“Jeg trenger deg hver stund”

Kvelden etter kom vi til guttens hjem, klare til å undervise. Vi ble overrasket da vi fant ut at Pak Mi-Jung også ønsket at vi skulle undervise datteren, Kong Su-Jin. Og ettersom vi var fremmede i hjemmet hennes, ønsket Pak Mi-Jung å være med på leksjonene. Vi var naturligvis glade for å kunne undervise alle som ville lytte.

Etter at de hadde servert oss noen forfriskninger, satte vi oss ned og begynte å snakke sammen. Istedenfor å la oss begynne leksjonen, ønsket Pak Mi-Jung å bli bedre kjent med oss og fortelle oss om familiens omstendigheter. Hun fortalte oss om den senere tids prøvelser og vanskeligheter som de hadde vært gjennom, blant annet sønnens kamp mot kreft. Han hadde med hell gjennomgått strålebehandling, og kreften var nå i remisjon, men legene advarte og sa at den når som helst kunne blusse opp igjen. Dette var en stor påkjenning for familien. De var en arbeiderklassefamilie, og faren måtte arbeide svært hardt bare for at de kunne ha tak over hodet og mat på bordet.

Prøvelsene deres gjorde meg sjokkert og trist. Livet var ikke lett for dem, men nærheten i familien var langt tydeligere enn jeg hadde sett i noen annen familie jeg hadde møtt i Korea, noe som sier mye i et familie-orientert samfunn som Korea. Vi dro fra dem den kvelden etter å ha blitt bedre kjent med denne spesielle familien og ha fått anledning til å dele evangeliebudskap med dem.

Min ledsager og jeg kom tilbake for å undervise flere ganger den uken, og hver gang opplevde vi den samme varmen og generøsiteten vi hadde opplevd under vårt første besøk. Da vi kom inn på emnet dåp, var begge barna svært ivrige etter å bli medlem av Kirken. Moren delte imidlertid ikke deres begeistring. Selv om undervisningen vår hadde gjort inntrykk på henne, og hun håpet at det var sant, følte hun ikke at hun kunne inngå og holde den slags forpliktelser som det å slutte seg til Kirken innebar. Hun følte heller ikke at det ville være passende for henne å bli døpt uten sin mann, som vi ennå ikke hadde møtt. Men hun var mer enn villig til å fortsette å møte oss, og ønsket også å gå i kirken sammen med barna.

På slutten av den andre uken, mens vi fortsatte å undervise i hjemmet hennes, møtte vi mannen hennes, Kong Kuk-Won – en ydmyk, imøtekommende og storsinnet mann. Han deltok på de siste diskusjonene, og trodde umiddelbart på alt vi underviste, herunder læresetninger som andre ofte synes er vanskelige, som tiende og Visdomsordet. Til tross for deres ganske håpløse økonomiske situasjon, begynte de å betale tiende. Farens eneste hindring var at han måtte arbeide på søndager. Han arbeidet på Seoul internasjonale lufthavn hver søndag, så han kunne ikke gå i kirken sammen med resten av familien. Til tross for arbeidstidene hans, sørget han og hans hustru for å være tilstede på barnas dåp søndagen etter.

Etter barnas dåp fortsatte vi å møtes ofte i familiens hjem. Vi holdt familiens hjemmeaften, delte skriftsteder og oppbyggende opplevelser, og presenterte dem for medlemmer i menigheten. Men til tross for stadige evangelierelaterte opplevelser, var ikke foreldrene nærmere å bli døpt.

I mellomtiden ble min ledsager og jeg forflyttet, og min nye ledsager kom rett fra opplæringssenteret for misjonærer. Han var full av tro, energi og begeistring, og for å være ærlig hadde jeg vanskelig for å holde tritt med ham. Etter å ha møtt Kong Kuk-Won og Pak Mi-Jung noen ganger, spurte ledsageren min meg om min tidligere ledsager og jeg hadde fastet sammen med dem. Det hadde vi ikke. Faktisk hadde ikke tanken slått meg engang. Så vi møtte familien og foreslo en faste. Jeg ble sjokkert da jeg fikk høre at de regelmessig hadde fastet på egen hånd, både for sønnens helse og for en forandring i arbeidstidene så det ville bli mulig for Kong Kuk-Won å gå i kirken. Etter at min ledsager og jeg sluttet oss til dem i en faste, ble våre bønner besvart og Kong Kuk-Wons arbeidstider ble forandret. Men Pak Mi-Jung var fremdeles fast bestemt på ikke å bli døpt.

Så fikk ledsageren min enda en glimrende idé. Han fant frem sin salmebok i lommeformat og spurte om vi kunne synge sammen med dem. Selv om vi hadde sunget sammen ved tidligere anledninger, hadde jeg aldri sett Pak Mi-Jung synge, og antok at hun ikke likte å synge eller var utilpass fordi musikken var ny for henne. Ledsageren min spurte henne om hun hadde en favorittsalme, og til min forbauselse fikk hun klump i halsen og svarte at favorittsalmen hennes siden hun var liten hadde vært “Jeg trenger deg hver stund” (Salmer, nr. 63). Vi begynte å synge firestemt, hvor faren sang melodien, moren sang alt, ledsageren min sang tenor og jeg sang bass.

Ånden var sterk i rommet. Da vi sang det tredje verset, ble hun overveldet av følelser, og stemmen hennes falt ut mens vi fortsatte:

Da vi avsluttet det fjerde og siste verset, hikstet hun. Mannen hennes prøvde å trøste henne, og hun klarte til slutt å samle seg. Hun så meg rett i øynene og sa: “Jeg trenger å bli døpt.”

Bilde

drawing of woman holding an Asian hymnbook

Dåpsmøtet for Kong Kuk-Won og Pak Mi-Jung den søndag ettermiddagen var et av de mest åndelige på misjonen min. Barna deltok i programmet, og mange lokale medlemmer deltok for å vise sin støtte til den nyeste konvertittfamilien i menigheten. Min ledsager og jeg hadde et spesielt musikknummer: “Jeg trenger deg hver stund”.

Jeg fullførte omsider misjonen og reiste hjem. Etter et år på universitetet dro jeg tilbake til Korea fordi jeg fikk en praktikantstilling der den sommeren, og hver helg prøvde jeg å besøke de mange spesielle vennene og familiene jeg hadde møtt på min misjon. Etter noen uker reiste jeg tilbake til Balsan og møtte denne spesielle familien. Da jeg kom hjem til dem, la jeg merke til at en av dem manglet – sønnen. Med tårer i øynene fortalte Pak Mi-Jung nyheten. Sønnens kreft hadde kommet tilbake, og han hadde tapt kampen i en alder av 14 år.

Da jeg prøvde å uttrykke min kondolanse og samtidig takle smerten jeg følte, forsikret Kong Kuk-Won meg om at alt ville gå bra. De elsket evangeliet, gikk trofast i Kirken, og så frem til den dagen de som familie kunne bli beseglet for tid og all evighet i Seoul Korea tempel. Til tross for sorgen de følte, visste familien at de ville få se Kong Sung-Gyun igjen og bli gjenforent. Pak Mi-Jung fortalte meg også at daglig salmesang hjalp henne å finne styrke til å takle situasjonen og føle den ledsagende freden som Ånden bringer.

Da jeg dro fra dem den kvelden, tenkte jeg igjen på ordene i Pak Mi-Jungs favorittsalme. Jeg er takknemlig for at vår himmelske Fader velsignet familien med fred etter at Kong Sung-Gyun gikk bort, og jeg er spesielt takknemlig for Åndens rolle i Pak Mi-Jungs omvendelse, som gjorde det mulig for familien å kvalifisere seg til templets evige velsignelser.