Er mitt funksjonshemmede barn klart til å bli døpt?
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Vår sønns åtteårsdag nærmet seg. Men hvordan kunne vi være sikre på at han var klar til å bli døpt?
Foto: Randy Collier
Vår sønn David ville fylle åtte om mindre enn et år. Min mann og jeg ønsket at han skulle være forberedt til å inngå dåpens hellige pakter. Det innebar å gjøre ting som å lese Mormons bok, studere dåpspaktene og gjennomgå spørsmålene i dåpsintervjuet. Vi hadde gjort alt dette før med Davids eldre søster, men David har autisme, så det var ikke like enkelt for oss å avgjøre om han skulle døpes.
Ja, vi visste hva vi skulle gjøre for å hjelpe ham å forberede seg, men over hele denne forberedelsen lå spørsmålene: Burde David bli døpt? Var han klar? Trengte han å bli døpt? Forsto han hva han ville forplikte seg til? Hvordan kunne vi være sikre på at vi gjorde det rette?
I likhet med mange foreldre som har et funksjonshemmet barn, førte disse spørsmålene oss ut på en reise for å søke doktrinær innsikt og personlig åpenbaring.
Ansvarsalderen kontra ansvarlighet
I Lære og pakter 68:27 står det: “Og deres barn skal døpes til sine synders forlatelse når de er åtte år gamle, og motta håndspåleggelsen.”
Hvis vi bare satte vår lit til dette skriftstedet, ville vi konkludere med at enhver åtteåring er klar til å bli døpt. Skriftene lærer oss imidlertid også:
“Små barn er forløst … ved min Enbårne –
derfor kan de ikke synde … før de begynner å bli ansvarlige for meg” (Lære og pakter 29:46–47; se også Moroni 8:7–22).
Hvordan kunne min mann og jeg forstå om David var ansvarlig? Vi fortsatte å granske.
Vi lærte av Kirkens retningslinjer at den enkeltes ansvarlighet avhenger både av hans ønsker og hans grad av forståelse: Hvis David var verdig og ønsket å bli døpt og viste at han kunne holdes ansvarlig, skulle vi ikke holde dåpen tilbake fra ham.
Vi lærte også at hvis Davids funksjonshemning begrenset hans intellektuelle evner tilsvarende et lite barns, ville han ikke bli holdt ansvarlig og ville ikke trenge frelsende ordinanser (se Håndbok 1: Stavspresidenter og biskoper [2010], 16.1.8. Medlemmer som har spørsmål om Kirkens retningslinjer, kan rådføre seg med biskopen).
Davids intellektuelle evner var faktisk ganske typiske. Jeg tvilte imidlertid fremdeles på om David hadde nådd et passende ansvarlighetsnivå. Jeg fortsatte ydmykt å granske og håpe på veiledning som ville gi meg fred.
Funksjonshemninger og uskyld
Jeg kjenner noen foreldre som har et funksjonshemmet barn, som finner stor trøst i å lese at de som gjennomgår jordelivet uten å ha blitt ansvarlige, beholder sin uskyldstatus: “Alle små barn er levende i Kristus … for forløsningens kraft kommer til alle som ikke har noen lov … og for slike har dåpen ingen hensikt.” (Moroni 8:22).
Profeten Joseph Smith beskrev også tilstanden til barn som dør og ikke har blitt ansvarlige: “Og jeg så også at alle barn som dør før de når ansvarsalderen, blir frelst i himmelens celestiale rike” (Lære og pakter 137:10).
Jeg vet at for disse personene er ikke dåpen nødvendig i dette liv. Jeg visste også at Gud ville hjelpe oss å vite hva som ville være best for David.
Søk guddommelig veiledning
For de med nedsatt funksjonsevne er det et stort spekter av evner. Mange funksjonshemmede er over en åtteårings mentale nivå og kan bli døpt og bekreftet hvis de blir ansvarlige (se Håndbok 1, 16.3.5). Andre vil ikke være ansvarlige. Jeg visste at min mann og jeg kunne snakke med sønnen vår, med Gud og med biskopen, som står som “dommer i Israel”, for å ta den inspirerte avgjørelsen om hvorvidt David var klar til å bli døpt (se Lære og pakter 107:76).
Disse ordene fra Alma ga meg stor fred: “Og nå, ettersom dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk … hva har dere så imot å bli døpt i Herrens navn for å bekrefte for ham at dere har inngått en pakt med ham om at dere er villige til å tjene ham og holde hans bud, så han kan utøse sin Ånd over dere i enda rikere grad?” (Mosiah 18:8, 10).
Etter all vår forberedelse, alle våre leksjoner hjemme og i Primær, begynte jeg å stille David spørsmål jeg visste han ville bli stilt i sitt dåpsintervju.
Noen ganger viste svarene hans forståelse, men noen ganger visste han ikke hvordan han skulle svare. Jeg lurte på om vi gjorde det rette.
Til slutt hvisket Ånden til mitt hjerte: “Hvorfor spør du ikke David hva han syns?”
Jeg snudde meg til David og spurte: “David, ønsker du å bli døpt?”
Han så rett på meg og sa: “Ja!”
Da jeg spurte ham hvorfor han ønsket å bli døpt, sa han: “For å bli som Jesus.”
Jeg ble overveldet av fred og veiledning. Jeg visste da at selv om David ikke forsto alle spørsmålene fullkomment, var han klar til å bli døpt og bekreftet. Han visste det han trengte å vite, og ikke minst hadde han bevisst et ønske om å tre inn i Guds rike gjennom dåpen.
Den dagen David ble døpt og bekreftet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, var fylt med kjærlighet, vennskap og fred. Rommet var fullt av familie, menighetens medlemmer, skolevenner og til og med lærere fra Davids skole. Eksempelet David satte den dagen da han valgte å følge Jesus og bli døpt, var et eksempel som påvirket mange til det bedre. Familien vår er sterkere fordi vi fikk anledning til å lære hvordan Guds gjerninger skulle tilkjennegis gjennom vår sønn David (se Johannes 9:3).