Hold deg på den rette vei

Mine kjære unge venner, dere vakre unge kvinner, vi har hørt gripende vitnesbyrd og storartede taler fra Unge kvinners presidentskap. Hvilke begavede og dyktige ledere de er. Bak seg har de et generalutvalg med de samme egenskapene, og disse leder dette strålende programmet for unge kvinner som strekker seg over hele verden.

Det er nå min tur til å tale til dere, og jeg vet knapt hva jeg skal si. Deres antall overvelder meg. Dette store Konferansesenteret er fullt. Dere som ikke fikk plass, sitter i nærliggende bygninger. Dette møtet blir vist i møtehus i mange land over hele denne vide jord.

Det er så mange av dere. Mitt hjerte banker for dere. Jeg verdsetter dere. Jeg hedrer dere. Jeg respekterer dere. Hvilken enorm innflytelse til det gode dere kan være.

Dere er dagens styrke og fremtidens håp.

Dere er summen av alle generasjoner som har gått foran dere, løftet om alt som vil komme.

Dere må vite at dere ikke er alene her i verden. Det er hundretusener av dere. Dere bor i mange land. Dere snakker forskjellige språk. Hver og en av dere har noe guddommelig i dere.

Dere kan måle dere med hvem som helst. Dere er Guds døtre.

Deres fødselsrett er noe vakkert, hellig og guddommelig. Glem det aldri. Deres evige Fader er universets store Mester. Han regjerer over alt, men han vil også lytte til bønner fra dere, som er hans døtre, og høre dere når dere snakker med ham. Han vil besvare deres bønner. Han vil ikke la dere i stikken.

I mine stille stunder tenker jeg på fremtiden med alle dens strålende muligheter og alle dens redselsfulle fristelser. Jeg lurer på hva som vil skje med dere de neste ti årene. Hvor vil dere være? Hva kommer dere til å gjøre? Det avhenger av de valgene dere tar, som i noen tilfeller kan virke ubetydelige der og da, men som vil få enorme konsekvenser.

Det har blitt sagt: «Det kan være avgjørende for hele evigheten om vi gjør det rette eller gale i dag.» (James Freeman Clarke: I Elbert Hubbard’s Scrap Book [1923], s. 95.)

Dere kan bli hva enn dere måtte bestemme dere for. Dere har et sinn, et legeme og en ånd. Når disse tre samarbeider, kan dere vandre på den rette vei som fører til fremgang og lykke. Men dette vil kreve anstrengelse, offer og tro.

Blant annet må jeg minne dere på at dere må skaffe dere all den utdannelse dere kan. Livet har blitt så komplisert og konkurransepreget. Dere kan ikke anta at noen skylder dere noe som helst. Det forventes at dere gjør store anstrengelser og anvender deres beste talenter for å utarbeide den beste fremtid dere er i stand til. Nå og da vil dere trolig oppleve alvorlige skuffelser. Men dere vil finne hjelpende hender på veien, mange av dem, som kan gi dere oppmuntring og styrke til å fortsette.

Her om dagen besøkte jeg en kjær venn på sykehuset. Jeg la merke til de forskjellige sykepleierne som var på vakt. De var veldig dyktige. Det imponerte meg at de hadde oversikt over alt som foregikk og visste hva de skulle gjøre. Det var tydelig at de hadde god utdannelse. I hvert rom hang det et innrammet motto. Det lød: «Vi streber etter det beste.»

Hvilken enorm betydning utdannelse har. Utdannelse er nøkkelen til muligheter. Den medfører utfordringen med å tilegne seg kunnskap, samt disiplinens styrke og kraft. Kanskje har dere ikke økonomi til å skaffe dere all den utdannelse dere ønsker. Få pengene til å strekke så langt som mulig, og benytt dere av stipendier, tilskudd og lån innenfor deres evne til å betale tilbake.

Det var i denne hensikt at Det vedvarende utdannelsesfond ble opprettet. Vi forstår at noen få dollar kan bety alt for mulighetene unge menn og unge kvinner har til å skaffe seg den nødvendige utdannelse. Mottakeren gjør ferdig utdannelsen og betaler tilbake lånet slik at en annen kan få den samme muligheten.

Vår erfaring så langt er at utdannelsen gir tre til fire ganger høyere lønn. Tenk på det!

Selv om dette programmet ikke er tilgjengelig overalt, er det nå etablert noen steder, og om det er tilgjengelig, kan det vise seg å bli en velsignelse i deres liv.

På deres vei gjennom livet må dere velge venner med omhu. De kan bygge dere opp eller dra dere ned. Bidra storsinnet til de mindre heldig stilte og nødstedte. Men skaff dere venner av samme type som dere, venner som vil oppmuntre dere, støtte dere, leve slik dere ønsker å leve, som liker samme form for underholdning og som vil motstå den ondskap dere har besluttet å motstå.

For å gjennomføre sin store plan for lykke plantet den store Skaper i oss et instinkt som gjør gutter interessert i piker og piker interessert i gutter. Denne sterke tilbøyeligheten kan føre med seg både nydelige opplevelser og fryktelig stygge opplevelser. Når vi ser på verden rundt oss, virker det som om moralnormene stort sett er satt til side. Det har blitt alminnelig å bryte gamle normer. Den ene undersøkelsen etter den andre viser at velprøvde prinsipper er skrinlagt. Selvdisiplin er glemt, og nytelsessyke og løsaktighet har blitt utbredt.

Men, mine kjære venner, vi kan ikke akseptere det som har blitt alminnelig i verden. Som medlemmer av Kirken er deres normer høyere og mer krevende. De erklærer som en røst fra Sinai at dere ikke skal gi etter. Dere må styre deres lyster. For dere finnes ingen fremtid i noen annen kurs. La meg omformulere meg og si at Herren har åpnet for omvendelse og tilgivelse. Likevel kan det å gi etter for fristelse bli som et sår som tilsynelatende aldri heles og alltid etterlater et stygt arr.

Anstendig påkledning og opptreden vil hjelpe dere å motstå fristelser. Det kan være vanskelig å finne anstendige klær, men det er mulig med noe anstrengelse. Iblant ønsker jeg at alle piker hadde tilgang til en symaskin og opplæring i å bruke den. Da kunne de ha laget sine egne pene klær. Dette ønsket er kanskje urealistisk. Men jeg nøler ikke med å si at dere kan være tiltrekkende uten å være usømmelige. Dere kan være friske, nette og vakre i deres påkledning og i all deres ferd. Deres appell til andre vil komme av deres personlighet, som er summen av alle deres enkeltegenskaper. Vær lykkelige. Smil ofte. Ha det moro. Men ha strenge normer, en strek i sanden om dere vil, som dere ikke skal krysse.

Herren nevner dem som nekter å ta imot råd, og som «snubler og faller når stormene kommer og vindene blåser og regnet skyller ned og slår mot deres hus» (L&p 90:5).

Hold dere unna tarvelig underholdning. Den kan virke forlokkende, men er altfor ofte nedverdigende. Jeg ønsker ikke å virke snerpete. Jeg ønsker ikke å bli sett på som en gledesdreper. Jeg håper ikke dere ser på meg som en gammel mann som ikke vet noe om ungdom og deres problemer. Jeg tror jeg vet noe om disse tingene, og det er fra dypet av mitt hjerte og av kjærlighet jeg trygler dere om å bli på den rette vei som fører til fremgang og lykke. Skap moro sammen med gode venner. Syng og dans, svøm og gå turer, ta del i prosjekter sammen og lev livet med iver og begeistring.

Respekter deres legemer. Herren har beskrevet dem som templer. Så mange skjemmer i dag sine legemer med tatoveringer. Hvor kortsynt. Disse merkene varer livet ut. Når de først er der, kan de bare fjernes gjennom en vanskelig og kostbar prosess. Jeg forstår ikke at noen pike vil utsette seg for noe slikt. Jeg ber dere inntrengende om å unngå vansiring av denne typen.

Og apropos ting å unngå – jeg vil igjen nevne narkotiske stoffer. Vær så snill å ikke eksperimentere med dem. Hold dere unna dem som om de var en redselsfull sykdom, for det er det de er.

Anta aldri at dere kan klare dere på egen hånd. Dere trenger Herrens hjelp. Nøl aldri med å gå ned på kne på et usjenert sted for å snakke med ham. Bønn er noe bemerkelsesverdig og fantastisk. Tenk på det. Vi kan faktisk snakke med vår Fader i himmelen. Han vil lytte og svare, men vi må også lytte til svaret. Ingenting er for alvorlig og ingenting for uvesentlig å snakke med ham om. Han har sagt: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matteus 11:28). Han fortsetter: «For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett» (Matteus 11:30).

Når alt kommer til alt, betyr dette ganske enkelt at hans bør er lett å bære og hans vei lett å gå. Paulus skrev til romerne: «Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd» (Romerne 14:17).

Tro på Herren Jesus Kristus må være som et fyrtårn for dere, en nordstjerne på himmelen.

President George Albert Smith talte ofte om å holde seg på Herrens side av grensen. Hvor viktig dette er.

På en konferanse for mange år siden fortalte jeg en historie som jeg vil gjenta. Den handler om en baseballspiller. Jeg vet at mange av dere rundt i verden ikke vet så mye om baseball. Det er heller ikke noe dere bryr dere om. Men denne historien har et veldig godt poeng.

Den utspant seg i 1912. Eliteserien var i gang, og dette var siste og avgjørende kamp i serien. Stillingen var 2-1 til New York Giants, som var ute på banen, mens Boston Red Sox skulle. Den første ballen gikk i en høy og lang bue. To New York-spillere løp etter den. Fred Snodgrass på midtbanen ga tegn til at han ville ta den. Han stilte seg rett under ballen, og den falt ned i hansken hans. Men han klarte ikke å holde den. Ballen glapp og falt på bakken. Et hyl gikk over tribunene. Tilskuerne kunne ikke tro at Snodgrass hadde mistet ballen. Han hadde tatt hundrevis av flygeballer før. Men nå, i dette mest avgjørende øyeblikket, klarte han det ikke, og Red Sox vant verdensmesterskapet.

Snodgrass kom tilbake neste sesong og spilte fremragende baseball i ni år til. Han døde i 1974, 86 år gammel. Men hver gang han ble presentert for noen i de 62 årene som fulgte denne ene glippen, var den forventede reaksjonen: «Å, ja, det var du som mistet ballen.»

Dessverre ser vi stadig folk som mister ballen. Det gjelder studenter som tror de gjør det bra nok, men som mislykkes på avgangseksamen. Det gjelder bilførere som er ekstremt forsiktige, men som i et øyeblikks uoppmerksomhet blir innblandet i en tragisk ulykke. Det gjelder den betrodde arbeidstageren som gjør det bra. Så, i et kort øyeblikk står han overfor en fristelse han ikke kan motstå. Han får et merke som aldri synes å bli helt borte.

Det gjelder raserianfall som på et øyeblikk kan ødelegge et langvarig vennskap. Det gjelder den lille synden som får vokse og til slutt fører til adskillelse fra Kirken.

Det gjelder det anstendige liv som blir merket av et engangstilfelle av moralsk sammenbrudd som virker umulig å glemme.

I alle disse tilfellene er det noen som har mistet ballen. En person kan ha rikelig med selvtillit. Han eller hun kan ha vært litt arrogant og tenkt: «Jeg trenger egentlig ikke å anstrenge meg.» Men da han eller hun strakk seg etter ballen, glapp den ut av hansken og falt ned på bakken. Omvendelse er mulig. Selvsagt er det tilgivelse å få. Man ønsker å glemme. Men det synes vanskelig å glemme den gangen ballen glapp.

Kjære skjønne piker, jeg taler med en fars kjærlighet. Jeg takker dere for at dere har kommet så langt. Jeg ber dere inntrengende om å aldri miste fokus, om å sette dere mål, holde fast i rettesnoren og gå uforferdet forbi enhver fristelse eller motstand som måtte krysse deres vei.

Jeg ber om at deres liv ikke må bli bortkastet, men at det må være fruktbart og godt for evig. Årene vil gå, og jeg vil ikke være her og se hva dere har gjort med deres liv. Men det vil være så mange andre, ja, så mange andre, som vil stole på dere og hvis fred og lykke vil avhenge av hva dere gjør. Over dem alle vil deres Fader i himmelen være, som for alltid vil elske dere som sine døtre.

Jeg vil understreke at om dere gjør en feil, kan den tilgis, den kan overvinnes, den kan korrigeres. Dere kan gå videre til fremgang og lykke. Men jeg håper dere vil unngå den slags erfaringer, og det er jeg sikker på at dere vil klare om dere vil bestemme dere for det og be om styrke til å vandre på den rette vei, som til tider kan være ensom, men som fører til fred, lykke og himmelsk glede i dette liv og i evigheten.

Dette ber jeg om i hans navn som ga sitt liv for å gjøre det mulig for oss å leve evig, ja, Herren Jesus Kristus, amen.