Klar til å lese

Mary beveget seg nervøst frem og tilbake på stolen mens hun hørte på de andre barna i Primær-klassen som etter tur leste fra Skriftene. Hun håpet at det aldri ville bli hennes tur.

Mary hadde lesevansker som kalles dysleksi. Når hun så på bokstaver på en side, så det ut som de løp omkring og byttet plass. Når hun leste høyt, kom ordene langsomt og noen ganger i gal rekkefølge. Ofte leste hun ord som ikke sto der i det hele tatt.

Jo nærmere Marys tur det ble, desto mer redd ble hun. Da det endelig ble hennes tur, klarte ikke Mary det lenger.

“Jeg må gå på toalettet,” sa hun plutselig og hoppet opp fra stolen slik at Skriftene hennes raste i gulvet. Mary løp nedover korridoren til toalettet. Hun var glad for at det ikke var andre der. Hun sto i hjørnet og begynte å gråte.

Noen minutter senere hørte hun at søster Smith sa navnet hennes idet hun kom inn på toalettet. “Mary, hva er i veien?”

Mary visste ikke hva hun skulle si. Hun var så flau. Ingen av de andre barna hadde dette problemet. “Jeg kan ikke lese!” gråt hun og gjemte hodet i de foldede armene sine.

“Kan du ikke lese?” spurte søster Smith forvirret. “Jeg har sett at du har holdt taler i Primær. Jeg vet at du kan lese.”

Mary ristet på hodet. “Jeg lærer talene utenat. Jeg øver meg om igjen og om igjen slik at jeg ikke må prøve å lese dem foran de andre. Jeg kan ikke lese høyt, og når jeg gjør det, leser jeg mye galt. Jeg har ikke lyst til at de andre barna skal le av meg.”

“Å, Mary, jeg er så lei meg. Jeg skal ikke be deg lese høyt før jeg vet at du er klar til det,” sa søster Smith. “Og jeg tror ingen i vår klasse vil le av deg. De er dine venner.”

“Barna på skolen ler av meg,” hvisket Mary.

Søster Smith tørket bort Marys tårer. “Kom tilbake til klassen. Så skal du få se,” sa hun.

De gikk tilbake til klasserommet sammen. Marys venninne Betsy satt i stolen ved siden av Marys og glattet ut de krøllete sidene i Marys bøker. Mary satte seg, og Betsy ga henne Skriftene tilbake.

“Hvem har lyst til å lese nå?” spurte søster Smith.

“Det er Marys tur,” sa en gutt i klassen.

Mary nølte, men hun så rundt på de andre i klassen og så deres vennlige smil. Søster Smith nikket og smilte også. Mary var nervøs, men hun fant stedet og begynte å lese.

Ordene kom langsomt. Hun leste litt galt, men når hun satt fast, hvisket Betsy stille det riktige ordet i Marys øre. Mary leste ikke så bra som de andre i klassen, men ingen lo eller gjorde narr av henne. Så ble det en annens tur, og leksjonen fortsatte.

Da de gikk til Primær-rommet etter klassen, hvisket søster Smith til Mary at hun var stolt av henne. Mary var glad for at hun ikke trengte å prøve å skjule sine lesevansker mer. “Jeg skal bare fortsette å øve,” tenkte hun. Hun smilte, for hun visste at hun hadde gode venner i kirken som ville støtte henne underveis.