2012
Baseball-leksjonen
Juni 2012


Baseball-leksjonen

«Jeg bor i en familie, den beste som jeg vet. Jeg håper vi kan være sammen i all evighet» (Barnas sangbok, 98).

«Hvorfor må jeg være her?» sutret Lindsay.

«Du trenger å støtte broren din,» sa mamma.

«Men det er så kjedelig,» sa Lindsay. «Jeg ser ikke engang på ham det meste av tiden.»

Lindsays lillebror, Michael, hadde begynt å spille på et baseball-lag for barn, og mor tok med seg Lindsay til hver trening og hver kamp. Lindsay kjedet seg hele tiden. Mens Michael strevde med å treffe baseballen, lyttet Lindsay til musikk, leste bøker og tegnet bilder for lillesøsteren sin.

Lindsay sukket og så på broren som sto ute på banen sammen med lagkameratene. Hun så på ham da han løp for å ta en ball, bommet på den og deretter kastet den til feil person.

«Bare fortsett, Michael!» ropte mor. «Du gjør det flott!»

«Men, mamma,» sa Lindsay, «han gjør det ikke flott.»

«Det er derfor vi er her, Lindsay,» sa mor. «Å heie på Michael, spesielt når han gjør det dårlig. Hvis vi ikke var her og Michael følte at han mislyktes, ville han kanskje slutte å prøve. Jeg ønsker at han alltid skal prøve. Slik som jeg ønsker at du alltid skal prøve med tegningen din.»

«Ingen må heie på meg i tegnetimen,» sa Lindsay. «Michael blir ikke med meg og roper “Flott!”når jeg blander riktige farger.»

«Nei, men han roser alltid tegningene dine når du viser oss dem,» sa mor.

Lindsay tenkte over det. Hun husket at mor hadde kjørt henne til tegnekurset og at Michael noen ganger måtte bli med i bilen, selv om han ønsket å leke med vennene sine. Hun så på Michael ute på banen. Den som skulle slå for det andre laget, hadde nettopp truffet ballen. Den kom rett mot ham!

«Kom igjen, Michael!» ropte Lindsay oppmuntrende. «Du kan ta den!»

Michael løp mot ballen og strakte ut hansken sin. Han tok ballen!

Både Lindsay og mor reiste seg og heiet. «Flott gjort, Michael! Du er min yndlingsbror!» ropte Lindsay.

«Jeg er din eneste bror!» ropte Michael tilbake med et stort smil i ansiktet.

Lindsay satte seg ned igjen og smilte fra øre til øre.

«Kanskje jeg skulle være oppmerksom og oppmuntre Michael mer,» tenkte hun. «Å se ham ta den ballen var det mest interessante som har hendt i hele dag. Og det så ut som han virkelig likte at jeg fulgte med. Jeg er så stolt av ham!»

«Mamma, jeg tror du har rett,» sa Lindsay. «Vi skulle støtte Michael.»

Mor smilte. «Jeg er glad du har forandret mening.»

«La oss heie mer på ham!» sa Lindsay.

«Stå på, Michael!» ropte Lindsay og mor. «Du klarer det!»

Illustrasjon: Shawna J. C. Tenney