Vi skaper vår egen lykkelige slutt

Bilde

man and woman on a train

Illustrasjon: Joshua Dennis

Jeg hadde vært medlem av Kirken i 10 år da jeg fikk en bekreftelse på at jeg trengte å begynne å lete etter en ledsager. Jeg forsto læren om celestialt ekteskap, og jeg hadde bedt inderlig om å få et slikt ekteskap, og om å bli i stand til å stifte familie. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne en siste-dagers-hellig kvinne i Samara i Russland, der jeg bodde, men jeg stolte på at Herren ville hjelpe meg (se 1 Nephi 3:7).

I 2009 ble jeg invitert til å delta på en rekke konferanser for enslige voksne som skulle holdes i 10 byer over hele Russland Samara misjon. Jeg håpet at disse aktivitetene kunne være det som skulle til for å møte min evige ledsager.

Det var en glede å delta på konferansene, som var tilfredsstillende på mange måter, men månedene gikk og jeg hadde fortsatt ikke utviklet noe kjæresteforhold.

Jeg begynte å bli bekymret, og ba Herren hjelpe meg. Som svar dukket det opp tanker om at jeg kunne bli fristet til å utvikle forhold utenfor Kirken.

Jeg visste at profetene hadde sagt at vi skulle gjøre vårt beste for å gifte oss i templet, og jeg visste at det ville være umulig å oppleve en fylde av glede hvis min ektefelle og jeg ikke sto sammen om å prøve å følge Frelseren. Jeg fortsatte å be for å få åndelig styrke til å motstå slike fristelser, og få Herrens hjelp til å følge hans plan for meg.

I mellomtiden begynte jeg å forberede meg til min vanlige tur til Helsinki Finland tempel, hvor jeg skulle tilbringe en uke.

På toget møtte jeg tre andre reisende, blant dem en kvinne som heter Mariya, som jeg fant ut var enslig. Hun var inntagende både fysisk og åndelig, og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde møtt noen kvinner som henne før. Jeg tenkte tilbake på min tidligere advarsel om å bli fristet til å utvikle et forhold utenfor Kirken.

“Vær sterk,” tenkte jeg. “Vær trofast mot dine prinsipper. Du kommer til å finne en verdig og flott søster i Kirken.”

Jeg tenkte at jeg i det minste kunne være en god medlemsmisjonær og kanskje dele evangeliet med henne, og for å få inspirasjon fant jeg frem Mormons bok for å lese den, i håp om at hun kanskje ville legge merke til den. Til min overraskelse utbrøt Mariya: “Jeg tror jeg vet hvor du skal!”

Da jeg så opp, oppdaget jeg at hun holdt sitt eget eksemplar av Mormons bok. Hun var også medlem av Kirken, og var også på vei til templet.

Neste morgen fortsatte vi reisen til Helsinki med buss. Jeg fikk vite at Mariya var fra Voronezj, en by i Russland Moskva vest misjon. Jeg likte henne umiddelbart, og ba inderlig om veiledning. Som svar fikk jeg gode følelser i hjertet.

“Herre, vi har bare én uke i templet,” ba jeg. “Hjelp oss å bli bedre kjent med hverandre i løpet av denne tiden.”

Og det ble vi. Mellom sesjonene i templet gikk vi turer, spiste sammen, gikk til butikken og snakket sammen. På slutten av uken dro vi begge hjem – Mariya til Voronezj og jeg til Samara. Vi besøkte hverandre for å bli bedre kjent, og 14. september 2010 ble vi viet i det nylig innviede Kiev Ukraina tempel.

Mariya jeg bor nå i Voronezj og er lykkelige. Vi forstår at det er eventyr som slutter med setningen “og de levde lykkelig alle sine dager”. I det virkelige liv skaper vi vår egen lykkelige slutt ved stadig å vise vår trofasthet til Herren ved å holde våre tempelpakter, fortsette å jobbe med å styrke vårt ekteskap og prøve å følge Jesu Kristi eksempel.

Vi er takknemlige for vårt mirakuløse møte, og håper at vår historie vil tenne håp og gi styrke til andre som leter etter sin evige ledsager. Andres historier vil kanskje ikke slutte slik vår gjorde, men Mariya og jeg vet at uansett hvilke utfordringer vi møter, hører Herren våre oppriktige bønner. Han elsker oss og tenker på hver enkelt av oss. Hvis vi lar ham, vil han veilede oss og la alle ting samvirke til vårt beste (se L&p 90:24).