Behovet for mot

Brødre, dere er et inspirerende syn for meg. Det er imponerende å tenke på at det i dette øyeblikk i tusenvis av møtehus over hele verden sitter menn som sammen med dere har Guds prestedømme, og ser denne sendingen via satellitt. Dere kommer fra forskjellige land og snakker mange språk, men en felles tråd binder oss sammen. Vi har blitt betrodd å bære prestedømmet og handle på vegne av Gud. Vi har fått en hellig tillit. Det forventes mye av oss.

For lenge siden skrev den berømte forfatteren Charles Dickens om fremtidige muligheter. I sitt klassiske verk Store forventninger beskrev Dickens en gutt ved navn Philip Pirrip, bedre kjent som «Pip». Pip ble født under uvanlige omstendigheter. Han var foreldreløs. Han ønsket av hele sitt hjerte å bli en lærd mann og en gentleman. Men alle hans ambisjoner og håp syntes dømt til å mislykkes. Føler dere unge menn det noen ganger slik? Tenker vi som er eldre også iblant på denne måten?

Så en dag kom en advokat ved navn Jaggers fra London til lille Pip og fortalte ham at en ukjent velgjører hadde testamentert en formue til ham. Advokaten la armen rundt Pips skuldre og sa: «Du har store fremtidsutsikter, gutten min.»

Når jeg ser på dere unge menn i kveld og tenker over hvem dere er og hva dere kan bli, erklærer jeg: «Dere har store fremtidsutsikter» – ikke på grunn av en ukjent velgjører, men på grunn av en kjent velgjører, ja, vår himmelske Fader, og store ting blir forventet av dere.

Livets reise foregår ikke på en motorvei uten hindre, fallgruber og snarer. Det er snarere en vei full av skilleveier og svinger. Vi må stadig ta avgjørelser. For å ta dem klokt trenger vi mot – mot til å si «Nei» og mot til å si «Ja». Avgjørelser bestemmer fremtiden.

Vi har stadig behov for mot. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være.

En militær leders mot ble dokumentert av en ung infanterist i den grå sørstatsuniformen under den amerikanske borgerkrigen. Han beskriver general J.E.B. Stuarts innflytelse med disse ordene:

«[På et kritisk punkt i slaget,] vinket han mot fienden og ropte: ”Fremad, menn. Fremad! Bare følg meg!”…

Tappert og besluttsomt [fulgte de etter ham] som en bred, frådende elv, og målet ble tatt og holdt.»¹

I en tidligere tid og i et land langt borte kom en annen leder med samme oppfordring: «Følg meg.»² Han var ingen general i krig. Han var Fredsfyrsten, Guds Sønn. De som fulgte ham den gangen og de som følger ham nå, vinner en langt større seier, med evigvarende konsekvenser. Behovet for mot er konstant.

De hellige skrifter gir oss tegnene på denne sannheten. Josef, Jakobs sønn, han som ble solgt til Egypt, viste sin faste beslutning og sitt mot da han sa til Potifars hustru, som forsøkte å forføre ham: «Hvordan … skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud? Men … han ville ikke … og flyktet ut.»³

I våre dager anvendte en far dette eksemplet på mot på sine barn ved å erklære: «Hvis dere noen gang befinner dere på et sted hvor dere ikke burde være, så kom dere ut!»

Hvem blir ikke inspirert av Helamans to tusen unge sønner, som forfektet og demonstrerte behovet for mot til å følge sine foreldres læresetninger og mot til å være kyske og rene?⁴

Kanskje alle disse beretningene overgås av Moronis eksempel, som hadde mot til å holde ut til enden i rettferdighet.⁵

Alle ble styrket av Moses’ ord: «Vær frimodige og sterke! Frykt ikke … for Herren din Gud går selv med deg, han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»⁶ Han slapp dem ikke. Han vil ikke slippe oss. Han forlot dem ikke. Han vil ikke forlate oss.

Det er denne gode forvissning som kan veilede dere og meg – i vår tid og i våre liv. Vi vil selvsagt oppleve frykt, latterliggjørelse og motgang. La oss ha mot til å utfordre det som er populært og mot til å stå for prinsipper. Mot, ikke kompromiss, gir oss Guds anerkjennelse. Mot blir en levende og tiltrekkende dyd når det ses ikke bare som villighet til å dø tappert, men også en beslutning om å leve anstendig. En moralsk feiging er en som er redd for å gjøre det han tror er rett, fordi andre vil være uenige med ham eller le. Husk at alle har frykt, men de som møter sin frykt med verdighet, har også mot.

La meg gi dere et eksempel fra min egen militærtjeneste, om min erfaring med mot.

Det var en utfordring for meg å komme inn i USAs marine i løpet av de siste månedene av 2. verdenskrig. Jeg fikk høre om tapre dåder, modige handlinger og eksempler på tapperhet. Noe av det jeg husker best, er det stillferdige motet til en 18 år gammel sjømann av en annen tro som ikke var for stolt til å be. Av de 250 mennene i kompaniet var han den eneste som hver kveld knelte ned ved siden av køyen sin, noen ganger midt i de nysgjerriges hån og de vantros morsomheter, og med bøyet hode ba til Gud. Han vaklet aldri. Han nølte aldri. Han hadde mot.

Jeg elsker disse ordene fra poeten Ella Wheeler Wilcox:

Den slags mann var Paul Tingey. For bare en måned siden var jeg i begravelsen hans her i Salt Lake City. Paul vokste opp i et godt siste-dagers-hellig hjem og utførte en ærefull misjon for Herren i Tyskland. En av hans ledsagere på misjonsmarken var eldste Bruce D. Porter i De syttis første quorum. Eldste Porter beskrev eldste Tingey som en av de mest hengivne og fremgangsrike misjonærene han hadde møtt.

Etter sin misjon vendte eldste Tingey hjem, fullførte sine studier på universitetet, giftet seg med sin kjæreste og sammen med henne oppfostret han deres barn. Han virket som biskop og gjorde det godt i sitt yrke.

Så, omtrent uten forvarsel, ble han rammet av en fryktet sykdom i nervesystemet, multippel sklerose. I denne sykdommens fangenskap strevde Paul Tingey tappert, men måtte tilbringe resten av livet på et pleiehjem. Der oppmuntret han de triste og gjorde alle glade.⁸ Hver gang jeg var på Kirkens møter der, ga Paul meg styrke, noe han også gjorde med alle andre.

Da De olympiske leker kom til Salt Lake City i 2002, ble Paul valgt til å bære den olympiske fakkelen en etappe. Da dette ble kunngjort på pleiehjemmet, ropte de forsamlede pasientene hurra, og hjertelig applaus runget gjennom gangene. Da jeg gratulerte Paul, sa han med sin begrensede diksjon: «Jeg håper jeg ikke mister fakkelen!»

Brødre, Paul Tingey mistet ikke den olympiske fakkelen. I tillegg bar han tappert den fakkel han var tildelt i livet, og dette gjorde han til den dagen han døde.

Åndelighet, tro, besluttsomhet, mot – Paul Tingey hadde alt dette.

Noen har sagt at mot ikke er fravær av frykt, men å kunne mestre den.⁹ Til tider trenger vi mot for å reise oss fra nederlag og prøve igjen.

Som ung tenåring deltok jeg i en basketballkamp i Kirkens regi. Da utfallet var usikkert, sendte treneren meg ut på banen like etter at andre omgang hadde begynt. Jeg tok imot en pasning, driblet ballen mot 3-meteren og sendte ballen opp i luften. Akkurat da ballen forlot fingrene mine, oppdaget jeg hvorfor motstanderne ikke prøvde å blokkere. Jeg kastet mot feil kurv! Jeg oppsendte en stille bønn. «Vær så snill, Fader, ikke la den ballen gå inn.» Ballen traff ringen og falt ut.

Tilskuerne ropte: «Vi vil ha Monson, vi vil ha Monson, vi vil ha Monson – ut!» Treneren føyde dem.

Mange år senere, som medlem av De tolvs råd, besøkte jeg sammen med andre generalautoriteter et nyoppført møtehus, hvor vi som et eksperiment prøvde et tettvevd teppe på gulvet i aktivitetssalen.

Mens flere av oss undersøkte gulvet, kastet plutselig biskop J. Richard Clarke, som da var i Det presiderende biskopsråd, basketballen til meg med en utfordring: «Jeg tror ikke du treffer kurven fra der du står!»

Jeg var et stykke bak det som nå er den profesjonelle 3-poengslinjen. Jeg hadde aldri truffet fra det holdet i hele mitt liv. Eldste Mark E. Petersen i De tolv ropte til de andre: «Jeg tror han kan!»

Mine tanker gikk til min forlegenhet så mange år tidligere, da jeg hadde skutt mot feil kurv. Likevel siktet jeg og sendte ballen av gårde. Den gikk rett gjennom nettet!

Biskop Clarke kastet ballen til meg igjen med en ny utfordring: «Jeg vet at du ikke greier det igjen!»

Eldste Petersen sa: «Klart han gjør!»

Dikterens ord gjenlød i mitt hjerte: «Led oss, ja led oss, du som former mennesket, ut av skyggen atter en gang.»¹⁰ Jeg kastet ballen. Den svevde mot kurven og gikk rett gjennom.

Det avsluttet inspeksjonen.

Under lunsjen sa eldste Petersen til meg: «Du kunne jo ha vært en ”starter” i eliteserien.»

Å vinne eller tape i basketball blir uvesentlig når vi tenker på våre plikter som bærere av Guds prestedømme – både Det aronske og Det melkisedekske prestedømme. Vi er høytidelig forpliktet til å forberede oss gjennom etterlevelse av Herrens bud og ved å ta imot de kallene vi får til å tjene ham.

Vi som er blitt ordinert til Guds prestedømme,kan være utslagsgivende. Når vi er verdige til å motta hjelp fra Herren, kan vi styrke gutter, vi kan forberede menn.Vi kan utføre mirakler i Hans hellige tjeneste. Vi har ubegrensede muligheter.

Selv om oppgaven virker stor, blir vi styrket av denne sannheten: «Den største kraft i verden i dag er Guds kraft når den virker gjennom mennesker.» Hvis vi går Herrens ærend, er vi berettiget til å motta Herrens hjelp. Men denne Guds hjelp er avhengig av at vi er verdige. For å kunne seile trygt på jordelivets hav, for å kunne utføre en redningsoperasjon blant mennesker, trenger vi veiledning fra denne evige sjøfarer–den store Jehova. Vi ser opp, vi strekker ut hånden for å få hjelp fra himmelen.

Er våre utstrakte hender rene? Er vårt lengtende hjerte rent? Hvis vi ser tilbake i tiden, gjennom den skrevne historie, kan vi lære noe om verdighet av den døende kong Darius’ ord. Gjennom de riktige ritualer var Darius blitt anerkjent som Egypts rettmessige konge. Hans rival, Alexander den store, var blitt erklært rettmessig sønn av Amon. Han var også en Farao. Da Alexander fant den beseirede Darius på gravens rand, la han sine hender på hans hode for å helbrede ham. Han befalte ham å reise seg og gjenoppta sin kongelige makt. Han avsluttet slik: «Jeg sverger for deg, Darius, ved alle gudene, at jeg gjør dette i sannhet og uten falskhet.» Darius svarte med en mild irettesettelse: «Alexander, gutten min, … tror du at du kan bevege himmelen med dine hender?»¹¹

Brødre, når vi lærer vår plikt og foredler de kall vi mottar, vil Herren veilede våre anstrengelser og røre ved hjertene til dem vi tjener.

For mange år siden, pleide jeg besøke enke ved navn Mattie, som jeg hadde kjent i mange år og som jeg hadde vært biskop for. Jeg sørget over hennes fullstendige ensomhet. Hennes kjære sønn bodde langt borte, og han hadde ikke besøkt sin mor på mange år. Mattie våket mang en ensom time ved kjøkkenvinduet. Bak en frynset og ofte åpnet gardin, sa den skuffede moren til seg selv: «Dick vil komme, Dick vil komme.»

Men Dick kom ikke. År etter år gikk. Så, som en solstråle, kom kirkeaktivitet inn i Dicks liv. Han var en av mine tidligere gutter i Det aronske prestedømme og bodde nå i Houston, Texas, langt fra sin mor. Han reiste til Salt Lake for å besøke meg. Han ringte begeistret da han kom frem og fortalte om forandringen i sitt liv. Han spurte om jeg hadde tid til å møte ham hvis han kom rett til kontoret mitt. Jeg reagerte med glede. Likevel sa jeg: «Dick, gå først og besøk din mor, og kom så til meg.» Dette gjorde han med glede.

Før han kom frem til kontoret mitt, fikk jeg telefon fra Mattie, hans mor. Med glede i hjertet sa hun gjennom tårer: «Biskop, jeg visste at Dick ville komme. Det var det jeg sa. Jeg så ham komme gjennom vinduet.»

Ikke mange år senere, under Matties begravelse, hadde Dick og jeg en gripende samtale om denne opplevelsen. Vi hadde sett et glimt av Guds helbredende kraft gjennom vinduet til en mors tro på sin sønn.

Tiden går. Vår plikt holder takten. Plikten blir hverken svakere eller mindre. Katastrofale konflikter kommer og går, men striden om menneskenes sjeler fortsetter med uforminsket styrke. Herrens ord kommer som en fanfare til dere, til meg og til prestedømsbærere overalt: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.»¹²

Måtte vi ha mot til å gjøre dette, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.