Hvem ønsker å be?

Da jeg var på misjon, underviste min ledsager og jeg en familie med mange barn. En dag mens vi planla, ba vi og drøftet hvilken leksjon vi skulle undervise barna i neste gang, og vi ble enige om å undervise om bønn.

Da vi kom til dem, var bestemoren og barna så begeistret. Vi begynte leksjonen med en bønn. Barna var rolige og klare til å lytte. Vi forklarte dem hvordan og hvorfor vi skal be. Som avslutning spurte vi dem: “Hvem ønsker å holde avslutningsbønn?” Alle ønsket å be! Derfor satte vi opp en plan over hvem av dem som skulle holde bønn hver gang vi kom for å undervise. Vi oppfordret dem også til å be når vi ikke var tilstede.

Etter leksjonen tenkte jeg: “Hvorfor faller det så lett for små barn å be mens våre eldre undersøkere synes det er vanskelig?” Jeg fant et svar i Bible Dictionary (bibelordboken): “Så snart vi lærer å kjenne vårt sanne forhold til Gud (nemlig at Gud er vår Fader, og vi er hans barn), blir med ett bønn noe naturlig og instinktivt fra vår side (Matteus 7:7-11). Mange av de såkalte vanskeligheter med hensyn til bønn kommer av at man glemmer dette forholdet” (“Prayer”; se også Veiledning til Skriftene, “Bønn”, scriptures.lds.org).

Fra da av prøvde jeg å hjelpe folk å forstå sitt sanne forhold til vår Fader i himmelen. Vår Fader i himmelen ønsker å tale med sine barn, akkurat slik våre jordiske foreldre ønsker å tale med oss. Han elsker oss, han ønsker å tale til oss, og han ønsker at vi skal tale til ham.