Ren religion

I midten av juli 1984, bare noen uker etter at min hustru Carol og jeg giftet oss i Los Angeles California tempel, var vi på vei til Utah, der jeg skulle begynne min karriere, og Carol skulle fullføre sine studier. Vi kjørte hver vår bil. I de to bilene hadde vi alt vi eide.

Nesten halvveis til målet kjørte Carol opp på siden av meg og gjorde tegn til meg. Dette var i tiden før mobiltelefoner og smarttelefoner, tekstmeldinger og Twitter. Da jeg så ansiktsuttrykket hennes gjennom bilvinduet, skjønte jeg at hun ikke følte seg bra. Hun formidlet at hun kunne fortsette å kjøre, men jeg var bekymret for min nye brud.

Da vi nærmet oss den lille byen Beaver i Utah, kjørte hun igjen opp på siden av meg, og jeg skjønte at hun måtte stoppe. Hun var syk og kunne ikke fortsette. Vi hadde to biler fulle av klær og bryllupsgaver, men vi hadde dessverre lite penger. Vi hadde ikke råd til å ta inn på hotell. Jeg visste ikke hva vi skulle gjøre.

Ingen av oss hadde noensinne vært i Beaver, og siden vi ikke visste helt hva vi lette etter, kjørte vi rundt i noen minutter før jeg så en park. Vi kjørte inn på parkeringsplassen og fant et tre med litt skygge, hvor jeg la ut et teppe slik at Carol kunne hvile.

Noen minutter senere kjørte en annen bil inn på den nesten tomme parkeringsplassen og parkerte ved siden av våre to biler. En kvinne omtrent på alder med mødrene våre, kom ut av bilen og spurte om noe var galt, og om hun kunne hjelpe. Hun nevnte at hun hadde lagt merke til oss da hun kjørte forbi, og følte at hun skulle stoppe. Da vi forklarte situasjonen, inviterte hun oss straks til å følge henne hjem, hvor vi kunne hvile så lenge vi ønsket.

Vi lå snart i en komfortabel seng i et svalt soverom i kjelleren hennes. Da vi hadde funnet oss til rette, nevnte denne flotte søsteren at hun hadde en rekke ærender å gjøre, og at vi ville bli alene i noen timer. Hun sa at hvis vi var sultne, måtte vi bare forsyne oss med det vi kunne finne på kjøkkenet, og at hvis vi dro før hun kom hjem, måtte vi huske å lukke døren.

Etter å ha fått litt sårt tiltrengt søvn, følte Carol seg bedre, og vi fortsatte reisen uten å stikke innom kjøkkenet. Da vi dro, hadde den snille kvinnen ennå ikke kommet hjem. Til vår store ergrelse noterte vi ikke adressen, og har aldri på behørig vis fått takket vår egen barmhjertige samaritan, som stoppet langs veien og åpnet sitt hjem for fremmede i en vanskelig situasjon.

Når jeg reflekter over denne opplevelsen, tenker jeg på følgende uttalelse av president Thomas S. Monson, som er et levende eksempel på Frelserens formaning: “Gå du bort og gjør likeså” (Lukas 10:37): “Vi kan ikke virkelig elske Gud dersom vi ikke elsker våre medreisende på denne jordiske reisen.”²

Uansett hvor vi møter “reisefeller” – på veien eller i vårt hjem, på lekeplassen eller på skolen, på arbeidsplassen eller i kirken – når vi søker, ser og handler, vil vi bli mer lik Frelseren, og velsigne og yte tjeneste på veien.

Bilde

drawing of woman praying

Illustrasjoner: Annie Henrie

Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum sa:

“I motsetning til vår dyrebare Frelser, kan vi helt klart ikke sone for menneskehetens synder! Og vi kan absolutt ikke ta på oss alle jordiske sykdommer, skrøpeligheter og plager (se Alma 7:11–12).

Vi kan imidlertid i vår mindre målestokk, slik Jesus har bedt oss om, virkelig gjøre alt vi kan for å bli ‘likesom [Han] er’ (3 Nephi 27).”³

Når vi prøver å bli som han er, med et oppriktig ønske om å velsigne “våre medreisende”, vil vi bli gitt muligheter til å glemme oss selv og hjelpe andre. Disse mulighetene kan ofte være besværlige og sette på prøve vårt sanne ønske om å bli mer lik Mesteren, hvis største tjenestegjerning, hans altomfattende forsoning, var alt annet enn beleilig. “Men,” sier han, “ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn” (L&p 19:19).

Hvis vi oppriktig prøver å bli mer lik Frelseren, vil vi kunne få hjelp til å se det vi kanskje ellers ikke ville sett. Vår barmhjertige samaritan levde nært nok til Ånden til å reagere på en tilskyndelse og ta kontakt med en fremmed i nød.

Bilde

drawing of three children with lantern

Illustrasjoner: Annie Henrie

Å se med åndelige øyne er å se ting som de virkelig er, og se behov vi kanskje ellers ikke ville ha lagt merke til. I lignelsen om sauene og geitene hadde hverken de som ble “velsignet” eller de som ble “forbannet”, gjenkjent Frelseren i dem som var sultne, tørste, nakne eller i fengsel. De reagerte på sin belønning med å spørre: “Når så vi deg?” (Se Matteus 25:34–44).

Bare de som hadde sett med åndelige øyne for å se behovet, handlet og velsignet dem som led. Vår barmhjertige samaritan forsto behovet da hun så med åndelige øyne.

Bilde

drawing of older woman and young man

Illustrasjoner: Annie Henrie

Vi ser kanskje behovene rundt oss, men føler oss uskikket til å gjøre noe fordi vi antar at det vi har å tilby, ikke er tilstrekkelig. Når vi prøver å bli som Han er, og når vi ser våre medreisendes behov med åndelige øyne, må vi stole på at Herren kan virke gjennom oss, og deretter må vi handle.

Da Peter og Johannes kom til templet, møtte de en mann som var “lam fra mors liv av”, som ba dem om almisser (se Apostlenes gjerninger 3:1–3). Peters svar er et eksempel og en oppfordring til hver enkelt av oss:

“Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn – stå opp og gå!

Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp” (Apostlenes gjerninger 3:6–7).

Vi kan handle ved å gi av vår tid og våre talenter, et vennlig ord eller en sterk rygg. Når vi søker og ser, vi vil bli satt i omstendigheter og situasjoner hvor vi kan handle og være til velsignelse. Vår barmhjertige samaritan handlet. Hun tok oss med hjem og ga oss det hun hadde. Hun sa i bunn og grunn: “Det jeg har, det gir jeg deg.” Det var akkurat det vi trengte.

President Monson har undervist de samme prinsippene:

“På reisen gjennom jordelivet vil hver av oss ta sin egen vei til Jeriko. Hvordan kommer din opplevelse til å bli? Hvordan vil min bli? Vil jeg unngå å legge merke til ham som har falt blant røvere og trenger min hjelp? Vil du?

Vil jeg være den som ser den skadde og hører hans bønn, men går over til den andre siden? Vil du?

Eller vil jeg være en som ser, som hører, som stopper og som hjelper? Vil du?

Jesus ga oss vår parole: ‘Gå du bort og gjør likeså.’ Når vi adlyder denne erklæringen, åpnes et evig perspektiv for oss, og vi kan oppleve en glede vi sjelden finner maken til og som aldri overgås.”⁴

Når vi blir mer lik Frelseren ved å søke, se og handle, vil vi få bekreftet sannheten av kong Benjamins ord: “Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste” (Mosiah 2:17).