Familiens evige betydning

For å forklare bakgrunnen for vår kirkes trosoppfatninger om familien, vil jeg sitere teksten fra en sang som ofte synges av våre barn, som heter “Før vi ble født”. Denne sangen forklarer hvor vi kommer fra, hvorfor vi er her og hvor vi skal hen. Det er det siste-dagers-hellige kaller frelsesplanen – en evig plan fra vår himmelske Fader.

Ha denne sangen i tankene mens jeg forklarer noen viktige elementer i frelsesplanen som vil understreke vår egen og familiens udødelighet og evige natur.

Før dette livet levde vi sammen med Gud, som er vår himmelske Fader. Han er våre ånders far i bokstavelig forstand, og vi er hans åndebarn. Derfor er alle som blir født inn i dette livet, åndelige brødre og søstre.

“Hele Guds hensikt – hans gjerning og hans herlighet – er å gjøre oss alle i stand til å nyte godt av alle hans velsignelser.” Vårt valg om å adlyde eller nekte å adlyde hans bud, avgjør vår evige fremtid. “Jesus Kristus står sentralt i Guds plan. Ved sin forsoning oppfylte Jesus Kristus sin Faders hensikt og gjorde det mulig for oss alle å få udødelighet og evig liv.”³ Ekteskap og familiebånd blir beseglet ved prestedømmets myndighet til å vedvare på den andre siden av graven, hvis vi blir viet “for tid og all evighet” i templet (L&p 132:7).

Jeg håper denne korte oversikten vil hjelpe dere å forstå hvor fullstendig knyttet vår teologi er til den tradisjonelle familien. Samfunn, lover og folkemeninger kan forandre seg, men samfunnets versjon av familien kan ikke gjøre det, og vil ikke erstatte Guds hensikt og plan for sine barn.

I dagens samfunn, hvor ekteskap og barn blir stadig mer marginalisert, står ikke Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige alene om å utpeke den tradisjonelle familien som en av dens viktigste doktrinære elementer.

Pave Frans har sagt: “Han [Gud] har skapt menn og kvinner til lykke, til å dele sin reise med noen som utfyller dem, til å ha den vidunderlige opplevelsen av kjærlighet – til å elske og bli elsket, og til å se sin kjærlighet bære frukt i form av barn.”⁴

Baptistkirken erklærer: “Ekteskap er foreningen av en mann og en kvinne i en paktsforpliktelse for livet… Mann og hustru er likeverdige for Gud, ettersom begge er skapt i Guds bilde.”⁵

Vår doktrinære tro om den evige familie og uttalelser fra andre fremtredende kristne ledere gjør det lettere å forstå hvorfor vi er så opptatt av å pleie, beskytte og fremme tradisjonelle familier.

Det finnes dem som mener at en slik lære og slike uttalelser er irrasjonelle religiøse ideer. I juni 2015 strakk imidlertid USAs Høyesterett seg langt for å anerkjenne at oppriktige og fornuftige mennesker kan ha en annen oppfatning, selv når de anerkjenner likekjønnet ekteskap:

“Ekteskap er hellig for dem som etterlever sin religion…

Det finnes utallige henvisninger til ekteskapets skjønnhet i religiøse og filosofiske tekster som strekker seg over tid, kulturer og trossamfunn, så vel som i kunst og litteratur i alle deres former. Det er rimelig og nødvendig å si at disse henvisningene er basert på den forståelse at ekteskap er en forening mellom to personer av motsatt kjønn…

Ekteskap er etter deres mening av natur en kjønnsdifferensiert forening av mann og kvinne. Dette synet har lenge rådet – og fortsetter å råde – i god tro blant fornuftige og oppriktige mennesker her, og over hele verden.”⁶

Høyesterett anerkjente med rette at mange oppriktige og fornuftige mennesker i verden fortsetter å anerkjenne tradisjonelt ekteskap.

Bilde

family sitting together

Når man forstår at fornuftige og oppriktige mennesker kan se på ekteskap som bare mellom personer av motsatt kjønn, må det offentlige rom ta hensyn til slike synspunkter, og religionsfriheten må beskytte dem. Ettersom religiøs tro kan påvirke hvordan troende ser på selve hensikten med livet, vil faktisk slike synspunkter prege deres samhandling med samfunnet.

Jeg tenker på nyhetsartikkelen om små barn hvis lærer leste en historie for dem om to prinser som forelsket seg. Læreren fremla dette materialet uten forvarsel. Da foreldrene ba om å bli varslet dersom denne historien skulle leses igjen i fremtiden, nektet skolen.⁷

Ville det virkelig ha skadet skoleledelsen om de lot foreldrene trekke sine barn ut når materialet som ble undervist, var i strid med deres tro? Skolens avgjørelse virker som et direkte angrep på foreldrenes rolle i barnas oppdragelse.

Vi lever i en tid med ytterligheter. Kompromisser synes ofte vanskelige og fjerne. Vi hører historier om dem som har forsøkt å være tro mot sine normer, bare for å bli anklaget for skinnhellighet eller intoleranse eller bli straffet på en tilsynelatende urimelig måte.

De fleste av verdens nesten 200 nasjoner, heriblant USA, anerkjente foreldrenes privilegier med hensyn til å undervise sine barn da de undertegnet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Paragraf 18 i denne traktaten lyder: “Partene… forplikter seg til å respektere foreldrenes frihet… til å sikre sine barns religiøse og moralske utdannelse i samsvar med sin egen overbevisning.”⁸

Denne internasjonale menneskerettighetsbeskyttelsen er i samsvar med Kirkens syn, slik det står i familieerklæringen: “Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet… til å lære dem å elske og tjene hverandre [og] til å overholde Guds bud… Ektemenn og hustruer – mødre og fedre – vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle disse forpliktelsene.”⁹

Det kan føles som om tidevannet slår imot oss, men vi har rikelig med støtte for å fortsette å holde på og bevare vårt syn på tradisjonelt ekteskap. Jeg har nevnt bare noen få kilder. Det finnes mange flere.

Vi må samle all den støtte vi kan for å styrke og beskytte våre trosoppfatninger, familier og friheter. Enkelte prøver aktivt å frata oss disse rettighetene. En nyhetsartikkel meldte at millioner av dollar har blitt pøst ut for å bekjempe religionsfriheten i USA.¹⁰

Med hensyn til slike trusler, syns jeg min kollega, eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers Quorum, har sagt det best: “Selv når vi prøver å være saktmodige og unngå strid, må vi ikke gå på akkord med eller utvanne vår plikttroskap mot de sannhetene vi forstår. Vi må ikke oppgi våre standpunkter eller våre verdinormer.”¹¹

Hvis de som kjemper mot oss, er oppriktige i sitt engasjement for verdinormene mangfold og likestilling, bør vi kunne samarbeide om å finne medfølelse og fred. Å påtvinge noen en annens trosoppfatninger, slik som med barna som fikk opplest materiale i strid med foreldrenes ønsker, reduserer mangfoldet og forskyver likestillingsbalansen. Ved å inngå kompromisser og vise kjærlighet til alle Guds barn, som er våre brødre og søstre, kan vi skape en fredelig og mangfoldig billedvev av idealer og trosoppfatninger.

Bilde

family walking and holding hands

Nå som jeg har beskrevet betydningen av tradisjonelt ekteskap, og at vi må forsvare våre rettigheter, vil jeg forklare hvorfor vi skulle strekke ut en hånd for fellesskap med dem som vi er uenige med. Jesus Kristus befalte:

“Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,

for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen” (Matteus 5:44-45).

På samme måte som vi ikke vil og ikke bør unngå familiemedlemmer som vi er uenige med, hverken kan eller bør vi unngå dem som ser annerledes ut eller tenker eller oppfører seg annerledes enn vi gjør. Vi viser vår beste medmenneskelighet når vi viser kjærlighet og vennlighet overfor alle Guds barn. Vi viser vårt disippelskap når vi unngår stridigheter, når vi nekter å bruke hånlige merkelapper, og når vi kommer til det offentlige rom for å oppnå rettferdige resultater ved hjelp av forståelse og gjensidig respekt.

Kirken støttet nylig lovgivning som balanserte homofiles ønsker med dem som har tradisjonelle religiøse synspunkter og deres ønsker. Lovgivningen beskytter homofile mot å bli oppsagt eller nektet bolig på bakgrunn av sin seksuelle legning eller identitet. Samtidig beskyttes den religiøse samvittighet og retten til å praktisere dypt forankrede religiøse trosoppfatninger av denne robuste lovgivningen.¹²

Ingen av partene oppnådde alt de ønsket, men vårt samarbeid med de homofiles representanter og Utahs lovgivende forsamling reduserte splittelsen i våre lokalsamfunn uten å ofre viktige prinsipper.¹³ Vi kan vise hverandre kjærlighet uten å gå på akkord med personlige guddommelige idealer. Og vi kan snakke om disse idealene uten å marginalisere andre.

Jesus Kristus var det fremste eksempel på kjærlighet til andre. Bare noen timer før han begynte den smertefulle prosessen med å betale for våre synder, møtte han sine apostler for å delta i påskemåltidet – hans siste måltid – og gi dem de siste instruksjoner han skulle gi dem i jordelivet. Blant hans læresetninger finner vi denne gripende og livsendrende erklæringen: “Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre” (Johannes 13:34).

Vi kan være konkrete og engasjerte med hensyn til fordelene med ekteskap mellom en mann og en kvinne uten å ringeakte eller forurette dem som tenker annerledes. Uavhengig av tro eller praksis, skulle vi som brødre og søstre strebe etter å forstå hverandre. Husk at hver av oss til slutt, enten vi er gift eller enslig, er en unik del av Guds plan.

Profeten Joseph Smith og hans bror Hyrum ble drept av en mobb 27. juni 1844 mens de satt varetektsfengslet. Etter deres martyrdød truet forfølgelse og mobber med å tilintetgjøre Kirkens medlemmer mens de bygde Nauvoo tempel. De kjempet imidlertid videre, selv om de visste at de ville bli nødt til å forlate det. Før de ble drevet ut av mobbene, var de i templet dag og natt for å inngå hellige løfter som ville forene dem som familier for evig.¹⁴

Da de foretok reisen til Saltsjødalen, betalte oldeforeldre på både min mor og min fars side en enorm pris i form av lidelse og forsakelse. Pionerfamilier ble adskilt ved døden, og til tross for at de måtte begrave barn, ektefelle, foreldre, besteforeldre og venner på sin reise vestover, kjempet de seg videre.

Deres tro på en guddommelig plan utarbeidet av himmelske foreldre som elsker oss, ga dem mot i møte med enorme utfordringer. De søkte et sted hvor de kunne oppdra sine barn til å elske Gud og tjene ham, uten å bli forfulgt for det. Jeg takker dem for at de ledet an.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges lære og teologi begynner og slutter bokstavelig talt med familien. Jeg gjentar det jeg sa tidligere: Vi tror at vi levde før dette jordelivet som medlemmer av Guds åndelige, førjordiske familie, og at vi som barn av himmelske foreldre skal forberede oss mens vi er på jorden, til å vende tilbake for å motta velsignelsene som loves dem som holder Guds bud.

Denne kunnskapen vil forberede oss til den dagen vi dør, og med sikkerhet vet den sanne hensikt med hans plan for oss, når vi vender tilbake til Guds hellige nærhet. Slik det står i familieerklæringen: “Vi ber inntrengende ansvarsbevisste borgere og myndigheter overalt om å fremme tiltak for å bevare og styrke familien som samfunnets grunnleggende enhet.”¹⁵