2500 timer med omsorg på Tempe sykehjem

Generasjoner av erfaring, musikk og kjærlighet. Dette er kombinasjonen som har bragt misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og beboerne på Tempe sykehjem i Trondheim sammen. I mer enn fem år, nesten hver eneste mandag formiddag, har heltidsmisjonærer fra Kirken besøkt beboerne i begge etasjer, pratet med dem, delt hyggelige øyeblikk og sunget salmer for dem.

På begynnelsen av hvert besøk, håndhilser misjonærene på hver enkelt beboer. Over tid blir beboerne kjent med dem, og det knyttes tette bånd mellom dem og misjonærene. Noen av beboerne har fysiske eller mentale begrensninger, men når misjonærene kommer, responderer de alle, og viser glede over å få besøk. Frivillighetskoordinatoren har gjentatte ganger påpekt at beboerne virker mer oppglødd og levende etter de ukentlige besøkene.

Beboerne på sykehjemmet har fått nyte et stort og variert musikk-repertoar fra misjonærene gjennom årenes løp. De synger salmer og spiller piano, men har også akkompagnert sanger av Billy Joel med munnspill, i tillegg til ukulele, fiolin og fløytespill. Misjonærene har også spilt brettspill med beboerne og rett og slett blitt kjent med dem.

De personlige relasjonene har, over tid, også bragt med seg sorg når enkelte beboere har gått bort. En av de kvinnelige beboerne som regelmessig hadde vært tilstede på samlingene, uteble i et par uker. Misjonærene fikk høre at helsetilstanden hennes hadde forverret seg, og hun var nå sengeliggende. Misjonærene spurte om, og fikk tillatelse til, å synge for henne på hennes eget rom. Det viste seg at hun faktisk var døende, men etter at de var ferdige med å synge, åpnet hun øynene, og selv om hun ikke kunne snakke, ønsket hun å håndhilse på hver enkelt av dem. Uken etter var hun i litt bedre form, og kunne igjen delta med de andre, men ikke lenge etter sovnet hun inn. En annen entusiastisk kvinne som alltid var glad for å se misjonærene kom heller ikke en uke. Misjonærene så henne sittende i en rullestol i gangen, og pratet med henne. Hun ba dem be for henne, og takket for besøkene. Kort tid senere gikk hun også bort.

Et annet spesielt øyeblikk var når en eldre mann i rullestol, som stort sett hadde mistet språket, men som elsket å synge kjente og kjære salmer, ga tegn til en av misjonærene at han ville se i salmeboken. Da eldsten kom bort til ham, grep han misjonærens arm, og ville ikke slippe. Misjonæren ble sittende hos ham mens de sang videre, sammen.

Frivillighetskoordinatoren fortalte at beboerne alltid så frem til at misjonærene skulle komme på mandagene. “Beboerne elsker den godheten som misjonærene viser når de hilser på dem og prater med dem etter at de har sunget. Og de elsker musikken.” Hun sa at de var i mye bedre humør etter misjonærenes besøk. En mandag da misjonærene ikke hadde anledning til å komme, ble en av de mannlige beboerne svært opprørt og ga tydelig uttrykk for at besøkene var noe han så fram til hver uke.

Noen av de ansatte pleier også å komme inn for å nyte musikken, og misjonærene har fått anledning til å dele sitt budskap og fortelle hvorfor de er i Norge til flere av dem. Musikkgleden har velsignet både beboerne og misjonærene gjennom denne vedvarende tjenestegjerningen.