Flukt for å finne tro og frihet
Artikkelforfatteren bor i Idaho, USA.
Da de søkte religionsfrihet, ble mine foreldre velsignet med vennlighet og aksept blant siste-dagers-hellige rundt seg, fra Tsjekkoslovakia til Canada.
Mine søsken og jeg vokste opp med historier om hvordan våre foreldre ofret for å etterleve evangeliet, og vi har blitt velsignet på grunn av deres innsats. Jeg har utviklet dyp takknemlighet for alt det de og andre tidlige tsjekkiske siste-dagers-hellige gjorde for at deres etterkommere kunne motta evangeliets velsignelser.
Mor ble født i Poprad i det tidligere Tsjekkoslovakia (nå Slovakia). Hennes far tjenestegjorde i den tsjekkiske hæren under andre verdenskrig, og hans var en av mange militære familier som flyktet inn i skogen i nærheten for å unnslippe de tyske okkupantene. I fem dager lå mine besteforeldre sammenkrøpet under et teppe sammen med mor og hennes søster, som var ett og fem år gamle, og spiste en rasjon av sukkerbiter.
Mine besteforeldre var ikke medlemmer av Kirken på denne tiden, og de ba heller ikke ofte. Men under denne ildprøven ble deres hjerte bløtgjort. Bestemor skrev i dagboken sin: “I natt følte jeg trang til å knele ned for å be om hjelp fra en som hadde en høyere myndighet. Så jeg gikk et stykke inn i skogen, knelte ned og ba med et sønderknust hjerte og en angrende ånd. Jeg ba inntrengende om hjelp.”
Bønnen hennes ble besvart. Noen familier i skogen ble drept da de ble funnet, men mine besteforeldre og deres to døtre ble på mirakuløst vis beskyttet. Ved denne anstrengende og vanskelige opplevelsen sådde Herren et frø av tro og tillit i mine besteforeldres hjerte.
Tro og forfølgelse
Da andre verdenskrig tok slutt noen år senere, bodde mine besteforeldre fremdeles i Tsjekkoslovakia da to unge misjonærer banket på døren. Etter å ha besøkt den lille grenen og gjennomgått diskusjonene, fikk de et vitnesbyrd om evangeliets sannhet og bestemte seg for å bli døpt. På kvelden for dåpsintervjuene kom imidlertid ikke misjonærene og kirkelederen. På neste grensmøte fikk mine besteforeldre vite at på grunn av politiske omveltninger hadde alle misjonærene blitt pålagt å forlate landet. Enhver videre religionsutøvelse ville dessuten nå bli forbudt. Likevel bevarte den lille gruppen av hellige i området sin tro, nå ledet av lokale ledere og prestedømsnøkler. Mine besteforeldre og min tante ble døpt i hemmelighet i 1950.
I årene som fulgte, ble medlemmer av grenen, heriblant bestemor og mor (nå i tenårene), noen ganger avhørt av det hemmelige politiet om sin religionsutøvelse. En gang ble bestemor avhørt aggressivt i fem timer. De som avhørte henne, sa at de ville sette henne i fengsel i fem år hvis de fant ut hun underviste sin religion til barna sine.
Hun skrev: “Jeg bevarte roen og sa: ‘Hvis dere mener at jeg gjør noe galt ved å undervise mine barn i religion, kan dere bare sperre meg inne.’ De svarte ikke. Fra da av kalte de meg inn gang på gang. De snakket nedsettende om Kirken og prøvde å svekke vår tro. Jo mer de prøvde, desto mer klamret jeg meg til Kirken, [for] den sanne kirke ble alltid forfulgt.”
Mor skrev i dagboken sin: “I disse vanskelige årene møttes medlemmene i grenspresidentens leilighet på søndagene. Vi kunne ikke synge høyt, så vi hvisket. Vi ønsket ikke at grenspresidenten skulle havne i fengsel. I 18 år møttes vi slik, og vi drømte om tiden da vi alle ville bli i stand til å reise til Rocky Mountains og bosette oss i [Salt Lake City].” De hadde håp, selv om det den gang var sjelden at familiene fikk innvilget papirene som gjorde dem i stand til å forlate landet.
Da mor var i 20-årene, ba hun lengselsfullt om at hun måtte bli i stand til å gifte seg med et medlem av Kirken, og på en eller annen måte bli beseglet i templet.
De fant et nytt liv
Far, som vokste opp i en jordbrukslandsby, bodde i byen og gikk på skole da han møtte mor. Mor begynte sin karriere som profesjonell operasanger. Da de ble kjent, presenterte hun Kirken for ham. Selv om han ikke hadde blitt døpt ennå, giftet mor og far seg 18. februar 1967.
Ved utgangen av det året ble de velsignet med at min eldre bror ble født. Åtte måneder etter at han ble født, fikk grenspresidenten en åpenbaring om at medlemmene skulle forberede seg til å bli ledet ut av landet til et sted hvor de kunne dyrke Gud i frihet. I august 1968 invaderte russerne Tsjekkoslovakia, noe som skapte kaos på grensen og over hele landet. Grenens medlemmer som lydig hadde forberedt seg, flyktet til Wien i Østerrike.
Bestemor, som forlot landet sammen med mor og far, skrev: “Om natten, da alle i leilighetskomplekset sov, sa vi farvel til vårt hjem og listet oss stille bort i frykt for at barnet skulle begynne å gråte. Vi måtte gjøre alt dette i hemmelighet fordi vi hadde tre spioner i bygningen vår som arbeidet for det hemmelige politiet. Vi ble velsignet av Herren. Vi unnslapp. Da vi dro, visste vi at vi aldri [ville] vende tilbake, men vi visste ikke hvor vi skulle dra fra Wien heller. På dette tidspunktet kunne vi ikke tenke på det. Herren åpenbarte til grenspresidenten sine løfter til oss hvis vi ville være trofaste mot ham.”
Godt mottatt i et nytt land
Bestemor, mor og far og to andre familier bodde i kjelleren i Böcklinstrasse kirkebygg i Wien i over en måned. I løpet av denne måneden gjennomgikk far misjonærdiskusjonene og ble døpt. Mange medlemmer av de tre familiene fikk arbeid, og de samlet og delte på lønningene sine til de alle var i stand til å emigrere til Calgary i Alberta, Canada. På grunn av dårlig vær i Calgary, landet flyet deres i Edmonton 5. november 1968.
Å forlate slektninger, en kultur og et land de elsket, må ha vært et skremmende offer, men disse prøvelsene var på mange måter bare begynnelsen. Da de ankom Calgary med bare en koffert, en barnevogn og 32 kanadiske dollar, var mor og far i stor nød.
De kanadiske medlemmene begynte umiddelbart å hjelpe familien min, og bidro generøst med transport, innkjøp og å finne et hjem å leie. Innen en uke hadde mor og far og bestemor et hjem som var møblert med senger, bord og stoler, en sofa, en barneseng, sengetøy, kjøkkenutstyr og til og med litt mat i skapene. Mor skrev i dagboken hvor overraskende og spennende det var å se dette uventede inventaret, og hvor takknemlig hun var for all hjelpen de fikk.
I tillegg til dyp takknemlighet var det imidlertid andre følelser. Kultursjokket var svært reelt og vanskelig å håndtere. Det første året i Calgary bar preg av engelsktimer og iskalde spaserturer til jobben for pappa. De gjorde alt de kunne for å skape et hjem, men det var likevel en vanskelig tid med så mange forandringer. De hellige i deres nye menighet i Calgary overvant språkbarrieren for å bli et støtteapparat for de nyankomne medlemmene. Hver søndag ble familien styrket da de deltok på nadverdsmøtet for å fornye sine pakter, idet de stolte på at Ånden ville hjelpe dem å lære engelsk.
Evighetens velsignelser
Vår familie på fem ble beseglet i Cardston Alberta tempel i oktober 1976. Mor hadde vendt blikket mot denne dagen over 20 år tidligere, og endelig, i et land og på et språk hun aldri ville ha forestilt seg som ungdom, ble hennes bønner besvart. Jeg var da nesten åtte år gammel, og jeg har fantastiske minner av mor og fars strålende øyne og smil da vi barn kom inn i beseglingsrommet.
Bestemor var også i templet den dagen. Jeg husker hvor glad hun ble da hun så lysene fra templet da vi kom til Cardston. Mange år senere, etter å ha pensjonert seg fra jobben sin i Calgary, flyttet hun til Cardston og utførte mange timer med tjeneste i templet. Hun elsket å spille orgel og bidra til ærbødigheten der. Hennes vitnesbyrd og kjærlighet til Frelseren kom til uttrykk i hennes vennlighet mot alle rundt seg. For meg er hun et eksempel på en sterk siste-dagers-hellig kvinne.
Jeg føler overveldende takknemlighet overfor mine foreldre – familiens pionerer – for deres ofre av karriere, storfamilie, hjemland og eiendeler. Det virker som om de ga avkall på så mye, men Herren har velsignet dem og deres etterkommere så rikelig fordi de har etterlevd evangeliets prinsipper.