2005
En misjonærs håp
Juli 2005


En misjonærs håp

Jeg hadde forberedt meg til å reise på misjon fra jeg var åtte år. Men hvordan kunne jeg reise når min familie led?

Som liten gutt på omkring åtte år utviklet jeg et ønske om å reise på misjon. Da jeg var 14, begynte jeg å gå på splitt med eldstene. Dette gjorde at mitt ønske ble sterkere, og jeg utviklet også kjærlighet til arbeidet.

Hvem kunne ha forutsagt at en mørk sky snart skulle true mitt ønske om å reise på misjon?

Da våre mest verdifulle jordiske eiendeler ble tatt fra oss, innbefattet et lite hus i Gweru, Zimbabwe, hadde vi ikke noe sted å være. De få eiendelene våre ble gjennombløte av regn, så alt råtnet. Vi var lutfattige, og familieansvaret veide tungt på min enslige mors skuldre.

Vi hadde ikke annet å gjøre enn å flytte til min bestemor på landet. Jeg fortsatte min skolegang på den lokale videregående skolen. Livet var snudd på hodet. Skolen lå langt unna, så jeg måtte gå mange kilometer hver dag. Vi hadde ikke elektrisitet, så jeg måtte lese i skinnet fra stearinlys. Vi måtte hente vann fra en brønn i nærheten.

Under disse vanskelighetene var min familie forenet i bønn, men vi var langt unna kirkebygningen. Vi følte ofte Ånden der i dette fjerne området når vi sang salmer og underviste hverandre i evangeliet. Vi hadde ikke stort håp, men jeg fikk større håp i de stundene da Ånden gjorde seg så sterkt gjeldende.

Mitt vaklende håp og ønske om å reise på misjon måtte overvinne vanskelige tider. Mitt land opplevde politisk uro og økonomiske nedgangstider. Det ble kostbart for meg å reise til min tantes hus i byen, der jeg kunne gå i kirken i skoleferier. I denne vanskelige tiden tapte jeg av syne det jeg hadde håpet på – å reise på heltidsmisjon.

Etter to års skolegang i de landlige omgivelsene reiste jeg tilbake til Gweru. Jeg begynte å gå i kirken igjen, og Ånden som jeg hadde følt før, vendte tilbake. Familien min ble værende på landsbygden, og de hadde mange problemer der.

I denne tiden sendte jeg inn misjonspapirene mine. Pengene jeg brukte til lege- og tannlegeundersøkelse, kunne vært brukt til å hjelpe min lidende familie. Men de klaget ikke og tvilte ikke på mine motiver. Både min bestemor og mor visste at jeg hadde fått et enda sterkere ønske om å tjene Herren. Jeg mottok misjonskallet i februar 2003. Jeg skulle virke i Syd-Afrika Durban misjon. Forberedelsene var vanskelige siden jeg måtte gjøre alt alene.

Tiden nærmet seg da jeg skulle reise. I april reiste jeg ut på landet for å si farvel til min familie. Da jeg gikk i retning av den lille hytten hvor min familie sov, var den gleden jeg ventet å bli møtt med, ikke å spore. Bestemor lå på en madrass, alvorlig syk. Ikke ett ord kom over hennes lepper. Tårene vellet opp i øynene mine, og jeg var tung om hjertet. Bestemor merket ikke engang at jeg var der.

Før hanen gol neste morgen, våknet jeg og gjorde meg klar til å dra tilbake til byen. Jeg tok farvel med min tilsynelatende livløse bestemor. Da sa hun på shona – et språk i Zimbabwe – med tydelig røst: «Tafadzwa, ufambe zvakanaka.» Ha en trygg reise. Det var alt hun kunne si. Jeg visste at hun kom til å dø mens jeg var på misjon.

Om natten sluttet bestemor å puste. Jeg dro tilbake til begravelsen, og mitt hjerte var tungt av sorg da jeg reiste avgårde på misjon. Det var ingen smil å se, slik det vanligvis er når noen reiser ut på misjon.

Mens jeg var på misjonsmarken, kunne jeg ikke la være å se for meg hva min familie gjennomgikk der hjemme, hvor livet – i hvert fall for øyeblikket – var nesten uutholdelig.

Men det var for min familie, mitt land og alle som har det vanskelig, at jeg håpet å fortsette i tro på misjonsmarken. Himmelen er ikke blind. Alle som lider i mange land, husk Herrens ord til profeten Joseph Smith: «La deres hjerter trøstes, for alle ting skal tjene dem til gode som vandrer rettskaffent, og bli til helliggjørelse for kirken» (L&p 100:15).

Jeg kan ikke si at det var lett på misjonen eller at det var lett da jeg kom tilbake, men jeg finner trøst i den kjensgjerning at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet (se Romerbrevet 8:35-39).

Jeg er takknemlig for anledningen til å reise på misjon. Jeg vitner høytidelig om at Jesus er Kristus og at vi gjennom ham kan finne håp der det ikke er noe håp.

Tafadzwa Tanjani er medlem av Mkoba 1. gren, Gweru Zimbabwe distrikt.

ET TEGN PÅ STOR TRO

«Kirkens misjonærarbeid er et panorama over mer enn hundre år med tjeneste og savn og vanskeligheter og offer. Jo mer knyttet man er til programmet, desto mer fullstendig forstår og verdsetter man det. Da min bestefar Heber C. Kimball reiste på misjon, forlot han og Brigham Young sine familier syke og i en elendig forfatning, og selv trengte de hjelp for å komme seg inn i vognen de skulle reise med. Da de kjørte bort, reiste de seg … og vinket til sine gråtende hustruer og barn. Mange tusen mennesker sluttet seg til Kirken som følge av deres misjon, og titusener har indirekte nytt godt av det og fryder seg nå over evangeliets velsignelser på grunn av dette offer. For en som ikke forsto, ville disse mennenes hengivenhet og offer ha blitt betraktet som dumdristig og tåpelig. Men for familiene Young og Kimball var det et tegn på stor tro. Og for de tusener som gjennom all evighet vil kalle disse misjonærenes navn velsignet, var savnet og offeret ikke bortkastet.»

President Spencer W. Kimball (1895-1985), The Teachings of Spencer W. Kimball, red. Edward L. Kimball (1982), 253.