Bilde

young man kneeling with ping-pong paddle

Illustrasjoner: David Malan

Bordtenniskampen med min venn Erfrey ble avbrutt av tre bank på ytterdøren hans. Jeg hørte en ukjent stemme med en fremmed aksent av hiligaynon, dialekten som vi snakker.

Erfrey løp til døren, som om han ventet dem. “Kom!” sa han til meg. “Du må hilse på vennene mine!”

De hadde på seg hvit skjorte og slips, og hadde kommet for å undervise Erfreys yngre bror for å forberede ham til dåp. Jeg snakket med dem på engelsk, og de ble imponert nok til å spørre om jeg ville tolke under diskusjonen med Erfreys bror.

Jeg trodde min rolle bare ville være den passive tolken. Men jeg ble en aktiv deltager etter hvert som ordene deres slo rot i hjertet mitt. Jeg hadde en uforklarlig følelse, en vedvarende lykkefølelse som jeg aldri hadde opplevd før.

Etter denne opplevelsen spurte jeg misjonærene om de ville undervise familien min. Men da de kom, sa mor og far at vi aldri skulle ha en mormon i vår familie.

Jeg ønsket å bli døpt, så jeg lot troen min få virke. Jeg fastet og ba. Jeg forsøkte å være et eksempel for dem.

To år senere ble min fars hjerte til slutt mildnet ved min egen enkle tro og vår himmelske Faders kjærlige støtte, og han skrev under på at jeg kunne bli døpt. Jeg er glad for å kunne si at mitt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium er det kjæreste jeg har.

Jeg har alltid hatt vanskelig for å tilpasse meg nye situasjoner. Derfor var jeg nervøs for å forlate Primær og begynne i Unge kvinner. I begynnelsen virket opplegget underlig for meg. Unge kvinner var et helt annet miljø – ingen sangstund, ingen samlingsstund. I tillegg hadde vi GUF på en ukedag.

Jeg ville bare passe inn og føle meg vel, så jeg ga det nye opplegget en sjanse. Jeg ba mye, og jeg begynte å tilpasse meg den nye rutinen og knytte vennskapsbånd med de andre unge kvinnene.

Etter som ukene gikk, begynte jeg å forstå hvorfor jeg var i Unge kvinners program. Jeg lærte mer om evangeliet, jeg fikk flere muligheter til å oppleve litt godhet hver uke, og jeg kunne dra til templet og føle Herrens ånd i hans hus.

Nå er jeg veldig takknemlig for Unge kvinner. Jeg er glad for at jeg ga denne forandringen en sjanse, og at min himmelske Fader hjalp meg å gjøre det.

Bilde

good books

I åttendeklasse var jeg med i en bokklubb. Hver måned møttes vi for å snakke om en bok, og på slutten av året hadde vi en konkurranse for å se hvilket lag som visste mest om hver bok. En regel vi alltid holdt oss til, var å lese bare rene bøker.

En måned, da jeg begynte å lese neste bok, følte jeg at den ikke var ren. Men jeg måtte lese den hvis jeg ville at laget mitt skulle vinne konkurransen. Jeg kunne ikke svikte dem. Noen kapitler senere ble boken verre. Til slutt la jeg den fra meg. Jeg visste at jeg ikke kunne lese den – min åndelige renhet var viktigere enn å vinne en konkurranse.

Men jeg gruet meg til å si det til laget mitt. Kvelden før klubbmøtet ba jeg vår himmelske Fader hjelpe meg å ha mot til å møte dem.

Neste dag var jeg veldig bekymret. Jeg satte meg ned sammen med laget mitt. Da møtet begynte, hadde jeg tenkt å forklare for alle at jeg ikke kunne lese boken. Men før jeg fikk gjort det, reiste lederen seg og ba om unnskyldning. Hun forklarte at hun ikke hadde lest boken før den ble satt på boklisten, og ikke var klar over hva den inneholdt. Hun sa at hun ville fjerne den fra listen. Da jeg kom hjem, takket jeg vår himmelske Fader.

Jeg vet at når vi opprettholder våre normer, våker Herren over oss. Han tar seg ikke alltid av situasjonen slik han gjorde for meg, men han vil alltid gi oss mot til å ta gode beslutninger.