En diskusjon om skriftstudium: Et intervju med eldste Henry B. Eyring

Eldste Eyring: Gjennom hele mitt liv har Skriftene vært en måte Gud har benyttet for å åpenbare personlige og nyttige ting for meg. Da jeg var liten, fikk jeg en liten bibel. Hvis jeg husker riktig, var det bare Det nye testamente. Av en eller annen grunn var jeg svært interessert i 1. Korinterbrev 13, som handler om kjærlighet. Selv som barn visste jeg på en eller annen måte at dette kapitlet dreide seg om den familien jeg skulle få en dag. Mange år senere, før jeg ble gift, mottok jeg en patriarkalsk velsignelse. I den velsignelsen beskrev patriarken den atmosfæren som ville råde i hjemmet jeg skulle få en dag. Han beskrev nøyaktig det jeg hadde følt mange år tidligere når jeg leste 1. Korinterbrev 13.

Skriftene var et av midlene Gud benyttet for å tale til meg – selv mens jeg var barn – om mine behov, min situasjon og mitt liv. Det er de fremdeles. Fordi våre behov forandrer seg gjennom livet, har Gud forskjellige ting å fortelle oss til forskjellige tider.

Noen ganger vender jeg meg til Skriftene for å finne en læresetning. Noen ganger vender jeg meg til Skriftene for å bli belært. Jeg gjør det med et spørsmål, og spørsmålet lyder vanligvis: «Hva vil Gud at jeg skal gjøre?» eller «Hva vil han jeg skal føle?» Uten unntak finner jeg noe nytt, tanker jeg aldri har hatt før, og jeg får inspirasjon og undervisning og svar på mine spørsmål.

Eldste Eyring: Mormons bok er et annet testamente om Jesus Kristus, og vi lærer om ham når vi leser dens sider. Vi vet at den har stor kraft. Den har kraft til å forandre liv. Den har kraft til å omvende. Hvis man leser den med åpent sinn, vil man vite at den er Guds ord og at den er sann.

Gjennom Mormons bok kan Herren også lære oss hvordan vi skal omgås og hjelpe andre mennesker. Denne boken åpenbarer Herrens vilje med hensyn til familieliv på en måte som de andre skriftene ikke engang er i nærheten av. Jeg tror det i stor grad skyldes dens interessante oppbygning. Den handler om familier, om forhold menneskene imellom. Den begynner med familier, den avsluttes med familier, og vi bli glad i disse familiene.

En annen grunn til å studere den regelmessig, i hvert fall for meg, er at jeg kan ta frem Mormons bok, slå opp hvor som helst, lese, og så bærer Den hellige ånd et personlig vitnesbyrd for meg om at den er Guds ord. Jeg vet at Herren taler. Jeg vet at Mormons bok er det den hevder å være.

Eldste Eyring: Da jeg ble medlem av De tolv apostlers quorum, foreslo eldste Richard G. Scott at jeg skulle kjøpe en rimelig utgave av Skriftene og merke innsikt og åpenbaringer jeg ville få i mitt nye kall. Det gjorde jeg. Men jeg gjorde litt mer.

Jeg spurte min himmelske Fader hva han ville jeg skulle gjøre som apostel. Jeg skrev ned det jeg følte var hans svar. Jeg maskinskrev dem, kodet dem med farger og limte disse svarene inn foran i Skriften. Det første var eksempelvis: «Jeg skal være et vitne om at Kristus er Guds Sønn.» Deretter leste jeg i Skriftene og så etter begreper som lærte meg hvordan jeg skulle vitne om at Kristus er Guds Sønn. Hver gang jeg fant noe, merket jeg det med blått. Snart hadde jeg utarbeidet min egen emneoversikt over det jeg trodde Herren ønsket jeg skulle gjøre. Jeg har lært mye ved hjelp av denne prosessen.

Det er helt avgjørende å vende seg til Skriften for å lære hva vi skal gjøre. Herren kan undervise oss. Når vi opplever en krise, som å miste et barn eller en ektefelle, skulle vi søke i Skriftene etter spesiell hjelp. Vi vil finne svar i Skriftene. Herren syntes å forutse alle våre problemer og behov, og han sørget for hjelp i Skriftene, hvis vi bare vil søke den.

Eldste Eyring: Den eneste måten man kan sikre seg mot at en travel timeplan utelukker skriftstudium, er å fastsette regelmessig tid til å studere Skriftene. Jeg har funnet ut at for meg er dette når dagen begynner og ved dagens slutt. Dette er tidspunkter jeg vanligvis har kontroll over. Så helt siden jeg var gutt, har min rutine vært å lese i Skriften morgen og kveld. På grunn av denne rutinen leste jeg Mormons bok mange ganger før jeg var 18.

Når jeg er i en situasjon der jeg bryter denne rutinen, er det vanskelig for meg. Når man først blir vant til regelmessig skriftstudium, savner man det hvis man ikke får det til. Det er som med mat – vi må ha den. Jeg vet at jeg trenger Skriftene på samme måte som jeg trenger mat. Jeg hopper ikke over et regelmessig måltid, og jeg hopper ikke over regelmessig skriftstudium.

Eldste Eyring: Vi trenger å starte en faste med å be om å bli belært. Vi skulle være ydmyke og ivrige som et barn. Det er slik vi faster hvis vi vil gjøre det riktig. Hvis vi bare hopper over måltider, blir det ikke det samme.

På samme måte må vi vende oss til Skriftene i ydmykhet og med iver, slik vi gjør når vi faster. Når jeg leser i Skriftene og ber om å bli belært, hjelper det veldig å faste i tillegg.

Like før generalkonferansen, for eksempel, faster jeg for å finne ut hva Herren vil jeg skal tale om. Jeg kan ikke forberede en konferansetale før jeg vet hva han ønsker. Faste hjelper meg å konsentrere meg om nettopp det Herren trenger å la meg vite. Det samme fokus gjelder når jeg leser i Skriften. Faste og bønn virker sammen med skriftstudium og gjør det lettere for Herren å undervise oss.

Eldste Eyring: Vi har alle hatt forskjellige erfaringer og vekslende hell med familiens skriftstudium, spesielt når barna blir tenåringer. Mens de er små, er det lettere å samle dem og lese i Skriften sammen. Når de blir litt eldre, kan det noen ganger være vanskeligere. Jeg vet at mange familier med stort hell får familien opp svært tidlig om morgenen og leser i Skriften da, og så leser de igjen om kvelden. Men det er mange måter å gjøre det på.

Hva meg selv angår, tror jeg mine seks barn vil være enige i at skriftstudium bare fungerer godt om barna vet at du selv er glad i Skriften og de også vet at du er glad i dem personlig. Da vil ethvert mønster dere velger, fungere. Hvis skriftstudiet er påtvunget dem eller deg, hvis dine barn føler seg presset, eller hvis du egentlig ikke selv er glad i Skriften, da har ikke skriftstudium så mye kraft.

Det er viktig å lese i Skriften sammen på en måte som får dine barn til å forstå at du tar dem med på det fordi du er glad i dem. Men det å lese sammen fungerer kanskje ikke i tenårene. Tenåringer sier gjerne: «Jeg vil heller lese på egen hånd.» Min oppmuntring til familier i denne situasjonen er å betrakte dette som en seier, ikke som nederlag. Det ditt barn sier, er kanskje: «Når jeg leser for meg selv, får jeg noe ut av det som jeg ikke får når vi er her sammen.» Ta dette som et godt tegn på at skriftstudium virkelig begynner å bety noe for din tenåring. Hovedformålet er å bli glad i Skriften og nyte den, enten vi er alene eller sammen.

Du må være realistisk. La tenåringene vite at du er glad i dem. Forsikre deg om at de vet at du er glad i Skriften. Men hvis de ønsker å gå inn på sitt eget rom og lese, så la dem gjøre det. De vil finne sin egen rutine og bli glad i Skriften.

Jeg er velsignet med en hustru som absolutt elsker Skriften. Hvis jeg spør henne: «Hva har du lyst til å gjøre?» sier hun: «Å, les i Skriften for meg.» Jeg tror våre barn har følt at det ikke var en plikt for oss å lese i Skriftene – det var en glede.

Eldste Eyring: Jeg var sjef for Kirkens skoleverk i mange år, så jeg har hatt anledning til å se at det er tre mektige ting Seminar kan utrette. For det første samler det ungdom som har de samme normer. De unge liker å være sammen med andre som har den samme tro som dem og som elsker Skriften. For det annet bringes de unge sammen med en lærer som har et vitnesbyrd, og de kan føle kraften i det når det bæres. For det tredje, Seminar gjør de unge interessert i Skriften.

Seminar-lærere har prøvd alle slags metoder – skriftstedjakt, oppgaver og å lære skriftsteder utenat. Hvor vellykket det er, varierer med elevene, men når Seminar fungerer, finner vi en lærer som har et vitnesbyrd og som elsker de unge.

Eldste Eyring: Kirkens pensum er basert på Skriftene, så en lærer som følger pensum, gir elevene en innføring i Skriftene. De største lærere jeg har kjent, trekker frem et skriftsted som er sammenfallende med behovet eller interessen til eleven som nettopp har uttalt seg under klassediskusjonen. Dette er en svært kraftfull metode. I det øyeblikk en ungdom virkelig ser at en lærer bruker Skriftene for å klargjøre og hjelpe på en svært personlig måte – å, det er et stort øyeblikk!

Jeg underviste sammen med en fantastisk høyskolelektor ved Ricks College (nå Brigham Young University—Idaho). Jeg pleide se på ham og si: «Hvordan vet du hvor de skriftstedene står?» Jeg ønsket å bli som ham når det gjaldt å finne skriftsteder fort. Jeg kunne gjøre det med noen få, men han kunne gjøre det med mange. Det er en stor velsignelse for en lærer at Herren lar ham eller henne huske nettopp det skriftstedet som vil hjelpe en elev.

Husk at et kort skriftsted kan være mer virkningsfullt enn et langt. Det kan rettes direkte på et spørsmål eller en interesse som en i rommet har. Det er kraftfullt fordi det underviser elevene ved eksempel. Det sier: «Når du en dag har et problem, vil svaret finnes i Skriften.»

Eldste Eyring: Den hellige ånd bekrefter Guds ord for oss når vi leser det. Når denne bekreftelsen gjentas ofte, styrker den vår tro. Og det er ved tro vi overvinner hindringer og motstår fristelse.

Jeg har undervist diakoner. Jeg har vært assisterende speiderleder. Jeg fant ut at hvis guttene begynte å bli urolige, kunne jeg et øyeblikk bare lese et skriftsted eller to. Det har en fredelig virkning i et klasserom når vi leser Guds ord. Selve ordene i skriftstedet bringer Den hellige ånd inn. Og vi kan føle forandringen. Derfor sier jeg til lærere: Hvis dere har litt problemer med bråk i klasserommet, så finn ut hvordan dere kan lese et skriftsted eller få en av elevene til å lese et skriftsted. Det har en beroligende virkning fordi det innbyr Ånden.

Eldste Eyring: Hvis du virkelig begynner å nyte Skriftene, vil du med tiden oppdage at de blir en del av deg. Dette la jeg merke til hos eldste Bruce R. McConkie (1915-85) i De tolv apostlers quorum, som var mer kjent med Skriftene enn noen annen jeg har kjent. Jeg lyttet noen ganger til ham og sa til meg selv: «Siterer han fra Skriften nå, eller bruker han sine egne ord?»

President Gordon B. Hinckley er på samme måte. Hans vanlige dagligtale er som skriftspråk, og selv i morsomme, uhøytidelige stunder er dette språket en del av ham. Etter min mening er han en stor litterær begavelse, delvis på grunn av sin kunnskap om Skriftene. Jeg var sammen med ham forleden da han helt tilfeldig gjorde bruk av et skriftsted i samtalen, og det passet perfekt. Han kjenner åpenbart Skriftene, de er en del av ham.

Vi kan alle ha en drøm om at Guds ord en dag skal utgjøre en så stor del av oss at Herren kan gjøre bruk av dette og vi kan lære å tenke slik han tenker. Og i den prosessen kan vi komme til ham.

Dette intervjuet var ved LaRene Porter Gaunt, Kirkens tidsskrifter.