Som et knust kar

Apostelen Peter skrev at Jesu Kristi disipler skulle være “medlidende” med hverandre.¹ I denne ånd ønsker jeg å tale til dem som lider av en eller annen form for sinnslidelse eller psykisk forstyrrelse, enten disse plagene er svake eller alvorlige, kortvarige eller vedvarende gjennom et helt liv. Vi aner kompleksiteten i slike saker når vi hører fagfolk snakke om nevroser og psykoser, om genetiske predisposisjoner og kromosomfeil, om bipolaritet, paranoia og schizofreni. Uansett hvor forvirrende dette kan være, er disse lidelsene noen av jordelivets realiteter, og det skulle ikke være mer skam forbundet med å erkjenne dem enn å erkjenne en kamp med høyt blodtrykk eller en ondartet svulst som plutselig dukker opp.

I vår streben etter litt fred og forståelse i disse vanskelige sakene, er det viktig å huske at vi lever – og valgte å leve – i en fallen verden der guddommelige hensikter tilsier at vår streben etter guddommelighet vil bli prøvet om og om igjen. Det er svært betryggende i Guds plan at en Frelser ble lovet, en Forløser som ved hjelp av vår tro på ham, ville løfte oss seirende over disse prøvelsene og vanskelighetene, selv om kostnaden for å gjøre det ville være ufattelig for både Faderen som sendte ham, og Sønnen som kom. Det er bare anerkjennelse av denne guddommelige kjærlighet som vil gjøre vår egen underordnede lidelse først utholdelig, dernest forståelig og til slutt forløsende.

La meg forlate de ualminnelige sykdommene jeg har nevnt, og konsentrere meg om klinisk depresjon – eller bare depresjon. Når jeg snakker om dette, snakker jeg ikke om dårlige dager, selvangivelsesfristen eller nedslående øyeblikk som vi alle har. Alle opplever engstelse eller motløshet fra tid til annen. Mormons bok forteller at Ammon og hans brødre var deprimert i en svært vanskelig periode,² og det kan vi også være. Men i dag snakker jeg om noe mer alvorlig – om en lidelse som er så kraftig at den i betydelig grad begrenser en persons evne til å fungere fullt ut, et krater i sinnet som er så dypt at ingen med rette kan si at det helt sikkert vil forsvinne hvis disse ofrene bare retter seg opp og tenker mer positivt – selv om jeg er en ivrig talsmann for rette skuldre og positiv tenkning!

Nei, denne mørke natten er i sinn og ånd mer enn bare motløshet. Jeg har sett den komme over en aldeles engleaktig mann da hans kjære ektefelle gjennom 50 år gikk bort. Jeg har sett den i nybakte mødre med den forskjønnede merkelappen “barseltårer”. Jeg har sett den ramme engstelige studenter, krigsveteraner og bestemødre som er bekymret over sine voksne barn.

Og jeg har sett den i unge fedre som prøver å forsørge sin familie. Jeg har også én gang på skrekkinnjagende vis sett den i meg selv. På ett punkt i vårt ekteskap da økonomiske bekymringer kolliderte med svimlende utmattelse, fikk jeg en psykisk smell som var like uventet som den var reell. Med Guds nåde og min families kjærlighet, fortsatte jeg å fungere og arbeide, men selv etter alle disse årene føler jeg fortsatt dyp medfølelse med andre som er mer kronisk eller dypere rammet av den slags tungsinn enn jeg var. I alle tilfeller har vi alle hentet mot fra dem som, med profeten Josephs ord, “treng[te] inn i og gransk[et] den dypeste avgrunn”,³ og kom gjennom det. Blant disse finner vi ingen ringere enn Abraham Lincoln, Winston Churchill og en av de mildeste og mest Kristus-lignende menn i vår evangelieutdeling, eldste George Albert Smith, som kjempet med tilbakevendende depresjon i noen år før han senere ble den universelt elskede åttende profet og president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Så hvordan reagerer du best når psykiske eller følelsesmessige utfordringer møter deg eller dem du er glad i? Fremfor alt, mist aldri troen på din Fader i himmelen, som elsker deg høyere enn du kan fatte. Som president Monson så gripende sa til Hjelpeforeningens søstre forrige lørdag kveld: “Denne kjærligheten forandrer seg aldri… Den er der for deg når du er trist eller glad, motløs eller håpefull. Guds kjærlighet er der for deg enten du føler at du fortjener [den] eller ikke. Den er rett og slett alltid der.”⁴ Tvil aldri på dette, og forherd aldri ditt hjerte. Følg trofast den gjennomprøvde oppbyggende praksis som bringer Herrens ånd inn deres liv. Søk råd hos dem som har nøklene til din åndelige velvære. Be om og verdsett prestedømsvelsignelser. Ta nadverden hver uke, og hold fast ved de fullkommengjørende løftene i Jesu Kristi forsoning. Tro på mirakler. Jeg har sett så mange av dem komme når alle andre indikasjoner skulle tilsi at alt håp var ute. Håpet er aldri ute. Hvis disse miraklene ikke kommer snart eller fullstendig, eller tilsynelatende ikke i det hele tatt, husk Frelserens eget forpinte eksempel: Hvis den bitre kalk ikke går deg forbi, drikk den og vær sterk, i tro på en bedre fremtid.⁵

For å forebygge sykdom når det er mulig, se etter stressindikatorer i dere selv og i andre dere kan være i stand til å hjelpe. Som med bilen, vær oppmerksom på stigende temperaturer, høy hastighet eller lite drivstoff. Hvis dere opplever “utmattelsesdepresjon”, gjør de nødvendige justeringer. Tretthet er vår felles fiende – så ro ned, hvil dere, lad opp og etterfyll. Leger lover oss at hvis vi ikke tar oss tid til å være friske, vil vi utvilsomt senere måtte ta oss tid til å være syke.

Hvis det fortsetter å røyne på, må du søke råd fra anerkjente personer med godkjent opplæring, faglig kompetanse og gode verdier. Vær ærlig med dem om din bakgrunn og dine kamper. Be og overvei ydmykt rådene de gir og løsningene de foreskriver. Hvis du hadde blindtarmbetennelse, ville Gud forventet at du søkte en prestedømsvelsignelse og fikk den beste tilgjengelige medisinske behandling. Det samme gjelder psykiske forstyrrelser. Vår himmelske Fader forventer at vi bruker alle de fantastiske gavene han har gitt i denne strålende evangelieutdeling.

Hvis dere selv er rammet eller er omsorgsperson for noen som er det, må dere prøve å ikke bli overveldet av oppgavens størrelse. Ikke anta at dere kan fikse alt, men fiks det dere kan. Hvis dette bare er små seire, vær takknemlig for dem, og vær tålmodig. En rekke ganger i Skriftene befaler Herren noen og sier “vær stille” eller “vær rolige” – og vent.⁶ Å utholde visse ting i tålmodighet er en del av vår jordiske utdannelse.

Omsorgspersoner: I deres hengivne innsats for å hjelpe til med en annens helse, må dere ikke ødelegge deres egen. Vær forstandige i alle disse tingene. Løp ikke hurtigere enn dere har styrke til.⁷ Uansett hva dere kan eller ikke kan gjøre, kan dere oppsende deres bønner, og dere kan vise “oppriktig kjærlighet”.⁸ “Kjærligheten er tålmodig, er velvillig… [den] utholder alt… håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.”⁹

La oss også huske at gjennom enhver sykdom eller vanskelig utfordring, er det fortsatt mye i livet å være håpefull om og takknemlig for. Vi er uendelig mye mer enn våre begrensninger eller våre plager! Stephanie Clark Nielson og hennes familie har vært våre venner i mer enn 30 år. Den 16. august 2008 kom Stephanie og hennes mann, Christian, ut for en flyulykke og påfølgende brann som skadet henne så fryktelig at bare hennes lakkede tånegler var gjenkjennelige da familiemedlemmer kom for å identifisere ofrene. Det var nesten ingen sjanse for at Stephanie kunne overleve. Etter tre måneder i kunstig koma, våknet hun og fikk se seg selv. Dermed fulgte en skadet psyke og fryktelige depresjoner. Med fire barn under syv år, ønsket ikke Stephanie at de noensinne skulle få se henne igjen. Hun følte det ville være bedre å ikke leve. “Jeg trodde det ville være lettere,” fortalte Stephanie meg en gang på kontoret mitt, “om de bare glemte meg, og jeg stille gled ut av deres liv.”

Men til hennes evige ære, og med bønn fra hennes mann, familie, venner, fire flotte barn og et femte født til familien Nielson for bare 18 måneder siden, kjempet Stephanie seg tilbake fra selvødeleggelsens avgrunn for å bli en av landets mest populære “mamma-bloggere”, hvor hun åpent erklærer til de fire millionene som følger bloggen hennes, at hennes “guddommelige hensikt” i livet er å være mor og verdsette hver dag hun har fått på denne vakre jord.

Uansett kamp, mine brødre og søstre – psykisk eller følelsesmessig eller fysisk eller på annen måte – stem ikke mot det dyrebare livet ved å avslutte det! Stol på Gud. Hold fast ved hans kjærlighet. Vit at en dag vil den lyse daggry opprinne, og alle jordelivets skygger vil flykte. Selv om vi kan føle oss “som et knust kar”, slik salmisten uttrykker det,¹⁰ må vi huske at karet er i den guddommelige pottemakers hender. Ødelagte sinn kan bli helbredet akkurat slik benbrudd og knuste hjerter leges. Mens Gud arbeider med å gjøre disse reparasjonene, kan vi andre bidra ved å være barmhjertige, ikke dømmende, og snille.

Jeg vitner om den hellige oppstandelse, den usigelige hjørnestenen av en gave i vår Herre Jesu Kristi forsoning! I likhet med apostelen Paulus, vitner jeg om at det som ble sådd i forgjengelighet, en dag vil bli oppreist i uforgjengelighet, og det som ble sådd i svakhet, til slutt vil bli oppreist i kraft.¹¹ Jeg bærer vitnesbyrd om den dagen da våre kjære som hadde funksjonshemninger i jordelivet, vil stå foran oss, herliggjorte og storslagne, forbløffende fullkomne i kropp og sinn. For et spennende øyeblikk det vil bli! Jeg vet ikke om vi vil være lykkeligere for oss selv fordi vi har vært vitne til et slikt mirakel, eller lykkeligere for dem fordi de er fullt ut fullkomne og “endelig fri”.¹² Inntil den tid da Kristi fullendte medfølelse er tydelig for oss alle, måtte vi leve ved tro, holde fast ved håpet og være “medlidende” med hverandre¹³. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.