Tilbedelse i templet: Nøkkelen til å kjenne Gud

Templet er av største viktighet når det gjelder å få tilrettelagt omgivelsene for renselse og dermed helligjørelse av oss selv, som når vi lærer om Kristus, kan lede oss til personlige kunnskap og vitnesbyrd om ham, hvilket fører til den mest dyrebare av livets gaver.

Læring og tilbedelse i templet kan være som å gå på det evige livs universitet, gjennom Jesus Kristus. Ved innvielsen av Kirtland tempel, ble denne bønnen gitt til Herren: “Og måtte du gi, hellige Fader, at alle som skal tilbe i dette hus, kan lære visdoms ord … 

og at de kan vokse opp i deg og motta en fylde av Den Hellige Ånd” (L&P 109:14-15).

Oppnås dette ved seremonier og ritualer? Ja, delvis, hvis vi forstår formålet, symbolikken, på samme måte som Adam og Eva ble bragt til forståelse av dem de første dagene i jordelivet. Men i utgangspunktet lærer vi prinsippene om evig fremgang, evig liv, gjennom innholdet i budskapet. Det er gjennom noen få enkle prinsipper vi inngår pakter med Herren. Husk Paulus’ utsagn til romerne om at vi blir gjenforenet med Gud ved Kristi død, og frelst “ved hans liv” (Romerne 5:10). For meg betyr dette at prinsippene i Hans hellige liv leder oss til den fylden av frelse som vi kjenner som opphøyelse – kjærlighet, lærdommer, tjeneste, vekst, skape liv på et gudelignende nivå sammen med våre kjære, og Faderen og Sønnen. I templet kan vi lære å leve slik Jesus levde på jorden, og forberede oss til å leve som han og Faderen lever nå.

Hvilke prinsipper er det som er viktige i Hans liv og som undervises i templet, og som viser til de paktene vi inngår med Herren? …

Han viste sin kjærlighet slik kanskje bare han og Faderen virkelig kan forstå. Men vi er her for å lære det, å elske nok til å kunne gi. På slagmarken og i et rom på sykehuset, i stille heroiske omstendigheter av uselvisk hengivenhet til foreldre eller barn, har jeg sett at det finnes mennesker som virkelig har lært å elske og ofre på Hans måte.

Bilde

Christ-with-the-woman-at-the-well

Stå opp og gå, av Harry Anderson

Når vi velger å følge en kurs der vi gir, bryr oss om, er vennlige og snille, forstår vi at dette er ikke et valgfritt element i evangeliet; det er evangeliets hjerte. Anstendighet og ære, uselviskhet, gode manerer og god smak blir forventet av oss. Det som til syvende og sist virkelig betyr noe, er hva slags mennesker vi er, og hva vi er villige til å gi … Dette bestemmer vi hver dag, hver time, mens vi lærer og godtar Herrens veiledning.

Etter korsfestelsen, oppstandelsen og Frelserens himmelfart, skjedde det noe med disiplene, ledet av Peter, som i en vanskelig time hadde sviktet ham. Pinsefesten kom – Åndens tilkjennegivelse – og de som hadde tvilt, bar sterke vitnesbyrd. Kapitlene 1 til og med 5 i Apostlenes gjerninger forteller historien. De siste versene i kapittel 5 har en dramatisk påvirkning. Gamaliel har grepet inn sammen med sine bekjente for å gi disiplene en sjanse til, litt mer tid. De blir igjen advart og bedt om å undervise og predike om Kristus, de blir slått en gang til, og så løslatt. Opptegnelsen forteller at de dro fra stedet i glede over at de var funnet verdige til å lide for Kristi skyld. Så, “uten opphold fortsatte de med å undervise hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias” (Apostlenes gjerninger 5:42).

På samme måte skulle noe skje med oss når vi drar fra templet med den samme ånd som i 3 Nephi 17:3: “Gå derfor hjem og overvei de ting jeg har sagt, og be til Faderen i mitt navn så dere kan forstå, og bered deres sinn til i morgen, og jeg kommer til dere igjen.”

En rensende ånd kan få oss, kjent som vi nå er med veien som er opplyst av Herren – med kjærlighet til Ham – til å bli nye mennesker, som praktiserer nestekjærlighet og brorskap, er villige til å gjøre Herrens vilje, tjene, dele, elske, være lojal mot sunne normer, og søke Guds rike først.

Vi trenger å rense vårt familieliv og gjøre vårt hjem til et sted der vi kan undervise og predike om Jesus Kristus til daglig, og alltid følge ham. Vårt hjem, vår familie, vårt individuelle liv skulle bli et senter for læring, et senter for uselviskhet og tjeneste. Sagt med Rufus Jones’ ord, “De hellige er ikke skapt for glorier og indre spenning. De er skapt for å være fokuspunkt for lys og kraft. En sann hellig er en god mor, en god nabo, en god kraft i samfunnet, en herlig duft og en berikende velsignelse. En sann hellig er en dynamisk kristen som erholder enkelte ting som kjennetegner livet slik det er i himmelen.”¹

Overvei det som for meg er en klar og mektig nøkkel til meningen med templer og tempeltilbedelse. Herren åpenbarte til profeten Joseph Smith i 1836 teksten til den bønnen som ble uttalt ved innvielsen av Kirtland tempel. Bønnen ble kapittel 109 i Lære og Pakter. En som virkelig ønsker å forstå den grunnleggende betydningen av templer, skulle lese det om og om igjen, særlig de første rørende, kraftige 24 versene. Vers 5 er en vakker uttalelse som fortjener grundig overveielse: “For du vet at vi har utført dette arbeidet under store trengsler, og i vår fattigdom har vi gitt av våre midler for å bygge et hus til ditt navn, så Menneskesønnen kunne ha et sted å åpenbare seg for sitt folk” (L&P 109:5; uthevelse tilføyd).

Hvordan åpenbarer han seg selv for sitt folk i templet?

I all hovedsak, tror jeg, gjennom den vakre og overbevisende klarhet i prinsippene i templet, ordinansene og paktene, gjennom tempeltjeneste – gjennom åpenbaringens ånd og andre av Åndens velsignelser som er tilgjengelige for dem hvis hjerte og sinn er på bølgelengde, og som er tålmodig og villig til å lære og bevege sitt liv mot Kristuslignende idealer (se 3 Nephi 27:21, 27).

Et eksempel kan være nyttig for å vise den åndelige styrke som blir dem til del som forblir i Herrens tjeneste i templet. Jeg kom til templet en morgen omtrent kl 04:30, takknemlig for å ha vært istand til å komme meg hjemmefra og dit gjennom tung snø. I et tilbaketrukket rom traff jeg tilfeldigvis på en gammel venn som jeg hadde stor beundring for. Han satt der, tankefull, mens han lente seg fremover på stokken sin. Som meg var han kledd i hvitt, tempelarbeider-hvitt. Jeg hilste muntert på ham og spurte hva han gjorde her så tidlig på morgenen.

Han sa, “Du vet hva jeg gjør her, president Hanks. Jeg er tempelarbeider og er her for å utføre mitt oppdrag.

“Jeg vet det,” sa jeg, “men jeg undrer på hvordan du kom deg hit gjennom snøstormen. Jeg hørte nettopp på radioen at Parleys Canyon er stengt for all trafikk, ja faktisk sperret.”

Han sa, “Jeg har en bil med firehjulstrekk som kan klatre opp trær.”

Jeg sa, “Det har jeg også, ellers ville jeg ikke vært her, og jeg bor bare fem kilometer unna.”

Jeg spurte deretter hvordan han hadde klart å komme seg gjennom sperringene som de hadde annonsert på nyhetene. Svaret hans var som ventet fra denne gårdbrukeren og stavspresidenten som jeg først hadde truffet som en sterk mann på hest mens vi tilbrakte ettermiddagen sammen før stavskonferansens møter. Gikt og alderdom hadde bokstavelig talt krympet ham, og ville snart ta hans liv. Han hadde mange store smerter når han rørte seg. Hans svar denne morgenen var, “President Hanks, jeg har kjent disse mennene i veipatruljen, mange av dem helt siden de ble født. De vet at jeg må komme gjennom, og at om det skulle være nødvendig, ville jeg begynne å gå! De kjenner også til bilen min og den erfaringen jeg har, så de bare flyttet barikadene sine.”

Han var der, trofast og lojal, tidlig om morgenen, for å begynne sitt hellige arbeid. Det er mennesker med slik tro og hengivenhet templene er med på å utvikle.