Asmund H. Hernes

Min mor var yngste barn i en stor familie med 13 barn. Hun ble døpt som 16-åring, og hennes foreldre ble døpt etter henne, men det var faren som først kom i kontakt med Kirken. Han var lærer og kirkesanger, men fant ut at barnedåp ikke hørte til i Kristi lære. Det sto ingen plass i Bibelen, og det var kanskje det som vakte interessen. Ingen av dem vaklet noen gang i sitt vitnesbyrd.

Min far var en av de første innbyggerne i rallarbyen Narvik. Han var født litt lenger sør, i Bodø, og allerede som tolvåring var han ute på lofotfisk, og dro til sjøs like etter at han var ferdig med folkeskolen. Han utdannet seg til dampskipsmaskinist og tjenestegjorde som maskinmester i hele sitt yrkesliv, inntil han var passert 70 år.

Jeg møtte min kone som russ i Studentersamfunnet i Trondheim. Hun bodde i samme bydel som meg, men gikk ikke på samme skole. Vi ble vel forelsket i samme øyeblikk som jeg engasjerte henne. Vi danset den første kvelden sammen på en russefest, og vi møttes regelmessig etter dette. Vi er blitt velsignet med en sønn (Håkon) og en datter (Gunhild).

Jeg har vært ‘tjuv’heldig og hatt en glimrende kone som har stått meg bi i ett og alt, og vi har gjennom alle år vært aktive i Kirken. Min kone hadde ikke noen anelse om Kirken da vi møttes og begynte å vandre sammen. Hun fikk fort greie på at jeg gikk i kirken hver søndag, og hun ble med, og ble mer og mer interessert. Foreldrene var svært lite begeistret for at vi var sammen. Det vil si, de likte meg som person, men ikke som mormon. Alt tyder på at min kone ikke bare har vært glad i meg siden hun ble forelsket, men hun har også vært en god mor for våre barn, og vært en glimrende kone og ektefelle.

Det er en glede for meg at våre barn har gått i våre fotspor og at de igjen har lært opp sine barn.

Jeg er født 2. desember 1928 i Narvik. Den nordligste byen i Nordland Fylke. Allerede som spedbarn ble jeg båret til kirken av min mor og fikk min velsignelse der. Vi hadde ikke noe eget kirkehus, men vi leide en sal. Det var en koselig sal, på veggene var det malt motiver fra Narvik og Nordland av en kunstmaler. Jeg har mange gode minner fra den tiden.

Som tolvåring ble jeg ordinert som diakon i Det aronske prestedømme, men de få mennene som var i grenen da, syntes det var et så høyt, hellig kall at de aldri ba meg gjøre noen ting annet enn å komme på prestedømsmøtene. Da jeg senere flyttet sørover til Trondheim ble jeg straks satt til å dele ut nadverden, men aller først ble jeg kalt frem til talerstolen og bedt om å bære mitt vitnesbyrd. Mitt første kall var som sekretær i GUF (gjensidig utdanningsforening) eller ungdomsforeningen. Etter en tid ble jeg rådgiver, og så gikk det ikke lang tid før jeg ble president i GUF. Da var jeg vel 16 år gammel. Senere ble jeg også grenssekretær og skrev rapportene for grenen, og vi hadde det meget interessant på GUF-møtene og vi hadde også underholdningskvelder der vi både fremførte solosang og duetter og sangkor, og skuespill.

Da jeg kom til Oslo etter å ha tatt eksamen artium, så oppsøkte jeg kirken i Osterhaus’ gate 27 og ble opptatt sammen med ungdommene der, og vi hadde en hyggelig tid sammen.

Tilbake i Trondheim ble jeg kalt som grenspresident, midt i tjueårene – og var det i syv år. Det var en beveget tid. Den gangen hadde vi ikke eget møtelokale. Vi leide et losjelokale som ikke var særlig moderne, men vi hadde det hyggelig der, og det var mange som kom på underholdningskveldene våre og de ordinære møtene. Vi fikk også motgang, og en dag fikk vi høre at losjelokalet hadde brent ned til grunnen. Men menighetens gamle trampeorgel som vi hadde stående der var helt i orden, mens alt ellers var ødelagt.

Etter en stund fikk vi kjøpe tomt sentralt i Trondheim og kirken ble oppført, men først gikk halve tomten over til kommunen – fordi de skulle bygge en vei rett over tomten. Tilsynelatende var det en kjedelig sak, men resultatet ble bra fordi kirken havnet på et meget trafikkert hjørne og fikk dermed god eksponering.

En regnvåt dag da jeg var grenspresident opplevde vi at arbeidsfolkene hadde gjort en blunder, og alt regnvannet på taket rant ned i kjelleren. En halv meter med vann! Vi fleipet at vi hadde døpt kirken skikkelig. Etter en del arbeid ble vannet fjernet og kirken ble innviet.

Kirkebygget i Trondheim var den første kirkebygningen i Norge som ble bygget som kirke. Men før kirken kunne innvies måtte medlemmene betale en viss prosentandel av kirkens byggekostnader, og vi var ikke mer enn ca. 50 aktive medlemmer på det tidspunktet. Jeg strevde med å få inn pengene, men så kom det en tanke til meg at hvis hvert medlem betalte 100 kroner hver, ville det være nok. Jeg sendte ut skriv til alle medlemmene, og vi fikk pengene inn fortere enn vi hadde våget å håpe på. Jeg kunne gledesstrålende sende brev til misjonspresidenten og fortelle at nå hadde vi betalt inn, og at vi hadde et mål om at det skulle innvies av en apostel. Daværende apostel, og senere kirkens president, Ezra Taft Benson kom og innviet kirkebygningen.

Etter innvielsen av det nye bygget kom det stadig flere medlemmer til. Det første møtet i bygget var faktisk et dåpsmøte – til og med før veggene i kirkesalen var på plass. Flere og flere møtte og vi gledet oss over å se at benkene var fullsatte.

Plutselig en dag kom en av mine rådgivere helt uten forvarsel og sa at han hadde vært i en annen Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Oslo, og at det var de som hadde myndigheten og ikke den kirken jeg representerte. Det var den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han gikk rundt til alle medlemmene bak min rygg, og fortalte at Salt Lake-kirken var feil og at han hadde funnet den rette Jesu Kristi kirke.

At jeg ble forbauset og nedtrykt var nå en ting, men jeg ringte straks til misjonspresidenten som også ble forferdet. Vi kalte inn til et medlemsmøte og til min forbauselse var det nesten alle i medlemsstokken som kom og som hadde fått en vantro følelse. Misjonspresidenten holdt en tale, og jeg ledet en diskusjon, og vi ba ydmykt om at vi måtte komme til en forståelse. Men dessverre, halvparten av medlemsstokken forsvant.

Jeg glemmer ikke et møte etter denne episodene. Det var midtvinters og det var gått tomt for olje i oppvarmingsanlegget. Vi kom til søndagsskolen og det var temmelig kaldt, og vi satt inne med yttertøyet på. Jeg ledet møtet med frakk og skjerf og selbuvanter på. Da følte jeg at vi hadde vært med på et forlis, der halvparten av medlemmene var blitt borte.

Men en trofast skare holdt ut og jeg fikk to dyktige rådgivere i stedet for de som falt fra, og grenen fortsatte å vokse.

Jeg reiste senere til Oslo og fikk en ny jobb der, og en ny stilling i Kirken. Først ble jeg kalt som søndagsskolepresident for daværende Oslo gren, og senere på misjonsplan. Jeg ble også etterhvert rådgiver i misjonspresidentskapet og reiste rundt på distriktskonferanser i misjonen, under daværende misjonspresident Arthur Wilford.

Vi hadde en god tid sammen, reiste rundt og forklarte kirkens læresetninger og bar våre vitnesbyrd om den gjengitte sannhet. Jeg fikk samtidig i oppdrag å være leder for informasjonstjenesten, og nesten samtidig ble jeg bedt om å være redaktør for lokalsidene i Liahona. Det har vært en begivenhetsrik tid. Det het Lys over Norge da jeg begynte, og jeg har vært lokalredaktør i 32 år. Jeg hadde ikke journalistyrket som levevei, men jeg har alltid vært interessert i journalistikk helt fra barndommen av.

Lys over Norge så dagens lys i tredveårene, og mitt navn sto i faktisk i et av de første numrene – i forbindelse med min dåp. Som barn i Rombaksfjorden sammen med tre andre. Alle vi fire har vært trofaste i kirken hele livet. Jeg leste Liahona helt fra første nummer av, og det styrket meg alltid. Det var jo et lite blad den gangen. Og en gang som ganske ung fikk jeg lyst å skrive en artikkel til den, og fikk flere artikler publisert på et tidlig tidspunkt.

Jeg er ikke i tvil om at Liahona har vært et godt misjonærredskap, og at medlemmene har lest det, men det meste var jo oversatt. I mitt oppdrag som lokalredaktør skrev jeg om norske medlemmer og om kirken i Norge. Men det forhindrer ikke at det har vært storslagent å få budskap fra Kirkens president og at vi kunne lese de artiklene og talene han hadde holdt, sammen med de andre artiklene fra generalkonferansene. Jeg begynte tidlig å oversette dem.

Som rådgiver i misjonspresidentskapet hadde jeg enkelte grener jeg hadde ansvaret for, men jeg var alltid sammen med misjonspresidenten og den andre rådgiveren på konferanser, talte og samlet sammen ledere av underorganisasjonene. Før jeg ble rådgiver, var jeg president for søndagsskolen på misjonsplan. Den gangen var søndagsskolen også for barn. Primær var på ukedagene, mens juniorsøndagsskolen var om søndagen, og jeg hadde da møter både med søndagsskolen og med ungdommen. Det var jo ikke så mye lektyre den gangen, så vi måtte jo oversette det. Etterhvert kom det jo mer, men vi brukte likevel ofte standardverkene. Ja, ikke en gang Mormons Bok forelå på norsk på den tiden. Det var et stort fremskritt da Mormons Bok kom på norsk, og ikke bare på dansk, på femtitallet. Selv om vi forsto dansk nogenlunde bra var det jo ord og vendinger som var ukjent for oss.

Jeg ble kalt til biskopsrådet i Oslo menighet under Kjell Pedersen i noen år, og var samtidig lokalredaktør for Liahona og ansvarlig for informasjonstjenesten. Jeg var ikke fylt 60 år da daværende stavspresident Stein Pedersen ringte meg og spurte om jeg ville ha med meg min kone som tempelmisjonær til Stockholm tempel. Jeg hadde jo vært i tempelet i England, og min kone og jeg var de første nordmenn som ble beseglet til hverandre som mann og kone. Det var en meget høytidelig opplevelse, men det hele foregikk jo på engelsk. De etterfølgende parene den dagen fikk det også på engelsk og da ble jeg umiddelbart satt til å simultantolke beseglingen.

Da jeg nå kom til Stockholm tempel, så varte det ikke lenge før det var et skifte. President Langeland ble avløst da hans tid var fullført, og president Damstedt overtok, og jeg følte meg ganske sikker på at jeg ikke ville bli kalt som noen rådgiver, siden det allerede var en nordmann som satt som rådgiver i presidentskapet. Men til min store overraskelse ringte telefonen i vår misjonsleilighet, og det var en damestemme som sa “et øyeblikk så skal du få snakke med president Monson”. Jeg var overhodet ikke forberedt på dette. Han spurte om jeg var villig til å være rådgiver for president Damstedt. Så da havnet jeg som rådgiver i tempelpresidentskapet, selv om jeg ikke hadde så god kjennskap til tempelarbeidet fra før. Jeg hadde ikke vært tempelarbeider, og hadde bare vært tempelmisjonær i noen måneder. Men jeg ble da beskikket og virket hele Damstedts periode, og en del av president Ray Johnsons periode også. Senere har jeg vært tempelarbeider og besegler og vært i tempelet flere ganger hvert år.

Jeg vet at vi har en himmelsk Far og at han troner i det høye og ved hans side står hans Sønn Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser. Likeså at Den hellige ånd er en egen person, men uten kjøtt og blod. Jeg har lært at ved å holde budene som jeg har fått undervisning om i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, får jeg rike velsignelser. Jeg får nok prøvelser og motgang også, men jeg får hjelp til å overvinne dem og innser at de læresetninger jeg har fått i Kirken – de holder. I den sammenheng kan jeg fortelle at da jeg var barn i Narvik, var det slett ikke mange barn og ungdommer i kirken. Jeg gikk på møter hos metodistene og baptistene og i statskirken. De tok vennlig imot meg, men jeg har lært at selv om de har mange gode lærdommer, har de ikke den fulle og hele sannhet. Vitnesbyrdet mitt om Jesu Kristi Kirke av siste Dagers Hellige har aldri vaklet.