Jeg er takknemlig for at våre ungdomsledere planla et besøk til templet. Da vi forberedte denne turen til Apia, Samoa, var vi glade for denne sjeldne anledningen. Vi gikk med glede inn i templet for å utføre dåp for de døde – for dem som er i åndeverdenen og venter på at vi skal finne vår slektshistorie og utføre arbeid for dem.

Under dåp så jeg en ung mann i gruppen vår som ble døpt for Faataga Agavale, min bestefar. Jeg fikk gledestårer i øynene, og jeg visste at ånden hans var der. Jeg var veldig glad for at vi var i stand til å utføre arbeid for ham i templet.

Som tenåring likte jeg ikke å gå i kirken, så jeg visste ikke mye om Bibelen eller om Gud, og jeg ønsket det ikke heller. Da jeg var 17, fortalte en venn av meg at hun var mormon. Jeg hadde ingen anelse om hva en mormon var. Jeg fortalte min venn: “Hvis jeg ønsker å vite noe om den kirken, vil jeg finne det ut på egen hånd.”

Da hun skjønte at jeg ikke var så opptatt av religion, ga hun meg en Mormons bok og ba meg om å lese den og be angående den. Hun la ikke press på meg. Senere den kvelden da jeg åpnet boken, la jeg merke til vitnesbyrdet hennes som hun hadde skrevet foran i boken. Da jeg leste det, følte jeg at jeg burde lære mer om Mormons bok. Så jeg begynte å lese 1 Nephi. Jeg klarte ikke å legge boken fra meg. Jeg måtte vite mer.

På en familiens hjemmeaften underviste familien hennes meg om Jesu Kristi evangelium. Alt virket fornuftig. Snart ble jeg undervist av misjonærene og døpt og bekreftet som medlem av Herrens sanne kirke. Evangeliet hjalp meg å vite hvem jeg er, hvor jeg kommer fra og hvor jeg kan komme hvis jeg er trofast.

Når jeg ser tilbake, kan jeg se hvordan Den hellige ånd hjalp meg å ønske å lære mer. Etter hvert som jeg lærte mer, endret min holdning til kirken og Gud seg. For første gang i mitt liv ønsket jeg å gjøre det han ville at jeg skulle gjøre.

Mormons bok forandret livet mitt, og jeg er takknemlig for min venn som delte den med meg. En sann venn deler viktig informasjon som dette.