Mamá Sefis reise til templet

Da jeg en dag i 1940-årene var på misjonskontoret i Mexico, kom en søster fra den lille byen Ozumba, som ligger ved foten av Popocatépetl, en aktiv vulkan omkring 70 km sydøst for Mexico City. Vi kjente henne alle. Hun het Mamá Sefi.

Heltidsmisjonærene bodde i hennes lille hjem av soltørket leirstein, der hun alltid hadde et værelse bare for dem. Mamá Sefi, som var mindre enn fem fot (1,5 m) høy, tjente til livets opphold ved å selge frukt på markedsplassen i småbyene rundt Ozumba. Hver by hadde sin egen markedsdag, og hun dro til hvert marked for å selge frukten sin.

Denne dagen kom hun til misjonskontoret bærende på en stor melsekk. Den var full av tostones, halvpeso-mynter i sølv som hun hadde spart gjennom årenes løp. Noen av myntene stammet fra Porfirio Díaz’ dager, han som regjerte i Mexico fra 1884 til 1911. Mamá Sefi hadde reist fra Ozumba til misjonshjemmet med buss med pengesekken sin. Hun fortalte president Arwell L. Pierce at hun hadde spart i mange år for å reise til Salt Lake tempel og motta sin begavelse.

Hun fikk tillatelse til å forlate landet, en misjonær lånte henne en koffert, og vi fulgte henne til toget. President Pierce ringte til en i El Paso i Texas som skulle møte toget da det hadde krysset USAs grense, og sette Mamá Sefi på en buss til Salt Lake City. Medlemmer av den spanske grenen i Salt Lake City skulle møte henne på bussen, sørge for husvære og hjelpe henne i templet.

Noen uker senere kom Mamá Sefi tilbake til Mexico City og deretter hjem til Ozumba. Hun hadde gjennomført den lange reisen trygt. Deretter gikk hun igjen i gang med å selge frukt på markedsplassene.

Mamá Sefi snakket ikke engelsk, så vi spurte henne hvordan hun hadde klart å bestille mat mens hun reiste med buss fra El Paso til Salt Lake City – en tur på flere dager. Hun fortalte at noen hadde lært henne å si “apple pie” på engelsk, så hver gang bussen stoppet for matpauser, bestilte hun eplepai.

Fordi dette var de eneste ord hun kunne på engelsk, levde hun på eplepai under hele bussturen gjennom statene – både til og fra. Men Mamá Sefi var ikke bekymret for det. I stedet kom hun hjem takknemlig og strålende etter sin opplevelse i templet.