Få innsikt i evangeliet gjennom morsrollen

En dag mens jeg holdt på å stryke tøy, begynte ett år gamle Claire å gråte i sengen sin. Det var tid for å sove, og jeg visste at hvis jeg raskt kunne gi henne en smokk, ville hun sovne igjen. Tre år gamle Lucy lekte i rommet hvor jeg holdt på å stryke tøy. Jeg tenkte litt frem og tilbake, og så bestemte jeg meg for å la strykejernet stå på, ettersom jeg bare ville være ute av rommet en liten stund. “Lucy, ser du det strykejernet på strykebrettet mitt?” spurte jeg. “Det er VELDIG varmt. Jeg må gi Claire smokken hennes. Vær så snill å ikke røre strykejernet mens jeg er borte, for da vil du skade deg.”

Jeg var sikker på at Lucy forsto, så jeg fortet meg ut av rommet. Jeg kom tilbake litt senere, og hørte et klynk bak en stol.

“Lucy?” spurte jeg. “Hvor er du?”

Hun svarte ikke.

“Er alt bra med deg?” Hvorfor gjemmer du deg?”

Jeg gikk bak stolen og satte meg ned på gulvet. Hun holdt hendene foran ansiktet. Etter at hun første nektet noen ganger å fortelle meg hva som hadde skjedd, sa hun til slutt: “Mamma, jeg rørte strykejernet ditt.”

Først ble jeg forvirret fordi hun ikke hadde brydd seg om advarselen min. Så ble jeg lei meg fordi hun gjemte seg for meg etter å ha begått en liten feil, i frykt for at hun hadde mistet min kjærlighet og tillit. Jeg visste at hun ikke kunne gjøre noe med smerten, og bare jeg kunne hjelpe den brente fingeren hennes å føles bedre. Jeg trøstet Lucy, og mens jeg fikk henne bort til vasken på badet det forteste jeg kunne for å lindre smerten, hvisket Ånden til meg: “Dette er slik vår himmelske Fader føler det når hans barn ikke tar hensyn til hans advarsler og ikke vil la ham lindre deres smerte når de trenger det som mest.” I det øyeblikket følte jeg stor glede over denne kunnskapen og tillit til Herrens villighet til å undervise meg.

Noen år senere ble jeg kalt som rådgiver i Hjelpeforeningens presidentskap i menigheten. Jeg følte meg uskikket til å utføre dette kallet. Jeg begynte å studere prinsippet nestekjærlighet. Jeg ba om å kunne utvikle mer Kristus-lignende kjærlighet til søstrene jeg hadde ansvar for. Men jeg var ikke helt sikker på hvordan denne åndelige gaven ville se ut eller føles.

Min angst tynget meg mens jeg laget lunsj en dag. Min tredje datter, Annie, satt på den midterste avsatsen i trappen vår, oppslukt i sin toårige fantasi. Jeg så henne lene seg frem for å gripe et leketøy, miste balansen og ramle ned fire eller fem trappetrinn. Jeg løp bort til henne og prøvde å roe henne mens hun gråt. Jeg fikk roet henne nok til å høre et lite hulk fra kjøkkenbordet. Jeg snudde meg og så vår femåring Claire gråte.

“Kom hit,” sa jeg. “Hva er i veien?”

Hun løp for å bli med Annie og meg i en familieklem. Det hun sa, var et direkte svar på mitt bønnfylte spørsmål om nestekjærlighet.

“Jeg så Annie begynne å falle, og deretter så jeg hvor lei seg hun ble,” sa hun. “Jeg ville heller falle ned trappen for Annie enn å se henne falle.”

Tanken slo meg umiddelbart ved Ånden: “Det er nestekjærlighet.”

Min mann underviste nylig barna våre om historien om Moses. Jeg sa: “Jeg syns moren til Moses hadde fantastisk tro! Hun sendte ham nedover elven og ba om at vår himmelske Fader måtte beskytte ham. Kan dere forestille dere hvilken tro hun måtte ha for å overlate barnet sitt til vår himmelske Fader?”

Lucy spurte: “Mamma, har du så stor tro?”

Det var et dypt spørsmål. Jeg tenkte på det et øyeblikk, og så fortalte jeg om noen erfaringer jeg har hatt da jeg har klart å stole på Herren. Samtalen som fulgte, var oppbyggende for hele familien. Spørsmålet hennes dukker stadig opp i tankene mine. Det gir meg styrke å vite at jeg kan ha tro som Moses mor.