra, kan virkelig bli tilgitt.

Lykkelige ekteskap er ikke et resultat av at to fullkomne mennesker avgir sine løfter. Snarere vokser hengivenheten og kjærligheten etter hvert som to ufullkomne mennesker bygger, velsigner, hjelper, oppmuntrer og tilgir underveis. Hustruen til en av vår tids profeter ble en gang spurt om hvordan det var å være gift med en profet. Hun svarte klokt at hun ikke hadde giftet seg med en profet. Hun hadde bare giftet seg med en mann som var fullstendig engasjert for kirken uansett hvilket kall han fikk.4 Med andre ord, med tiden vokser mann og hustru sammen – individuelt og som par.

Ventetiden før man finner en perfekt ektefelle, perfekt utdannelse, perfekt jobb eller et perfekt hus vil bli lang og ensom. Vi gjør klokt i å følge Ånden i livets viktige beslutninger og ikke la den tvil som vekkes av perfeksjonistiske krav, hindre vår fremgang.

Hvis du føler deg kronisk tynget eller engstelig, tenk oppriktig etter: “Definerer jeg fullkommenhet og suksess ifølge læren om Frelserens forsonende kjærlighet eller sett med verdens øyne? Måler jeg suksess eller nederlag ut fra om Den hellige ånd bekrefter mine rettferdige ønsker, eller i forhold til en eller annen verdslig målestokk?”

Hvis du føler deg fysisk eller følelsesmessig utmattet, begynn å få regelmessig søvn og hvile, og ta deg tid til å spise og slappe av. Forstå at det å ha det travelt ikke er det samme som å være verdig, og at det å være verdig ikke krever fullkommenhet.5

Hvis du er tilbøyelig til å se dine egne svakheter eller mangler, gled deg med takknemlighet over de tingene du gjør godt, uansett hvor store eller små.

Hvis du er redd for å mislykkes og har lett for å utsette, noen ganger ved å overdrive forberedelser, vær trygg på at det ikke er nødvendig å unngå krevende aktiviteter som kan gi stor vekst!

Hvis det er nødvendig og hensiktsmessig, skulle du søke åndelig veiledning eller kompetent legehjelp for å få hjelp til å slappe av, utvikle positive måter å tenke og organisere livet på, redusere selvødeleggende adferd og oppleve og uttrykke mer takknemlighet.6

Utålmodighet hindrer tro. Tro og tålmodighet vil hjelpe misjonærer å forstå et nytt språk eller en ny kultur, studenter å mestre nye fag og unge enslige voksne å begynne å bygge relasjoner istedenfor å vente på at alt skal være fullkomment. Tro og tålmodighet vil også hjelpe dem som venter på klarering av en tempelbesegling eller gjengivelse av prestedømsvelsignelser.

Når vi handler og ikke blir påvirket (se 2 Nephi 2:14), kan vi navigere mellom utfyllende egenskaper og oppnå mye av livets vekst. Disse kan vise seg i “en motsetning” som er “blandet sammen til ett” (2 Nephi 2:11).

Vi kan for eksempel slutte å være dovne (se L&p 88:124) uten å løpe fortere enn vi har styrke til (se Mosiah 4:27).

Vi kan “arbeide ivrig for en god sak” (L&p 58:27) samtidig som vi fra tid til annen “[holder] opp, og [kjenner] at [han] er Gud!” (Salmene 46:10; se også L&p 101:16).

Vi kan finne vårt liv ved å miste det for Frelserens skyld (se Matteus 10:39; 16:25).

Vi kan unngå å bli “trette av å gjøre godt” (L&p 64:33; se også Galaterne 6:9) samtidig som vi tar oss tid til å fornye oss åndelig og fysisk.

Vi kan være muntre uten å være lettsindige.

Vi kan le hjertelig med, men ikke hovmodig av.

Vår Frelser og hans forsoning innbyr oss til å “[komme] til Kristus og bli fullkommengjort i ham”. Hvis vi gjør det, lover han at hans nåde er “tilstrekkelig for dere, så dere ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus” (Moroni 10:32).

Til dem som er tynget av tanker om å finne fullkommenhet eller å være fullkommen nå, forsikrer vår Frelsers forsonende kjærlighet som gis vederlagsfritt:

“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

… For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett” (Matteus 11:28, 30).7

Noter

  1. “Min Frelsers kjærlighet,” Barnas sangbok, 42.

  2. Se også Russell M. Nelson, “Fullkommenhet kommer etter hvert,” Lys over Norge, jan. 1996, 86.

  3. Forkynn mitt evangelium: En veiledning i misjonærarbeidet (2005), 10.

  4. Se Lavina Fielding, “Camilla Kimball: Lady of Constant Learning”, Ensign, okt. 1975, 62.

  5. Se for eksempel Dieter F. Uchtdorf, “Fire titler,” Liahona, mai 2013, 58-61. President Uchtdorf advarer også og sier: “Noen tenker kanskje til og med at deres egenverd er knyttet til lengden på listen over gjøremål” (“Det som betyr mest,” Liahona, nov. 2010, 20).

  6. Denne innsikten kommer fra Carlos F. og Alane Kae Watkins, rådgivere om psykiske helse i området Asia, utplassert i Hong Kong. Annen innsikt til denne artikkelen kommer fra Susan Gong, Larry Y. og Lynda Wilson, Randy D. og Andrea Funk, Janet S. Scharman og misjonærer i Indonesia Jakarta misjon.

  7. Se også Cecil O. Samuelson, “What Does It Mean to Be Perfect?” New Era, jan. 2006, 10-13; Janet S. Scharman, “Seeking Perfection without Being a Perfectionist,” i Virtue and the Abundant Life: Talks from the BYU Religious Education and Wheatley Institution Symposium, red. Lloyd D. Newell og andre (2012), 280-302.