Jeg fant det!
Enten vi leter etter opplysninger om våre familiemedlemmer på en gravlund, på en internett-side eller blant falmete, gamle papirer, vil Herren hjelpe oss.
Helt siden Grace Dywili Modiba og hennes mor og søstre ble døpt i 1984, har Grace vært interessert i slektshistorisk arbeid.
«Jeg samlet alt jeg kunne fra mine tanter, onkler og andre slektninger,» sier Grace, som er medlem av Atteridgeville menighet, Pretoria Syd-Afrika stav. «Men jeg ble svært ofte frustert når jeg prøvde å finne opplysninger om mine tippoldeforeldre. Svaret på mine bønner begynte å melde seg en mandag morgen i 2001 da min mor ringte for å fortelle meg at mitt søskenbarn var gått bort.
Vi gjorde forberedelser til å reise til begravelsen, som skulle finne sted i området der mine foreldre var født. Siden det ligger ca. 200 km nord for Atteridgeville, nær grensen til Botswana, hadde vi sjelden vært der.
Jeg reiste avgårde sammen med min mor og to søstre på fredag, dagen før begravelsen. Da vi kom til min tantes hus sent på kvelden, var huset fullt av familiemedlemmer og venner. Da vi var ferdige med forberedelsene til begravelsen, var vi trette, men det var ikke noe sted der vi kunne sove. En av mine kusiner tilbød oss elskverdig å bo hos henne, hvis vi ikke hadde noe imot en lang spasertur. Vi ble enige om å gå. Det var en svært mørk kveld, men veien var rolig, trygg og fredelig. Da vi kom frem, falt alle snart i søvn.
Neste morgen var jeg den første av gjestene som våknet. Min kusine var allerede oppe og var travelt opptatt. Hun ga meg vann så jeg kunne vaske meg, og da jeg var ferdig, følte jeg meg tilskyndet til å gå ut.
Da jeg gikk noen meter bort fra huset, ble jeg forbauset over å se to gravstener der. Jeg gikk langsomt bort til dem og ble forundret og begeistret da jeg oppdaget at det var gravstenene til mine tippoldeforeldre. Der sto navnene og datoene jeg trengte så sårt! Jeg løp raskt tilbake til huset og fortalte begeistret min kusine hva jeg hadde oppdaget og hvor lenge jeg hadde lett etter disse forfedrene.
Når jeg nå tenker tilbake på disse hendelsene, vet jeg at alt som skjer, har en hensikt. Jeg vet at Gud lever og at Jesus er min Frelser, og jeg er takknemlig for at de ledet meg til disse opplysningene.»
Slike hendelser finner stadig sted blant dem som flittig søker etter sine familiemedlemmer. Eldste Melvin J. Ballard (1873-1939) i De tolv apostlers quorum vitnet om «at dine avdødes ånd og innflytelse vil lede dem som er interessert i å finne opptegnelsene. Hvis det noe sted på jorden finnes noe om dem, vil du finne det… Men du må begynne å arbeide.»1
Her følger erfaringer der Herren har tilskyndet søkere til å finne opptegnelser med nødvendige navn, datoer eller steder.
En cowboy rir på internett
LeAnn Coshman, leder for Santa Maria California slektshistorisk senter, skriver: «I likhet med de fleste slektshistorikere har jeg på lager noen fine historier om personer som uventet har kommet over opplysninger, og om tapte familier som er funnet. Men det er én som skiller seg ut.
Vi hadde en stand på messen vår, og et stort banner viste vår hensikt: “Slektshistorisk senter, familier er for evig”. En sjusket cowboy sto stille og så på gjenstandene som lå på utstillingsbordet. Jeg gikk bort til ham og spurte om jeg kunne hjelpe ham å søke etter en av hans forfedre. Hans forlegenhet samt en betydelig talefeil gjorde det litt vanskelig å kommunisere. Han antydet at han ikke visste noe om noen av sine forfedre og sa: “Jeg vet ikke engang om min mor og far lever.” Da fikk han min fulle oppmerksomhet. Han fortalte at han hadde dratt hjemmefra som tenåring under vanskelige forhold. Siden da hadde han deltatt i “rodeoer”, men nå hadde han “roet seg litt”. Han var gift og hadde to barn.
Jeg spurte om han ville sitte ned med meg ved en av datamaskinene. Jeg forklarte at vi normalt ikke søkte etter levende personer, men tilbød meg å hjelpe ham å sjekke USAs register over avdøde for å se om hans far var død. Siden farens navn var nokså uvanlig, mente jeg det ville være lett å identifisere ham. Da vi ikke fant ham, var vi takknemlige, for det betydde at han trolig var i live.
Etter å ha søkt litt på internett fant jeg noen opplysninger om cowboyens far, bl.a. nåværende adresse og telefonnummer. Mens han stirret på skjermen, gjentok han flere ganger: “Jeg kan ikke tro det. Det er min far.” Jeg prøvde å få ham til å ringe sin far, men han sa: “Jeg kan ikke gjøre det. Min far vil nok ikke snakke med meg – kanskje min mor, men ikke min far.” Jeg skrev ut opplysningene og ga dem til ham. Jeg foreslo at han kunne skrive til dem hvis han ikke hadde lyst til å ringe. Jeg sa at uansett hvordan situasjon hadde vært da han dro hjemmefra, burde han be sine foreldre om tilgivelse og fortelle dem at han savnet dem. Jeg prøvde å oppmuntre ham ved å forklare at hans foreldre ville like å høre om sine barnebarn.
Da han gikk, holdt jeg en stille bønn for ham. Jeg forventet ikke å høre resultatet. Men to dager senere var cowboyen tilbake på det samme stedet. Jeg skyndte meg mot ham med utstrakt hånd og sa mer enn spurte: “Du har ringt!”
Han sa: “Ja, og de sto på trappen min klokken seks i morges!”
Han prøvde å gi uttrykk for sin takknemlighet, men hadde vanskelig for å få ordene ut. Jeg rakte ham hånden en gang til og sa at han ikke trengte si noe, jeg forsto ham fullt ut. Han holdt fast i hånden min og ønsket ikke å slippe den. Jeg gikk nærmere for å ta imot klemmen jeg forsto han ønsket å gi meg.
Jeg er takknemlig for å ha bidratt til at denne mannen fant sine foreldre. Jeg har fått et nytt perspektiv på et kjent skriftsted: “Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre” (Malaki 4:6).»
Jeg fant et støvet papir
Angel Daniel Gatica fra Villa Elvira menighet, La Plata Argentina Villa Elvira stav, forteller om en gang da Ånden ledet ham til å finne opptegnelsene han trengte:
«En gang vi var på besøk hos min familie i det sentrale Argentina, bestemte min hustru og jeg oss for å besøke en av min mors tanter. Jeg visste at flere av hennes nå avdøde brødre og søstre hadde bodd hos henne i løpet av de foregående fem årene. Jeg ba om at Herren måtte berede veien for meg i min slektsforskning.
Da vi kom frem, virket det som tiden hadde stått stille. Ikke en veske eller koffert var blitt fjernet fra der hennes brødre og søstre hadde satt dem fra seg. Hele formiddagen prøvde jeg å overtale min tante til å la meg se gjennom dem, men hun nølte. Etter lunsj sa hun at jeg kunne se gjennom én. Jeg ba stille om inspirasjon. Jeg valgte en. Så åpnet jeg en svært forsiktig og begynte å ta ut det ene gulnede papiret etter det andre.
Etter noen minutter fant jeg et gammelt hefte med alle min grandonkels data. Jeg fortsatte å lete og fant andre papirer med opplysninger om min tantes andre søsken. Det så ut som resten av kofferten var fylt med gamle blader og avisutklipp. Jeg la alt tilbake og lukket den, men Ånden tilskyndet meg til å se en gang til. Jeg åpnet kofferten igjen. Forsiktig snudde jeg den opp ned og lot papirene falle ut i en haug.
Der, øverst på haugen av blader og avisutklipp, lå nå et gammelt, men vel bevart dokument. Jeg åpnet det forsiktig og leste: “Fødselsattest for Guadalupe Sepúlveda”. Dette var min oldefar på morssiden, som ble født hundre år før min fødsel.
Jeg løp til min tante og viste henne den. Hun hadde aldri sett den før og tok den og kjærtegnet den ømt.
“Min far har holdt denne i sine hender,” hvisket hun. Deretter trykket hun den mot hjertet og gråt. Da hun ga den tilbake til meg, lovet hun at jeg kunne få den når hun var død.
Alt jeg nå manglet, var fødselsdatoen for en av mine grandonkler. Jeg lurte på om denne store familien skulle bli værende ufullstendig.
Min hustru og jeg gjorde oss klar til å dra og takket min tante for all hjelpen. Da vi gikk gjennom den lange hallen, kom jeg på at jeg hadde glemt noe. Jeg løp tilbake og åpnet døren brått. Den plutselige luftstrømmen avdekket en liten, gammel kurv som inneholdt dokumenter som var nøyaktig slik de var blitt forlatt for mange år siden. Jeg stoppet for å se. “Hva er dette papiret?” undret jeg. Gjennom støvet kunne jeg se en dato.
Svært forsiktig blåste jeg bort støvet og brettet ut dokumentet. På dette skjøre og glemte manuskriptet var den fødselsdatoen jeg trengte, fremdeles leselig. I dette øyeblikket trengte Ånden så umiskjennelig inn i mitt hjerte at jeg ikke kunne holde tårene tilbake.
“Takk, gutten min, for at du har besøkt meg,” sa min gamle tante.
“Takk skal du ha, tante, for at du lot meg komme,” svarte jeg.
Jeg kysset henne til avskjed. Det var siste gang jeg kysset henne her i livet. Takket være min tantes hjelp og Herrens inspirasjon har nå hele min oldefars familie på morssiden blitt beseglet for evigheten.»
Og slik fortsetter slektshistorie og tempelarbeid å rulle videre. Det ene vitnesbyrdet om guddommelig medvirkning etter det andre oppstår på grunn av dem som blir hjulpet mens de flittig søker etter navn, datoer og steder for sine familiemedlemmer. Ja, Herren hjelper oss så vi kan finne opplysningene vi trenger. Derved blir alle velsignet.