Templet og ekteskapets naturlige orden

Vi lærer først templets lære om ekteskap i historien om Adam og Eva – templets viktigste historie. En venn spurte meg en gang: “Hvis Kristus står sentralt i evangeliet og templet, hvorfor forteller ikke tempelbegavelsen historien om Kristi liv? Hvorfor handler den om Adam og Eva?”

Jeg har kommet til at Kristi liv er historien om å gi forsoningen. Historien om Adam og Eva er historien om å motta forsoningen, midt i jordelivets noen ganger formidable motstand.

Adam og Eva var de første menneskene som mottok Jesu Kristi forsoning. De var også de første foreldre til å kjenne den kjærlighet et nytt barn gir oss, de sjelsutvidende ofrene for å oppdra et barn, og den sjelekval som kommer av å se barn bruke sin handlefrihet uklokt.

Fader Lehi gir oss den doktrinære bakgrunnen for å forstå deres erfaringer – og våre. Han forteller oss at hvis Adam og Eva ikke hadde spist av treet til kunnskap om godt og ondt, “ville [de] ha forblitt i Edens have… 

Og de ville ikke ha fått noen barn, derfor ville de ha forblitt i en tilstand av uskyld – uten glede, for de kjente ikke elendighet – uten å gjøre godt, for de kjente ikke synd… 

Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til for å kunne ha glede” (2 Nephi 2:22-23, 25).

Så, paradoksalt nok, bidrar synd, elendighet og barn til å skape rammen for å lære hva glede betyr – en prosess som er gjort mulig ved Jesu Kristi forsoning.

På grunn av forsoningen kan vi lære av våre erfaringer uten å bli fordømt av dem. Og å motta forsoningen, som Adam og Eva gjorde, er ikke bare en lære om å viske ut svarte merker. Det er den grunnleggende læren som gjør menneskets utvikling mulig. Kristi offer sendte dem altså ikke bare tilbake til uskyldens Eden. Det ville ha vært en historie uten handling og karakterutvikling. I stedet forlot de hagen hånd i hånd og gikk fremover, sammen, i den verden vi nå lever i.

Templets grunnleggende historie er ganske bevisst historien om et ektepar som hjelper hverandre å møte kontinuerlig jordisk motstand. For bare ved å møte denne noen ganger bedrøvelige motstanden, kan de lære å verdsette sann glede.

La oss se på to følger av Adam og Evas historie for vår forståelse av ekteskapet. Den første er gjenopprettelsens positive syn på fallet. Vi vet at Adam og Eva valgte klokt i hagen fordi bare jordelivet kunne gi den erfaring som trengtes for å oppfylle Guds plan for dem – og for oss. Til sammenligning underviser den tradisjonelle kristendommen at Evas valg var en tragisk feil som nedkalte Guds vrede over hele menneskeheten. Noen kristne kirkesamfunn underviser fremdeles at ettersom kvinner er døtre av tåpelige Eva, skulle hustruer være underordnet sine ektemenn.

I sterk reaksjon mot denne tanken vil folk flest i dag si at en hustru skulle være uavhengig av sin mann. Og i all rettferdighet vil de også tilføye at en ektemann også skulle være uavhengig av sin hustru. Men når begge ektefeller er uavhengige av hverandre, godtar de bare dagens “ikke-bindende forpliktelser”, og folk forlater sitt ekteskap når moroa er over – eller når utfordringene kommer.

Hva er da riktig – underordnet eller uavhengig? Ingen av delene. Det gjengitte evangelium – i motsetning til resten av kristenheten – lærer oss at Evas og Adams valg i hagen ikke var en feiltagelse eller en ulykke, men snarere en bevisst og til og med strålende del av frelsesplanen. Dermed ser gjenopprettelsen på Eva – og alle kvinner – som gode mennesker som er fullstendig likeverdige menn.

Eva er altså ikke underordnet Adam, og heller ikke er hun uavhengig av ham. Snarere er Eva og Adam gjensidig avhengige av hverandre. De er “likeverdige partnere” som “hjelper hverandre” i alt de gjør.²

Bilde

Adam (Old Testament prophet) and his wife Eve kneeling at an altar constructed of stones.

Adam og Eva kneler ved et alter, av Del Parson; fotoillustrasjon: Jerry L. Garns

For det annet, da Adam og Eva forlot hagen, befalte Herren dem å bygge et alter og ofre dyr. Etter mange dager spurte en engel Adam hvorfor han ofret. Han svarte: “Jeg vet ikke, men Herren befalte meg det.” Da sa engelen: “Dette er et bilde på Faderens Enbårnes offer” (Moses 5:6–7).

Følgelig var dyrene Adam og Eva ofret, symboler som pekte på Faderens fremtidige forløsende offer av sin Sønn. Engelen forklarte så at Kristi offer og forløsningsplanen ville gi all deres motstand mening og hensikt, ja faktisk mening til all deres jordiske erfaring.

Noen av oss kommer til templet i dag slik som Adam og Eva først ofret – bare fordi vi blir befalt det, uten å vite hvorfor. Enkel lydighet er absolutt bedre enn ikke å utføre ordinansene i det hele tatt. Men Herren, som sendte en Herrens engel, må ha ønsket at de skulle vite hvorfor – og jeg tror han vil at vi skal vite hvorfor.

Er vår tids tempelordinanser også “et bilde på [den] Enbårne”? Tenk på hvordan templets altere, i likhet med Adam og Evas alter, er altere for bønn, offer og pakter. Tenk på offerdimensjonen i alle paktene i begavelsen.

Siden Kristus utførte sin forsoningsmisjon, ofrer vi ikke lenger dyr, men vi inngår pakt om å ofre. På hvilken måte? Kristus underviste nephittene: “Og som offer til meg skal dere ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd” (3 Nephi 9:20; se også 2 Nephi 2:7).

Dyreoffer symboliserte Faderens offer av Sønnen, men å ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd symboliserer Sønnens offer av seg selv. Eldste James E. Talmage (1862–1933) i De tolv apostlers quorum skrev at “Jesus døde av et sønderknust hjerte”.³ Som et sinnbilde ofrer vi nå oss selv – vårt eget sønderknuste hjerte – som et personlig offer.⁴ Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum sa: “Et sant, personlig offer har aldri vært å legge et dyr på alteret. Isteden gjelder det vilje til å legge dyret inni oss på alteret og la det bli fortært!”⁵

Mens jeg nylig var president for St. George Utah tempel, skulle jeg til å besegle et ungt par. Da jeg inviterte dem frem til alteret, og brudgommen tok sin brud i hånden, forsto jeg at de var i ferd med å legge på dette offeralteret sitt eget sønderknuste hjerte og en angrende ånd – et uselvisk offer av seg selv til hverandre og til Gud som et bilde på Kristi offer for dem. Og i hvilken hensikt? Slik at de gjennom et liv med ofre for hverandre – det vil si å prøve å leve slik han gjorde – kunne bli stadig mer lik ham.

Ved å leve slik hver dag, ville de begge komme nærmere Gud, noe som også ville bringe dem nærmere hverandre. Slik ville etterlevelse av paktene i beseglingsordinansen ikke bare helliggjøre deres ekteskap, men også deres hjerte og deres liv.

Denne forståelsen av ekteskapet skiller seg tydelig og kraftfullt ut fra den rådende oppfatning av ekteskapet i dag. I sin lignelse om den gode hyrden beskrev Jesus en leiekar – en som får betalt for å passe sauene. Når ulven kommer, sa han, “forlater [leiekaren] fårene og flykter.” Hvorfor flykter leiekaren? Fordi sauene ikke er hans egne. Til sammenligning sa Jesus om seg selv: “Jeg er den gode hyrde… Jeg setter mitt liv til for fårene.” (Se Johannes 10:11-15.)

Mange i dag ser på ekteskapet som en uformell avtale mellom to leiekarer. Når en leiekar føler seg truet av en eller annen form for ulv i vanskelige tider, flykter han ganske enkelt. Hvorfor skulle en leiekar risikere sitt velvære eller sin bekvemmelighet, for ikke å snakke om sitt liv?

Men når vi i vårt ekteskap ofrer et sønderknust hjerte og en angrende ånd i likhet med den gode hyrde, lover vi å gi vårt liv for sauene som tilhører vår pakt, en dag eller til og med en time om gangen. Denne prosessen oppfordrer oss til uselvisk å påta oss vår ledsagers og våre barns lidelser og gleder, idet vi på vår egen begrensede måte etterligner hvordan Frelseren påtar seg våre lidelser.

“Lid sammen med ham i alle hans lidelser” (L&p 30:6), sa Herren til Peter Whitmer om hans misjonærledsager Oliver Cowdery. Jesaja gjentok disse ordene i sin beskrivelse av Kristus og dem han forløser: “I all deres trengsel var det ingen trengsel… og han… bar dem alle den gamle tids dager” (Jesaja 63:9; se også L&p 133:53).

En tempelarbeider hvis hustru døde etter at hun hadde lidd av en tærende sykdom i flere år, sa: “Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var – vi hadde hatt over 50 velsignede år sammen. Men først da jeg prøvde å ta meg av henne disse siste årene, oppdaget jeg hva kjærlighet egentlig er.”

Ved å ta del i sin hustrus trengsler, oppdaget denne mannen de dype kildene til medfølelse i sitt hjerte som en leiekar aldri vil kjenne. Resultatet av slike oppdagelser skaper den helliggjørende prosessen for å bli som den gode hyrde – ved å leve og gi slik han gjør. Det er ikke tilfeldig at den slags liv gir uerstattelig styrke til vår kulturs samfunnsinteresser.

Bilde

Elderly couple embracing. Shot in Ecuador.

En venn spurte nylig: “Hvor nær til fullkommenhet må vi leve for å motta de opphøyde løftene i en tempelbesegling?” Ektemenn og hustruer kjenner hverandre så godt, spesielt de som søker evige velsignelser, at enkelte dager kan de ærlig undre seg over om de lever nær nok til fullkommenhet – eller om deres ektefelle gjør det.

Jeg liker svaret som gis i Moronis avskjedsord: “Hvis dere nekter dere all ugudelighet og elsker Gud av hele deres makt, sinn og styrke, da er hans nåde tilstrekkelig for dere, så dere… kan bli [fullkommengjort] i Kristus” (Moroni 10:32; uthevelse tilføyd). En måte å kvitte oss med ugudelighet på er å holde oss nær til templet, fordi i dets ordinanser “blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt” (L&p 84:20; uthevelse tilføyd). Videre betyr det å elske “Gud av hele [vår] makt” at vi elsker så mye som vår egen unike, personlige kapasitet tillater, ikke sammenlignet med et abstrakt og uoppnåelig mål på fullkommenhet.

Når vi nekter oss all ugudelighet og oppriktig elsker Gud i den grad vi er i stand til, kan Kristi fullkommengjørende nåde fullføre prosessen med å gjøre oss hele. Et brev fra Det første presidentskap skrevet i 1902 antyder hvordan Kristi samlede offer, kombinert med vårt eget samlede offer, vil se ut: “Etter å ha oppnådd livets fullkommengjorte tilstand, har mennesker intet annet ønske enn å leve i harmoni med [rettferdighet], herunder det som forenet dem som mann og hustru… De som oppnår den første, eller den celestiale oppstandelse, må nødvendigvis være rene og hellige, og de vil bli fullkomne i legemet også… Enhver mann og kvinne som oppnår denne usigelige tilstanden i livet, vil være like vakker som englene som omgir Guds trone… for kjødets svakheter vil da ha blitt overvunnet og glemt, og begge [vil] være i harmoni med den lov som forenet dem.”⁶

En kvinne jeg kjenner, ble viet i templet for ca 50 år siden. Etter at hun og hennes mann hadde fått flere barn, førte hans turbulente liv til at de ble skilt og han ble utelukket fra Kirken. Så ga hun avkall på sitt eget medlemskap i Kirken, og valgte noen vanskelige veier. Senere døde hennes tidligere ektemann. Jeg traff henne da datteren tok henne med seg til mitt kontor for å utforske muligheten for om moren noensinne kunne komme tilbake til templet.

Etter en rolig samtale om hvordan vi kan lære av erfaring uten å bli fordømt av den, snakket vi om omvendelsesprosessen, å bli døpt på ny og gjengivelse av templets velsignelser. Så fortalte jeg henne at gjengivelsens ordinans også ville gjenopprette hennes tempelbesegling. Var hun klar for det?

Datteren snakket først. “Jeg har bipolar lidelse,” sa hun. “Sønnen min er bipolar. Vi vet langt mer om denne lidelsen nå enn før, og vi tar medisiner som hjelper. Når jeg ser tilbake, tror jeg at min far var bipolar, og dette påvirket sannsynligvis mange av de vanskelige tingene i familiens liv. Jeg dømmer ham ikke nå.”

Moren svarte mildt: “Hvis jeg virkelig kan vende tilbake til templet en dag, vil jeg være klar for at min besegling gjenopprettes.”

Da jeg så dem gå gjennom gangen, innså jeg at templet og Elijahs beseglende kraft er kilder til forsoning, som ikke bare vender barns og foreldres hjerter til hverandre, men også vender hustruers og ektemenns hjerter til hverandre. Jeg fikk senere melding om at moren skulle bli døpt på ny.

Jeg bærer vitnesbyrd om at den ekteskapsorden som Gud ga til Adam og Eva, er verdt hva som enn skal til – for å finne den, utvikle den og beholde den i vårt liv. Jeg vitner også om at ektemenn og hustruer som prøver å leve som den gode hyrde, vil oppdage, og gi hverandre, et rikere liv med ekte glede.