Barneoppdragelse, frakoblet

Frelseren uttalte tre enkle ord: “Se deres små.” Nephittene vendte blikket mot sine barn. Det som fulgte, er en av de helligste hendelser i Skriftene. (Se 3 Nephi 17:23-24.)

Første gang jeg opplevde å “se”, var da min første datter var nyfødt. Hennes små, insisterende skrik hadde vekket meg rundt midnatt, og jeg gjorde meg klar til å mate henne da det skjedde. Hun åpnet øynene og stirret en lang, dyrebar stund rett inn i øynene mine. Da hun og jeg virkelig “så” hverandre for første gang, fikk jeg en anelse om det evige bånd vi ville dele.

Studiet av nevrobiologi har bekreftet den avgjørende betydningen av at foreldre og barn “ser” hverandre. Ifølge nevrobiolog dr. Allan N. Schore, er den nonverbale kommunikasjonen i et “gjensidig blikk” avgjørende for at spedbarnets hjerne skal utvikle seg slik den skal.¹ I senere år er fortsatt denne sammenhengen avgjørende for utviklingen av våre voksende barns sinn, hjerte og ånd.

Å “se” er ikke et tilfeldig, distrahert blikk. Det er å engasjere seg i en annen med hjerte og sinn. Det er å gi den slags fokusert oppmerksomhet som sier: “Jeg ser deg. Du er viktig for meg.”

For dagens foreldre krever denne formen for å se ofte disiplin til å koble fra, et bevisst valg om å snu oss bort fra skjermene våre og slå av våre digitale enheter. Det kan bety å motstå fristelsen til å sjekke våre tekstmeldinger eller bla gjennom innlegg på sosiale medier. Det kan innebære at vi ettertenksomt fastsetter personlige og familiens medieregler, og sette grenser som vil beskytte den hellige tiden vi daglig vier til hverandre i familien.

Ved å anstrenge oss for se våre små mer fullstendig og oftere, vil vi gi næring til våre barns følelse av egenverd, berike våre forbindelser med hverandre, og nyte flere av disse hellige øyeblikkene hvor vi ser inn i våre barns hjerte.