Omsorgstjeneste gjennom tempelarbeid

Som nylig hjemvendt misjonær gikk Meg mot dørene til Kona Hawaii tempel, da hun la merke til en ung kvinne som satt alene på en benk utenfor. Meg følte at hun skulle snakke med den unge kvinnen, men hun var ikke sikker på hva hun skulle si. Så hun spurte om betydningen av en tatovering på den unge kvinnens ankel. Dette innledet en samtale som gjorde det mulig for den unge kvinnen, Lani, å fortelle historien sin.

Lani fortalte meg om sin kamp for å vende tilbake til full deltagelse i Kirken, de hyggelige medlemmene som hjalp henne, og hennes håp om en dag å kunne bli beseglet til sin lille datter.

Meg inviterte Lani til å komme og sitte i tempelets venterom sammen med henne. De ville ikke kunne gå lenger inn i tempelet ennå, men de kunne krysse terskelen. Lani takket ja, og sammen gikk de gjennom hoveddørene. En tempelarbeider viste dem til en benk under et maleri av Frelseren.

Mens de satt sammen, hvisket Lani: “Jeg ønsket virkelig å komme inn i tempelet i dag, men jeg var nervøs.” Fordi Meg fulgte Ånden, var hun med på å besvare Lanis stille bønn.

Bilde

people walking outside of temple

Foto foran Los Angeles California tempel: Jerry L. Garns; fotografier av Washington D.C. tempel, Concepción Chile tempel, San Diego California tempel; nedenfor: Mesa Arizona tempel

Selv for medlemmer med tempelanbefaling kan det være en utfordring å gå i tempelet. Noen må kanskje reise lange avstander. Andre har kanskje små barn eller eldre familiemedlemmer som trenger omsorg. Vi kan samarbeide om å gjøre tempeltjeneste mulig for alle.

Leola Chandler følte seg overveldet av å ta seg av sin syke ektemann og sine fire barn. Så hun bestemte seg for å sette av tid hver tirsdag til å gå i et tempel i nærheten. Det ble en kilde til fred og styrke i livet hennes.

En dag fikk hun høre at noen eldre søstre i menigheten desperat ønsket å gå i tempelet, men manglet transport. Leola tilbød seg å gi dem skyss. De neste 40 årene dro hun sjelden til tempelet alene.²

Leola ble velsignet, og hun velsignet andre da hun tilbød seg å ta dem med seg til tempelet.

Chandras “Roshan” og Sheron Antony fra Colombo, på Sri Lanka bestemte seg for å bli beseglet i tempelet. Vennene deres, Ann og Anton Kumarasamy, var så glade på deres vegne. Men de visste at det å komme seg til Manila Filippinene tempel ikke var lett eller billig.

Roshan og Sheron hadde spart pengene sine og bestilt fly flere måneder før for å få en billett de hadde råd til. Endelig kom dagen. Men under mellomlandingen i Malaysia oppdaget de at for å fortsette til Filippinene, trengte de enten et visum eller å fly med et annet flyselskap. Det var ikke mulig å få visum, og de hadde ikke råd til å kjøpe billetter med et annet flyselskap. Men de orket ikke tanken på å dra hjem uten å være beseglet.

Usikker på hva annet de kunne gjøre, ringte Roshan Anton. Anton og Ann ønsket inderlig å hjelpe. De var et av de få ekteparene på Sri Lanka som hadde blitt beseglet i tempelet, og de visste hvilken velsignelse det var. Men de hadde nylig brukt sparepengene sine til å hjelpe et familiemedlem i nød, og de hadde ikke nok penger til å hjelpe Roshan og Sheron å kjøpe nye flybilletter.

På Sri Lanka er det vanlig at brudgommen kjøper bruden et gullhalskjede slik at hun får litt penger hvis mannen hennes dør. Ann bestemte seg for å selge halskjedet sitt for å hjelpe til med å kjøpe de nye billettene. Hennes generøse gave gjorde det mulig for Roshan og Sheron å rekke avtalen i tempelet i Manila.

“Jeg vet verdien av en tempelbesegling,” sa Ann. “Jeg visste at Sheron og Roshan ville bli til stor styrke for grenen. Jeg ville ikke at de skulle gå glipp av denne muligheten.”³