Hans løfte om alltid
Robyn Casper, Utah, USA
Illustrasjoner: Bradley H. Clark
Mens jeg satt på et nadverdsmøte og grunnet på bønnen for brødet, hørte jeg disse ordene om og om igjen i tankene: “Så hans Ånd alltid kan være hos dem” (Moroni 4:3; L&p 20:77).
“Alltid,” lød den – ikke bare av og til. Hvordan kunne det da ha seg at min mann og jeg noen måneder tidligere ikke hadde blitt tilskyndet til å beskytte vår 11 år gamle sønn før han ble drept av en bil som kjørte på ham mens han syklet? Hvorfor ville ikke vår himmelske Fader “alltid” våke over oss og advare oss?
Jeg hadde lært i Primær og trodde at Den hellige ånd ville beskytte oss. Han ville bruke den milde, lave røsten til å våke over, veilede og advare oss mot farer. Denne tanken hadde kvernet rundt i hodet mitt siden Ben gikk bort. Jeg savnet ham veldig, og jeg ønsket så inderlig å forstå og få fred.
Hvor var min advarselsrøst? Hvor var Den hellige ånd? Jeg følte at vi gjorde vårt beste for å være rettskafne. Vi betalte vår tiende, deltok på våre møter og utførte tjeneste hver gang vi ble bedt om det. Vi var langt fra fullkomne, men vi holdt familiens hjemmeaften og studerte Skriftene sammen. Vi prøvde.
Omtrent på denne tiden satt jeg i en klasse i Hjelpeforeningen da læreren fortalte en historie om en nær slektning. Mens hun ventet på rødt lys, hadde slektningen følt en tydelig tilskyndelse til å bli der hun var når det ble grønt lys. Hun fulgte tilskyndelsen, og nesten umiddelbart kom en stor lastebil dundrende gjennom krysset på rødt lys. Hadde hun ikke hørt og adlydt denne røsten, kunne hun og barna hennes ha blitt skadet eller til og med drept.
Denne historien gjorde sterkt inntrykk, men mens jeg satt i stolen i tårer som forberedelse til å reise meg og forlate rommet, følte jeg stor trøst strømme over meg. Jeg følte fred over at Den hellige ånd virkelig hadde vært med meg. I mitt tilfelle hadde han ikke vært der som en advarselsrøst, men som en trøster.
Helt siden Bens ulykke hadde jeg følt uant styrke og hadde blitt trøstet ved min himmelske Faders kjærlighet. Jeg forsto mange ganger ikke hvorfor enkelte ting skjer, men jeg hadde aldri tvilt på hans kjærlighet.
Jeg tror at Gud forstår alle ting, og aldri vil overlate meg til meg selv. Den hellige ånd har mange oppgaver i vårt liv. Han kan beskytte oss, men i tillegg veileder, trøster og underviser han oss og gir oss forståelse og andre velsignelser.
Jeg lærte at vår himmelske Fader holder sine løfter. Han hadde “alltid” vært med meg.