Mitt fødselsdagsønske

Da jeg 18 år gammel aksepterte evangeliet, forsto jeg at jeg hadde smakt en frukt som var søtere enn alt annet. Jeg følte stor glede, men jeg tenkte på mine familiemedlemmer, som gikk seg vill. Jeg sørget mye fordi jeg var det eneste medlem av Kirken i familien, men visste ikke hvordan jeg skulle åpne andres øyne og ører for sannheten.

Jeg prøvde på mange måter å overtale min familie til å lytte til misjonærene. Men jo mer jeg prøvde, dess mer nølende ble de.

Jeg ble motløs, og derfor lurte jeg på om jeg ikke skulle gå i kirken mer. Men mens jeg ba, kom et skriftsted til mitt sinn: Om dere “etterpå skulle fornekte meg, ville det ha vært bedre for dere om dere ikke hadde kjent meg” (2 Nephi 31:14). Jeg ba mer iherdig, leste i Skriftene, var tilstede på Kirkens møter og fokuserte på velsignelsene jeg mottok. Det førte til at smerten begynte å avta.

Da fødselsdagen min nærmet seg, ble jeg inspirert til å ha et selskap hjemme og invitere alle mine venner i Kirken, inkludert heltidsmisjonærene. Jeg ønsket at familien min skulle ha mer omgang med Kirkens medlemmer, som for meg syntes å være de lykkeligste mennesker i verden. For meg føltes selskapet som en familiens hjemmeaften.

Etter den dagen forandret tingene seg. Misjonærene ble ønsket velkommen hjem til oss og ble gode venner av familien. En dag kunngjorde min far at han ønsket at hele familien skulle lytte til misjonærene og gå i kirken. Jeg ble forbløffet.

Tre år etter min dåp ble hele min familie døpt. Etter dåpsmøtet bar min mor vitnesbyrd, og far takket misjonærene. Menighetens medlemmer var forundret over deres omvendelse.

Hvordan skjedde det? Alle tårene jeg felte og målene jeg satte meg, spilte en rolle. Men mest av alt ble min far formildet av misjonærenes og menighetens medlemmers kjærlighet og vennskap. Alle medlemmene var misjonærer på grunn av sitt eksempel med hensyn til å etterleve Jesu Kristi evangelium. Jeg er takknemlig for dem og for min himmelske Faders plan som lar familier være sammen for evig.