STEDET der de ønsker å være
For unge enslige voksne i Europa er Institutt-sentrene det beste valg.
For Vishakha begynte det hele i India. Det var der Vishakha Ram ble invitert med til noe som kaltes «Institutt» sammen med en venn. Hun nølte, for hun mente at religion egentlig ikke var noe for henne, men til slutt gikk hun med på det. Da hun kom dit første gang, fant hun en liten klasse som snakket om forberedelse til evig ekteskap. Vishakha var forundret. «De snakket virkelig om disse tingene. Jeg vokste opp som hindu, og vi har ikke noe som heter evig ekteskap. Men i denne klassen var det interessant for meg, for alt var så rent og klart. Det var som å se på perler. Det var virkelig vakkert.»
Vishakha fikk ikke anledning til å slutte seg til Kirken i India, for hun reiste til Berlin som utvekslingsstudent. Men hun husket Kirken og Institutt-klassen hun syntes var så interessant. Da hun kom til Berlin, ringte hun til misjonærene, og også de tok henne med til Institutt. Hun kom akkurat tidsnok til å se en stor forandring finne sted for Instituttet i Berlin. Kirken hadde fullført et Institutt-tilbygg til stavssenteret. Denne kombinerte bygningen har plass til sport som volleyball og basketball, kjøkken, vestibyle, bibliotek og mange klasserom. Dette senteret bidrar nå til noe nytt som kalles Instituttets utadrettede virksomhet.
En varm velkomst
For litt over halvannet år siden ble det innledet et stort eksperiment i sentral-Europa. Spørsmålet var: Hvordan skulle Kirkens medlemmer støtte og styrke aktive unge enslige voksne, reaktivisere dem som var blitt inaktive, og trekke flere av den aldersgruppen til Kirken som konvertitter?
Svaret: La oss strekke oss ut til unge enslige voksne, gi dem et sted der de trives, et sted der de kan være sammen, og et sted der de kan bli undervist.
Første skritt var å sikre seg en bygning som kunne nyttes til mange forskjellige aktiviteter og til kurs. Svært raskt ble fire åpnet. Disse fire Institutt-sentrene ligger i København, Berlin, Hamburg og Leipzig. Senere kom det også et i Düsseldorf i Tyskland. Flere andre er i etableringsfasen. Disse sentrene er enten åpne hele dagen eller hele ettermiddagen og kvelden. De unge kan bare stikke innom, komme til kurs og aktiviteter, bruke biblioteket og datamaskinene til studier, eller komme sammen for å lage middag så de slipper å reise hele veien hjem for så å snu og komme tilbake til et kurs. Enkelte har for lang vei til å rekke hjem etter skole- eller arbeidstid og så komme tilbake til en Institutt-klasse eller aktiviteter.
Et utadrettet institutt-senter beskriver både et sted og det som foregår der. Det er et hyggelig sted der unge enslige voksne er velkomne og kan komme for å lære, for å finne venner med samme tro og der de kan trives mens de finner veien tilbake til full aktivitet i Kirken. Det er også et sted der misjonærer kan ta med seg undersøkere som er i denne aldersgruppen.
Eldste Karl og søster Deanna Webb, misjonærekteparet som er kalt til områdekoordinatorer for Institutt-sentrene, forklarer: «Hit kan de unge komme til alle slags aktiviteter, det er et sted for fellesskap og der de kan føle Ånden. Det er et sted hvor de igjen kan bli integrert i Kirken.»
Det forandrer misjonærarbeidet
Den utadrettede delen av Institutt-senteret er misjonærarbeid. Et misjonærpar eller to misjonærer pluss et heltidsmisjonær-ektepar har ansvar for hvert senter. De skal konsentrere sine krefter om 18- til 30-åringer – aktive, mindre aktive eller ikke-medlemmer. Av den grunn ligger sentrene – som er et fellestiltak for stavene og Kirkens skoleverk – i byer med universiteter og et stort antall unge.
Bare det å ha et sted spesielt for de unge har allerede hatt stor betydning for misjonærarbeidet. Eldste Webb forteller om to misjonærer som var på et universitetsområde og kontaktet unge enslige voksne studenter. De ble fort avvist av de første 10 personene de kontaktet. Så forandret de fremgangsmåte og nevnte det flotte nye senteret for unge enslige voksne i nærheten, der det var alle slags aktiviteter og kurs. Misjonærene rapporterte at de hadde alvorlige samtaler med 28 av de neste 30 personene de kontaktet.
Zula Tenges er en ung kvinne som ble interessert i misjonærenes fremstøt. Hun kom til Tyskland fra Mongolia. Hun ønsket å lære engelsk og fant et kurs på Institutt-senteret. «Kurset var gratis,» sier Zula. «Jeg likte det. Jeg traff noen eldster, og de underviste meg om Kirken. Jeg var egentlig ikke interessert i religion, men jeg ønsket å vite mer om kristendommen.»
Zula, 21, fra Tiergarten menighet, ble trukket med i aktiviteter og vennskapet hun fant ved Instituttet i Berlin. «Det var så hyggelig på Institutt. Jeg har så mange venner. Mange av dem er nå på misjon. Det var et kjempefint sted å bli kjent med Kirken på.» Zula ble døpt for litt over et år siden.
En 40 år gammel kjærlighetshistorie
En av fordelene Christina Marinkovic, 23, fra Tiergarten menighet, ser ved å ha heltidsmisjonærektepar i senteret er det eksempel disse, som har vært medlemmer av Kirken hele sitt liv, er for de unge enslige voksne.
Det var Christinas søster som først tok henne med til Institutt. «Til å begynne med var jeg ikke interessert,» sier Christina, «men jeg hadde en god følelse. Det var godt å se unge som tar gode avgjørelser og gjør det som er riktig. Og de har det gøy. De har det gøy uten alkohol. For meg var det et lite mirakel. Nå har jeg det på samme måte.»
Christina har blitt kjent med eldste Thomas og søster Marilyn Alexander, misjonærekteparet som arbeider ved senteret. «De gjør Institutt så mye bedre. Vi kan se et godt eksempel på hvordan det er å ha vært gift lenge. Det er godt for meg å se at mann og kone kan være lykkelige i 40 år og er forelsket i hverandre. De flørter fremdeles. Det er så søtt å se det.»
Birgit Pless, 24, fra Dahlem menighet, er enig: «Instituttet er et herlig sted og har en god ånd. Vi har et misjonærektepar der som er fantastiske. Det er et avslappet og morsomt sted.»
Og det dekker umiddelbare behov. I Hamburg strevet en ung mann med å bli aktiv igjen. Han var arbeidsledig, og misjonærekteparet brukte mye tid på å hjelpe ham med å skrive et resymé på datamaskinen. Han ble fortrolig med dem og med å være på Institutt-senteret og ble fullt aktiv igjen.
En ung mann som var stasjonert på en militærbase i Leipzig, fant Institutt-senteret og kom regelmessig til kurs og aktiviteter. Militærlivet var så forskjellig fra hans hjemlige liv at han lengtet etter å være sammen med noen som hadde samme idealer som ham. «En kveld,» sier eldste Griffiths, «kom han akkurat da vi skulle avslutte aktiviteten ved senteret. Vi spurte hvorfor han orket å komme når det var så sent. Han svarte: “Jeg måtte komme. Jeg trengte det.”»
Tilbake til Vishakha
Bare halvannet år etter at Vishakha, 26, fra Lankwitz menighet var blitt døpt, ble hun kalt til president for studentrådet ved Instituttet. Nå er det aktiviteter eller kurs nesten hver kveld i uken ved Berlin Institutt-senter. Hun tar kurset i Kirkens historie sammen med 25 andre studenter. Vishakha sier om deres Institutt: «Klassen er veldig stor.» Hun går inn for å få i gang flere aktiviteter, flere anledninger til å dra til museer og konserter, flere morsomme aktiviteter som å spille spill, kanskje en kveld der de ser filmer, og flere vitnesbyrdsmøter. «Hittil,» sier Vishakha, «har vi ikke hatt noe dansekurs. Det vil vi gjerne ha.»
Institutt-sentrene begynner å bære frukt. Unge enslige voksne finner et tilfluktssted, en sted som dekker deres behov. Hvis de er de eneste medlemmene i sine familier, kan de ha familiens hjemmeaften på senteret. Hvis de trenger et godt råd av noen, kan de finne et lyttende øre. Hvis de ønsker å ha det morsomt uten å være redd for at deres normer skal utfordres, kan de finne slike aktiviteter på senteret. Og når de ønsker å lære mer om Herren og hans kirke, kan de ta kurs.
Institutt-sentrene er der for å hjelpe slik det er behov for. De blir en trygg havn mot livets stormer, et sted der man kan finne fred.
DE VOKSER OG HAR FREMGANG
«Vi ønsker å skape en kultur for unge enslige voksne ved de utadrettede sentrene,» sier Horst Gruse, leder for Instituttet i Berlin. «Stavssenteret ble ombygget, og Instituttet ble bygget til. Bygningen kan betjene opptil 120 unge enslige voksne i staven.
Et misjonærektepar er ledere. Vi har familiens hjemmeaften og kurser i religion, lederskap, forberedelse til ekteskap og skriftstudium. Vi har praktiske kurs i for eksempel levende profeters læresetninger, engelskkurs eller andre språkkurs og forberedelse til misjon. Vi ber hjemvendte misjonærer å undervise. Og vi har et stavens sportssenter, vi har dansetilstelninger, grillaktiviteter, tjenesteprosjekter og store arrangementer som konserter og foredrag.
Vi har sett fornyet entusiasme for arbeidet og spesiell fokusering på å nå frem til mindre aktive og ikke-medlemmer.»