La ikke det å finne en evig ledsager føles som et press

Under en konferanse i Polen i 2010 møtte jeg Radu. Han var fra Romania. Vi snakket litt sammen, men han reiste snart på misjon, og vi møttes ikke igjen før på en annen UEV-konferanse tre år senere. Der fikk vi tid til å faktisk bli litt kjent med hverandre, men jeg reiste på misjon en måned senere. Radu ønsket meg lykke til og sa: “La oss holde kontakten.” Jeg trodde ikke egentlig han ville gjøre det, men det gjorde han. Han skrev brev til meg gjennom hele misjonen. Det var ikke noe romantisk i brevene hans, men han ble en av mine kjære venner. Og jeg elsket den respekt han viste meg og misjonærarbeidet generelt.

Da jeg kom hjem, gledet Radu og jeg oss begge veldig til å bli ordentlig kjent med hverandre – endelig kunne vi få det til etter så mange år! Vi fant et rimelig sted å møtes (som var Belgia den gangen) for å tilbringe litt tid sammen. Vi snakket og snakket, og så snakket vi litt til.

Vi la ikke noe press på forholdet vårt. Vi fokuserte på å utvikle et vennskap og ganske enkelt bli kjent med hverandre. Vi hadde alltid så mye moro sammen, men vi hadde også svært meningsfylte og dyptgripende samtaler om det som betyr mest. I løpet av tiden som fulgte, vokste vennskapet vårt seg sterkere. Vi snakket sammen på Skype nesten hver dag, og etter hvert begynte vi å holde kveldsbønn sammen. Til slutt begynte vi å besøke hverandre i hjemlandet med noen måneders mellomrom.

Etter en stund begynte jeg å bli engstelig fordi jeg følte at vennskapet utviklet seg til noe mer. Men han var fra Romania! Jeg ønsket ikke å innlede et langdistanseforhold fordi et forhold kunne føre til ekteskap, noe som betydde at en av oss måtte flytte til et annet land. Jeg følte meg ikke klar for det.

En dag da jeg følte meg spesielt engstelig, minnet Radu meg om et enkelt, men kraftfullt prinsipp. Han sa: “La oss be angående forholdet vårt og se hva vi føler.”

Jeg visste ikke hvorfor jeg ikke hadde tenkt på å be angående forholdet vårt tidligere. Men det var det beste rådet jeg fikk den gangen. Så jeg ba om veiledning.

Jeg forventet ikke noe konkret svar der og da, men jeg bestemte meg for å fortsette å bli bedre kjent med Radu. Jeg håpet at min himmelske Fader ville gi meg et varsel hvis forholdet vårt ikke var noe å bygge videre på. Men med tiden kom svaret jeg hadde bedt om. Jeg hadde samtaler om Radu med familie og venner, og i hver samtale ble jeg forsikret om at jeg gikk i riktig retning.

Snart gikk det opp for meg på besynderlig vis. Etter nok en alle tiders Skype-samtale med Radu en kveld sa jeg til meg selv: “Han er virkelig den beste vennen jeg noensinne har hatt. Jeg ønsker å være vennen hans for alltid!” Det var da det slo meg. Straks svarte en røst i hodet mitt: “Da må du jo gifte deg med ham!” Jeg visste at vår himmelske Fader var tilfreds med mitt forhold til Radu. Jeg skjønte at han var min beste venn og at vi kunne være lykkelige sammen.

Så jeg flyttet til Romania og giftet meg med Radu. Jeg hadde aldri drømt om å ende opp i Romania. Men vi har vært gift i fire år nå, og vi har en fantastisk datter, Amelia.

Jeg vet hva du tenker – at jeg bare er en av de unge enslige voksne som møtte min “sjelevenn” på en UEV-konferanse, og ting bare fungerte helt uanstrengt. Men slik var det ikke. Grunnen til at jeg forteller deg denne historien, er at du skal slutte å presse deg til å finne din evige følgesvenn, og i stedet la Gud veilede deg.

Gikk jeg på de UEV-konferansene for å finne en ektemann? Nei.

Trodde jeg at en av mennene jeg møtte der ville bli mannen min? Egentlig ikke.

I stedet fjernet jeg presset fra å finne den jeg ønsket å gifte meg med, og dro ganske enkelt på disse konferansene for å få kontakt med andre og utvikle vennskap – og det var nøyaktig det Radu og jeg gjorde i begynnelsen.

Presset for å finne vår evige ledsager så snart som mulig, kan være så reelt noen ganger. Men det er ingen tidsbegrensning på evige forhold. Det er ingen grunn til å la det bli en belastning. Livet handler ikke om å gifte seg, men snarere å bli den beste versjonen av oss selv og la Gud arbeide med sin plan i vårt liv. Ja, vi bør alle komme oss ut, møte opp, treffe mennesker, få nye venner og komme oss ut av komfortsonen. Men vi bør gjøre det med tanken: “Jeg skal ha det moro og møte noen gode venner” istedenfor “Jeg må holde øynene åpne for å finne ‘den rette’, ellers kommer jeg til å rote til hele livsplanen min!”

Én ting Radu sa da vi forlovet oss, var at selv om han vanligvis følte seg litt anstrengt sammen med jenter han likte, følte han det ikke slik med meg. Han sa at på grunn av vennskapet vårt følte han seg alltid avslappet og at han alltid kunne være seg selv.

Så se etter gode mennesker å omgi deg med og gled deg over der du er nå. For livet blir ærlig talt mye bedre når du slutter å stresse og bare velger å utvikle vennskap og lære å bli glad i den du er og hvor du er.

Radu og jeg er ikke fullkomne. Vi var egentlig ikke på utkikk etter den “perfekte” personen – vi var bare oss selv. Jeg har lagt merke til at den du egentlig er og hvordan du lever, er det som er mest tiltrekkende for andre. Når du prøver å følge Jesus Kristus, vil du tiltrekke deg andre som også gjør sitt beste for å følge ham.

Jeg har også lært at når vi blir bedre og har fullstendig tro på at Gud har kontrollen, vil vi innby hans hånd inn i vårt liv – og når vi anerkjenner hans hånd, er det ingen grunn til å frykte for fremtiden. Husk det Herren lærte Nephi: “Og jeg vil også være deres lys i villmarken, og hvis dere holder mine bud, vil jeg berede veien for dere. Hvis dere derfor holder mine bud, skal dere bli ledet til det lovede land, og dere skal vite at dere blir ledet av meg” (1 Nephi 17:13).

Det er ikke meningen at vi skal legge konstant press på oss selv for ikke å oppfylle visse forventninger eller milepæler innen vår egen tidsramme. Vår himmelske Faders tid er i sannhet annerledes enn vår – den er evig. Han har en plan for at vi skal oppfylle enhver velsignelse vi søker. Og når vi gjør vårt beste for å stole på hans plan og finne tilfredsstillelse uansett hva slags omstendigheter vi befinner oss i, da vil vi finne sann lykke. Hans plan vil alltid være bedre enn den vi har for oss selv.