2012
Hvor vil mine valg lede meg?
Juni 2012


Hvor vil mine valg lede meg?

Kunne Karina forandre retningen ved å forandre sine avgjørelser?

Karinas smil forsvant. Hun begynte å svette – ikke fordi det var uvanlig varmt den uken. Hun så seg om etter hjelp. Men tross menneskemengden ved åpent hus syntes det ikke som noen la merke til henne der hun befant seg alene med reporteren og alle hennes spørsmål.

Inntil dette øyeblikk hadde 17 år gamle Karina frydet seg over å være frivillig under åpent hus for Kiev Ukraina tempel. Nå som journalisten ventet spent, syntes det som tungen satt fast.

Karina var redd Gud ikke ville hjelpe henne på grunn av tidligere feiltrinn som hun prøvde å overvinne.

Hvor man man ledet ved å følge mengden

Karina vokste opp i Kirken og drømte om tempelekteskap. Men i likhet med mange tenåringer ønsket hun å bli akseptert.

Hun ønsket å være pen og populær som hennes eldre søster. Hun drømte om å utmerke seg og bli beundret, men hun var redd for å skille seg ut og bli latterliggjort. At hun ønsket å følge i sin fars fotspor på politiskolen øket bare presset. Av 2000 studenter var bare 70 kvinner. Hun både gledet seg over oppmerksomheten og fryktet den.

På grunn av sitt ønske om å passe inn tok hun noen dårlige valg. «Verdens tiltrekning var sterk,» sier Karina. «Folk rundt meg drakk og røkte. De presset meg, og jeg ga etter. Jeg likte å høre til en gruppe som følte seg så ubekymret.»

Hun visste at det hun gjorde var galt, men hun tenkte ikke over hvor hennes valg ville føre hanne mens hun fulgte mengden bort fra Gud (se Matteus 7:13–14).

Å velge å forandre seg betyr å forandre det du velger

En dag sa en ung mann hun likte at han respekterte hennes kirkes tro.

Karina skammet seg over at hun ikke etterlevde sin tro bedre, og stoppet endelig opp for å overveie hvor hun befant seg (se Haggai 1:5–7). Hun innså at hennes avgjørelser førte henne bort fra Gud, Den hellige ånds nærvær og hennes drøm om en evig familie.

Den eneste måten å forandre retning på var å forandre avgjørelsene hun tok hver dag.1 Men hun lurte på om hun allerede var for langt nede på gal sti. Var det for sent å forandre seg?

Karina besluttet å begynne å forandre seg ved å be og lese i Skriftene hver dag. Hun begynte å skrive i dagboken sin, noe som hjalp henne å oppdage vår himmelske Faders hjelp hver dag. Hun forandret emnet hvis samtaler begynte å bli dårlige.

Hennes vanskeligste avgjørelse var å ikke velge noen venner en tid, istedenfor å velge venner med negativ innflytelse. Hun begynte å se etter venner med høye normer.

Viktigheten av håp

I månedene som fulgte, følte hun at motstanderen fikk henne til å tvile og frykte hver gang hun tok en beslutning. Noen ganger undret hun om anstrengelsen for å følge Frelseren var verdt det. Den hun ønsket å være, syntes å være utenfor rekkevidde.

Men etter hvert som hun så hvordan hennes foreldre og andre med sterke vitnesbyrd levde, lærte hun at det er noe som er mer kraftfullt enn tvil og frykt – hun lærte at på grunn av omvendelse finnes det håp.

«Jeg så at det var mulig å leve som vi bør,» sier hun. «Vi blir ikke fordømt av våre feiltrinn. Vår himmelske Fader har gitt oss anledning til å omvende oss og forandre retning.»

Å vende seg bort fra de gamle valgene og prøve å følge Frelseren hver dag har lært henne at vår himmelske Fader er tålmodig. «Han har gitt meg den ene sjansen etter den andre til å forandre meg og bli et bedre menneske,» sier hun. «Han har hjulpet meg gjennom vanskelige tider.»

Det finnes hjelp hvis vi velger å følge den

Karina rettet opp skuldrene og vendte seg til journalisten igjen. Smilet lyste opp. Vår himmelske Fader hadde allerede gjort så mye for henne at hun visste han ville hjelpe henne nå.

Da journalisten var ferdig med å stille spørsmål, smilte og vinket Karina. Journalisten smilte tilbake og gikk. Karina husket ikke mye av hva hun hadde sagt, men hun mintes i lang tid hva hun følte, for hun visste at vår himmelske Fader alltid er innen rekkevidde for dem som velger å følge ham.

Note

  1. Se Thomas S. Monson: «Veien til fullkommenhet», Liahona, juli 2002, 111– 114.

Foto: Adam C. Olson