Ved tanken på min Frelser kjær
Ved tanken på min Frelser kjær, fylles mitt hjerte med usigelig glede. Den styrer alt jeg er og gjør.
Nylig var det en som hørte president Hinckley si til et ungt par som nettopp hadde giftet seg i templet: «Hvilken vidunderlig tid å leve i og være forelsket.» Hans optimistiske innstilling og væremåte er betryggende. Det gir håp i en ellers dyster verden. Det er imidlertid mer enn bare uttrykk for en positiv personlighet. Et glimt inn i fortiden vil bidra til å illustrere hva jeg mener.
Tidlig på 1100-tallet skrev St. Bernard av Clairvaux, «en mann med intens og følelsesladet tro»1, følgende ord:
Ved tanken på min Frelser kjær
fylles min sjel med fred.
Dog vil jeg helst ham være nær,
skue hans herlighet.2
Disse strofene omtaler håp, glede og fred, selv om de ble skrevet i en tid da mesteparten av verden var innhyllet i uvitenhet, armod og fortvilelse. Disse ordene fanger inn den stille forvissning som alltid ledsager vitnesbyrdet om Jesus. Denne forvissningen gir vår kjære profet og alle Kristi trofaste tilhengere oppdrift og optimisme.
Hva er så vitnesbyrdet om Jesus, hvordan kan det oppnås og hva kan det utrette for dem som får det? Vitnesbyrdet om Jesus er den sikre kunnskap som blir åpenbart til en persons ånd gjennom Den hellige ånd, om at Jesus er den levende Sønn av den levende Gud.3
Fordi det er Gud som gir oss vitnesbyrdet om Jesus, er det den fremste og viktigste faktoren for et lykkelig liv. Det er vår religions grunnleggende prinsipp, og alt annet som angår vår tro, er tilføyelser til dette.4 President Hinckley minner oss om:
«Det er enhver siste-dagers-helligs privilegium, anledning og plikt å oppnå sin egen sikre kunnskap … om at Jesus er Kristus, Guds Sønn, hele menneskehetens Forløser … Dette vitnesbyrdet … er det mest dyrebare vi kan ha …
Jeg er overbevist om … at når en mann har et sant vitnesbyrd i sitt hjerte om at den Herre Jesus Kristus virkelig lever, vil alt annet falle på plass slik det skal.»5
Når det næres ved et rettferdig levesett, blir dette vitnesbyrdet om Jesus den styrende kraft i alt et menneske gjør. Dessuten er det oppnåelig for alle, for «Gud gjør ikke forskjell på folk»6.
Et slikt vitnesbyrd kommer imidlertid ikke uten personlig anstrengelse. Man må hige etter kunnskap, studere for å lære, leve slik at man fortjener det og be om å motta det. Når dette gjøres i ydmykhet og tro, vil kunnskapen komme, og med kunnskapen kommer både den gode forvissningen om at alt vil gå bra og den indre styrken til å gjøre det slik.
Hige etter kunnskap
Å hige etter kunnskap er første trinn på veien til et vitnesbyrd om Jesus. Som Skriftene sier: «Hvis dere vil våkne opp og anstrenge deres evner, … ja, prøve mine ord og utøve tro i den minste grad, ja, selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro, la dette ønske virke i dere inntil dere tror så mye at dere kan gi plass for en del av mine ord.»7
Studere for å lære
Et vitnesbyrd om Jesus fordrer at den oppriktige søker studerer for å lære. Herren sa: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg.»8
Fra perm til perm forkynner og vitner Bibelen om Kristus. Han er Jehova i Det gamle testamente, Messias i Det nye.9 Mormons bok, et annet testamente om ham, ble samlet, bevart og bragt frem i den klare hensikt å «overbevise … jøde og hedning om at Jesus er Kristus, den Evige Gud, som åpenbarer seg for alle nasjoner.»10
Leve slik at man fortjener det
Sammen med higen og studium, må man leve slik at man fortjener et slikt vitnesbyrd. Den som gjør det Jesus sier, lærer ham å kjenne. Han sa:
«Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg.
Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.»11
Be om å motta
Og endelig, vitnesbyrdet om Jesus kommer til dem som ber om å motta det. «Be, så skal dere få»12 er innbydelsen som leder de ydmyke og angrende til denne kunnskapen. Med denne kunnskapen oppnår også søkeren en forståelse av livets opprinnelse og hensikt, og perspektiver blir åpnet som ellers ville vært skjult.
Herrens liv begynte for eksempel ikke i Betlehem,13 og vårt begynte ikke ved fødselen. I foruttilværelsen sto han som den solide, urokkelige forkjemperen for Guds evige plan for hans barn,14 og vi var der. I den store striden i himmelen, var det ved Den førstefødtes makt Lucifer ble kastet ut,15 og vi kjempet for saken. Ved Guds enbårne Sønn «blir og ble verdener skapt»,16 og derfor kan vi oppnå vårt guddommelige potensial. President J. Reuben Clark har sagt:
«Det var ingen novise, ingen amatør, ikke en person som gjorde sitt første forsøk, som kom ned i begynnelsen … og skapte denne verden …
Og hvis du tenker på at denne galaksen fra begynnelsen har hatt kanskje … en million verdener, og ganger dette med millioner av galakser … som omgir oss, vil dere begynne å få et innblikk i hvem … [Jesus Kristus] er.»17
I ærefrykt jubler vi med oldtidspresten: Ved tanken på min Frelser kjær fylles min sjel med undring.
Som Guds barn i bokstavelig forstand og født av en jordisk mor, ble den førjordiske Kristus Faderens enbårne i kjødet. Men fylden av hans storhet, hans rolle som Messias og som Gud, kom ikke til å begynne med, for han «fortsatte fra nåde til nåde inntil han mottok en fylde», og det kan vi også.18
Engler betjente ham, Den hellige ånd steg ned over ham, alle menneskers smerter ble båret av ham og våre synder kan bli tilgitt gjennom ham.19
Denne Jesus, som kalles Kristus, tilveiebragte en fullkommen forsoning for alle mennesker ved sitt uforlignelige liv, sin lidelse i Getsemane, utgytelsen av sitt blod, sin død på korset og sin strålende oppstandelse. Han beseiret graven, og på grunn av ham, vil vi gjøre det samme.20 «Han er den største av alle som har levd på jorden… Han er herrenes Herre, kongenes Konge, … Frelseren, … Den klare morgenstjerne. Hans navn … er det eneste navn under himmelen vi kan bli frelst ved.21 Han er Den salvede. Igjen utbryter vi: Ved tanken på min Frelser kjær fylles min sjel med ærbødighet.
Slik verden ikke klarte å overvinne ham i tidenes midte, kan heller ikke verden klare seg uten ham i vår tid. Det kan heller ikke vi. Han har til hensikt «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv».22 Derfor kom han til profeten Joseph Smith, gjenga prestedømmet, gjenopprettet sin kirke og forkynte på nytt forløsningsplanen. Joseph så ham, talte med ham og har gitt oss denne skjønne, poetiske fremstillingen av ham:
Jeg så rundt tronen hellige engler og hærskarer
og hellige personer fra tidligere verdener
som i hellighet tilba Gud og Lammet
for evig og alltid, amen, ja, amen!
Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham
av vitner som i sannhet kjente ham,
er dette det siste av dem alle, at han lever, ja han lever!
og sitter ved Guds høyre hånd, på sin trone.
Og jeg hørte en røst bære vitnesbyrd fra himmelen,
Han er Frelseren og Guds enbårne –
ved ham og gjennom ham ble alle verdener skapt,
ja, alle som kretser i den vide himmel.
Hvis innbyggere, fra den første til den siste,
blir frelst ved den samme Frelser som vår,
og som naturligvis er født sønner og døtre av Gud
ved de samme sannheter og de samme krefter.23
Vi har i dag med oss Herrens rettmessig ordinerte apostler. Tro mot sin hellige bemyndigelse som «spesielle vitner om Kristi navn til hele verden»,24 erklærer de:
«Jesus er den levende Kristus, Guds udødelige Sønn. Han er den store kong Immanuel, som i dag står ved sin Faders høyre hånd. Han er verdens lys, liv og håp. Hans vei er den sti som fører til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden. Gud være lovet for hans guddommelige Sønns uforlignelige gave.»25
Ved tanken på min Frelser kjær, fylles mitt hjerte med usigelig glede. Den styrer alt jeg er og gjør. Mitt liv, min kjærlighet og mine ambisjoner gis form, liv og mening fordi jeg vet at du er Kristus, Den hellige.
Jeg takker Gud for mitt vitnesbyrd om Jesus og ber om at alle må få den samme velsignelsen, i Jesu Kristi navn, amen.