Velsignet ved råd

Da jeg var biskop for noen år siden, opplevde en familie i menigheten en krisesituasjon da faren mistet arbeidet sitt. Jeg var bekymret for dem og besøkte dem for å rådslå med dem og tilby hjelp fra Kirken. Interessant nok nølte de med å ta imot mitt tilbud om midlertidig hjelp, derfor tok jeg saken opp i menighetsrådet. I kjærlig fortrolighet fortalte jeg dem om mine bekymringer for denne fine familien og ba om forslag til hvordan vi kunne hjelpe dem.

Hjelpeforeningens president meldte seg frivillig til å snakke med moren og få klarlagt hvilke timelige behov de hadde, og arbeide med dem så de kunne ta imot eventuelle varer de trengte – noe som selvfølgelig var i henhold til Kirkens program. Innen et par dager hadde hun oppnådd det jeg ikke hadde vært i stand til, og familien tok ydmykt og takknemlig imot hjelp i form av varer. Eldstenes quorumspresident rådslo med familiefaren – noe som naturligvis var hans rett og plikt – og arbeidet sammen med ham for å finne en jobb. Unge menns president la merke til at familiens hus virkelig trengte å males, og han organiserte det slik at hans prester sammen med høyprestenes gruppe skulle male huset.

Under min samtale med foreldrene oppdaget jeg at de hadde stor gjeld og lå etter med betalingen av sitt pantelån. Jeg fulgte de godkjente retningslinjene for velferd og spurte om deres slektninger hadde mulighet til å hjelpe, men fikk få holdepunkter. Men Hjelpeforeningens president fikk vite at moren hadde en bror som var velstående.

«Det er ingen grunn til å kontakte ham,» sa moren. «Vi har ikke engang snakket sammen på mange år.»

Jeg forsto hennes dilemma, likevel følte jeg at det var viktig å følge Kirkens orden. Derfor snakket jeg med henne og fikk til slutt hennes tillatelse til å kontakte broren, som bodde i en by langt unna. Jeg ringte ham og forklarte den vanskelige situasjonen som hans yngre søster var i. Innen tre dager befant han seg i Salt Lake City og hjalp søsteren å få orden på økonomien. I mellomtiden hjalp eldstenes quorumspresident hennes mann å finne en stabil jobb med god inntekt.

Men det viktigste var at de kom hverandre nærmere og var mer forenet som familie. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det herlige øyeblikket da moren og hennes bror ble gjenforenet etter mange års adskillelse. Selv om broren hadde vært borte fra Kirken, følte de straks godt for hverandre. Dette førte til at broren til slutt kom tilbake til full aktivitet i Kirken og fornyet sitt forhold til familien.

Alt dette hendte takket være en inspirert innsats av et trofast menighetsråd, som fungerte ifølge det programmet som Gud har utarbeidet for sine barn gjennom sine tjenere.