En julegjest

Vær så snill, mor, kan vi ikke invitere søster Fuhriman bare en gang til?» tryglet Greg. Hans yngre brødres spente ansikter tittet ut bak Greg som knagger på en knaggrekke.

«Det er julaften, og hun skulle ikke være alene,» sa Layne. Scott og Jim nikket.

«Dere vet hvor mange ganger vi har prøvd å invitere søster Fuhriman hjem til oss,» sa mor. «Hun går sjelden ut. Men dere kan gjerne invitere henne til julaften hvis dere har lyst til det.»

Guttene jublet og fór ut.

Snart gikk døren opp igjen. «Det er et mirakel, mor!» ropte Greg. «Hun sa at hun svært gjerne ville komme. Er det ikke flott?»

Neste dag begynte det å sne. Greg visste at søster Fuhrimann ikke gikk ut når været var dårlig, ikke engang til postkassen. «Tror du hun kommer i morgen likevel?» spurte Greg. Mor var ikke sikker.

På julaften kom tante Carolyn og hennes tre barn akkurat da Layne var ferdig med å rydde opp på kjøkkenet etter middagen. «Kan vi gå og hente søster Fuhriman nå?» spurte Layne.

«OK,» sa far. «Husk å hjelpe henne når hun går over veien. Det er glatt ute.»

«Det skal vi, far,» sa Scott.

«Og hvis hun likevel bestemmer seg for ikke å komme, må dere ikke få henne til å føle dårlig for det,» sa far.

«Det skal vi ikke, far,» sa Greg. Guttene gikk ut i det snedekte landskapet. Det hadde sluttet å sne, og det var fremdeles litt dagslys til å vise vei for dem.

Åtte år gamle Adam hjalp Bekah og Jill å få på seg kostymene til familiens juleskuespill da guttene kom inn gjennom døren – idet de hjalp søster Fuhriman inn! Hun smilte muntert med kinn som glødet av kulde. Familien prøvde ikke å virke altfor overrasket over at deres æresgjest virkelig kom.

Far fikk søster Fuhriman til å føle seg velkommen og hjalp henne å finne plass ved siden av mor. Greg vrengte av seg jakken og satte seg ved pianoet. Etter en åpningsbønn begynte han dempet å spille julesanger. Scott leste fra Bibelen mens de yngre barna rollespilte beretningen om den første jul. Kledd i en badekåpe spilte tre år gamle Bekah ærbødig rollen som Maria, mens Dan forestilte Josef. Jill hadde rollen som en engel med en gullkrans festet i håret. Søskenbarna var hyrder og vismenn, som alle var kommet for å tilbe den nyfødte kongen.

Snart døde strofene fra «Stille natt» hen, og ærbødigheten som fulgte den hellige historien, vek for omfavnelser, smil og ros på alle kanter. For å avslutte kvelden nøt de mors varme kanelboller. Altfor snart var kvelden over.

Guttene tok igjen på seg jakker, luer og votter for å følge søster Fuhriman over veien. Lyset fra utelampen jaget mørket unna og gjorde spaserturen over den snedekte veien hyggelig tross kulden.

«God natt, søster Fuhriman,» ropte Greg idet han og brødrene gikk tilbake mot sitt eget hus.

«God jul,» ropte søster Fuhriman. «Og takk skal dere ha.»

Greg tittet over skulderen like før han gikk inn hjemme. Søster Fuhriman sto fremdeles på trappen sin og fulgte med. Hun vinket.

* * *

Det gikk noen måneder, og familien flyttet til en annen by. Desember året etter kom Greg inn med en konvolutt i hånden. «Vi har fått brev fra søster Fuhriman,» ropte han. Han rev det opp og leste:

«Jeg kommer til å savne familien deres denne julen. Jeg tror ikke jeg noen gang fortalte dere hvor stor glede jeg hadde av å være hos dere julaften. Jeg må fortelle dere nå det jeg ikke fortalte dere da.

Noen år før dere flyttet inn i huset på andre siden av veien for meg, hadde jeg en drøm. Jeg kunne se huset deres, det var helt opplyst og skinte. Da jeg våknet av drømmen, hadde jeg en aldeles herlig, lykkelig og fredelig følelse – noe jeg ikke hadde opplevd særlig ofte siden min mann døde.

Det gikk mange måneder, og jeg glemte helt drømmen. Så inviterte dere meg til julaften. Jeg hadde en så herlig tid da jeg fikk ta del i deres familiefeiring.

Etter at guttene hadde fulgt meg hjem, sto jeg på trappen min for å forsikre meg om at de kom trygt hjem igjen. Akkurat da la jeg merke til at hele huset deres skinte. Det var det samme bildet som jeg hadde sett i drømmen for mange år siden, og jeg hadde den samme fredelige følelsen. Jeg ønsket bare å la dere vite hvor høyt jeg verdsatte dere.»

Da Greg leste søster Fuhrimans ord, husket han varmen han hadde følt den kvelden. Han var takknemlig for at familien hadde latt søster Fuhriman få del i deres feiring, noe som gjorde at hun frydet seg over julen.

«Jul er mer enn trær og funklende lys… Den er fred.»

President Gordon B. Hinckley: «En tid for takknemlighet», Lys over Norge, des.1997, 6.