Hjelp min vantro

En helg våknet jeg og var ute av stand til å høre på venstre øre. Jeg ringte en øre-, nese-, halslege og avtalte en time.

Legen sendte meg umiddelbart til en audiolog for en hørselstest. Jeg begynte å bli bekymret da jeg ikke kunne høre noen av testlydene på venstre øre. På slutten av testen konkluderte audiologen med at jeg hadde nevrologisk hørselstap, noe som betyr at en hjernenerve som brukes til å høre, var skadet.

Jeg ble sjokkert. Jeg var bare 26 år gammel, og snakket allerede om behovet for høreapparat. En av mine største lidenskaper er musikk. Ville jeg fremdeles kunne spille på instrumentene mine og synge?

Legen foreskrev et steroid for å se om det ville hjelpe, men han var overbevist om at hørselstapet mitt var permanent.

Følelsene fikk snart overhånd over meg, og jeg fikk tårer i øynene. Jeg var redd for hva fremtiden kunne bringe, og jeg var trist fordi jeg aldri ville høre normalt igjen.

Den kvelden foreslo min mann Brian at han kunne gi meg en prestedømsvelsignelse. Jeg forventet at velsignelsen ville gi meg trøst og styrke til å takle hørselstapet, men i stedet lovet Brian i velsignelsen at hørselen min ville bli fullstendig gjenopprettet. Jeg kunne ikke tro det.

“Mannen min må ta feil,” tenkte jeg. Legen hadde sett mange tilfeller som mitt, og han sa at jeg ikke ville få hørselen tilbake.

Etterpå spurte jeg Brian om han trodde at den lovede velsignelsen var hans vilje eller Herrens. Brian sa at han hadde følt en sterk tilskyndelse til å gi dette løftet. Jeg var ikke overbevist.

Mens jeg tenkte på situasjonen min, mintes jeg et skriftsted i Markus-evangeliet hvor Jesus forteller en fortvilet far at “alt er mulig for den som tror”. Mannen svarte: “Jeg tror! Hjelp min vantro” (Mark 9:23–24). Dette var min bønn til min himmelske Fader den kvelden. Jeg ønsket å tro at jeg ville bli helbredet, men jeg var usikker. Jeg manglet tro på at Herren ville hjelpe meg i min krise.

Etter bønnen tenkte jeg på en leksjon jeg hadde undervist de unge kvinnene om kraften i prestedømsvelsignelser. Jeg hadde oppfordret klassen til å be om velsignelser, og sagt at Herren kan helbrede syke ved hjelp av velsignelser. Hvordan kunne jeg forvente at de skulle tro meg hvis jeg manglet tro? Jeg bestemte meg for å sette min lit til Herren – han hadde ikke løyet for meg før.

To uker senere kom hørselen helt tilbake. Audiologen og legen ble sjokkert.

Jeg vil alltid være takknemlig til vår himmelske Fader for at jeg fikk hørselen tilbake, men jeg er enda mer takknemlig for lærdommen jeg fikk. Selv om det ikke alltid er på den måten vi blir lovet i en velsignelse, vet jeg at Herren vil velsigne oss hvis vi har tro på og setter vår lit til ham.